Naturrestaurering: Det det står om, del 2

I forrige artikkel så vi at restaureringen av et dikelandskap i Nederland fikk uheldige følger for oppslutningen om naturrestaurering. Filosof Martin Drenthen har studert konflikten. Kan innsiktene hans hjelpe oss å unngå at samme ødeleggende dynamikk oppstår her hjemme?

Kultur og natur – gjensidig utelukkende?

Det første vi legger merke til i konflikten over Hertogin Hedwigepolder, er at vi har å gjøre med to uforenelige syn på hva et landskap er og bør være.

På den ene siden har vi de som ønsker restaureringen velkommen. Deres utgangspunkt er at økt ressursutvinning, mer intensivt jordbruk og andre menneskelige inngrep har ført til tap av habitat og dermed også artsmangfold – alt på bekostning av det aktuelle landskapets integritet. Nå som vi vet mer om hvilke følger handlingene våre har hatt og sannsynligvis vil få, er tiden moden for å endre holdningene våre til omgivelsene og bøte på skadene. En måte å gjøre det på, er å bringe tilbake ødelagte og styrke forringede økosystem ved hjelp av restaureringstiltak.

På den andre siden har vi de som vektlegger kulturbevaring. Når de ser på Hertogin Hedwigepolder, er det ikke først og fremst ødeleggelse og overtramp de ser. De ser snarere et meningsmettet landskap som gjenspeiler generasjoner med menneskelig arbeid og historie. Drenthen beskriver det som å lese en biografi over de som har bodd der og måten de forholdt seg til naturen og hverandre på. Det denne biografien skildrer, er på mange måter en kulturell og identitetsmessig tilblivelseshistorie.

Disse vidt forskjellige måtene å tolke et landskap på gir i sin tur opphav til ulike forståelser av hva naturrestaurering egentlig innebærer.

(artikkelen fortsetter)