Natta er ikke svart, men blå

Mørket er en bølge som skyller langs breddegradene.
Hvis vi antar at jorda er en perfekt kule, vil mørkets hastighet ved sekstiende breddegrad være halvparten av jordas vinkelfart ved ekvator. Det betyr om lag søtti prosent av lydens hastighet, åtte hundre og trettifem kilometer i timen eller to hundre og trettito meter per sekund. Jeg ser for meg mørket ved datolinja et sted, der det ruller over Beringhavet og Kamtsjatkahalvøya, før det velter ut over Okhotskhavet og inn i Øst-Sibir. Snart er det mørkt over tigre i Sikhote-Alinfjellene og moskushjort på den russiske tundraen. Mørket veller ut over de store elveslettene langs Ob-elva, over taigaen og steppene og fortsetter inn i Komi-republikken vest for Uralfjellene. To timer senere blir det mørkt på fortausrestauranter i St. Petersburg, før mørket flommer utover Finskebukta der ålekvabber, rognkjeks og sandsmett gjemmer seg under steiner. En myriade av bløt- og leddyr stiger opp fra de dypeste gropene for å beite i vannmassene sola har gitt liv i løpet av dagen. Det blir mørkt i Tallinn, og i Østersjøen tenner et Vikingline-skip på vei til Helsinki lanternene sine. Mørket kommer til Stockholm en halvtime senere, der en fyllik ser utover Riddarfjärden og tenker på hvor livet har blitt av. Det blir mørkt over Mälaren, Hjälmaren og Vänern, og snart er det mørkt på Finnskogen der to elgjegere sitter i en koie og snakker om den jævla ulven.

Litt lenger vest, ved en elv på Østlandet et sted, er mørket fremdeles bare en mulighet. Sola har forsvunnet bak grantoppene ved den vestre bredden, og det eneste vi kan høre lydene fra er elva. Himmelen er gråblå, men en tynn stripe med skyer fanger solstrålene som fremdeles går klar av skogen, og blir farget oransje og rosa. Det er som om noe har lukket seg rundt oss. Jeg sitter ved siden av Anders, og ser på hvordan turbulensen i elva tegner dovne figurer i overflaten.
- Det klekker snart nå. Det er fjerde gangen han sier det.
- Mm-m, svarer jeg.
Vi venter.
Anders og jeg er ved elva for å fiske med flue, og som alltid slår det meg at der er noe putlete over det hele. Fluefiske handler på en eller annen måte om å nedskalere ens egen oppmerksomhet. Vi kan se ut til å være utrustet for skarpe militære oppdrag – med karbonstenger, vadestøvler, såler med aluminiumssprosser, brystvadere og pontongbåter - men til syvende og sist handler alt om en ørliten krok, kledt med sytråd og fjær. Fluefiske er de små tingenes univers. Som pensjonister på en parkbenk sitter vi langs elver og betrakter bagateller, i håp om å forstå verden litt bedre eller for å rekonstruere én som var. Alt, som økologene sier, henger sammen med alt, og kanskje kan en inkrementell temperaturendring, et vindkast som viser seg i overflaten eller en skygge som blir lengre, si noe om hvilken flue vi bør knyte på fortommen, hvordan vi bør kaste eller hvor dypt vi bør fiske. Som regel gjør de det ikke. Naturen ruller forbi oss som biler på en motorvei, uten noe mønster eller mening, og vi må ta til takke med noe vi vet, en allmenn sannhet om naturens grovmotorikk.

Anders og jeg vet for eksempel at sommerfuglens og møllens nærmeste slektninger, fluene i ordenen trichoptera, gjerne velger timene etter solnedgang som tidspunkt for å gjøre den endelige forvandlingen fra puppe til imago. Det er derfor svenskene kaller dem «nattsländor». I Norge kaller vi dem vårfluer, selv om de helst klekker på sommeren. Det overgår nesten enhver fantasi. Allerede nede på elvebunnen må de merke mørket som er på vei. Puppen er ikledt et slags hus, en åpen sylinder bygd av et sekret den skilte ut fra munnen da den var larve. Huset er dekket av sand, kvister, biter av blader eller annet rask som flyter i elva. Byggematerialene danner underlige og ofte distinkte mønstre og kan identifisere insektet helt ned til genus. Det ser ut som en utenomjordisk arkitektur. Nesten synkront begynner pupper i et gitt område å gnage seg ut av husene og svømme mot overflaten. Puppen er fremdeles ikledt larvehuden, men har tydelige mandibler og likner på noe fra et SFX-studio i Hollywood. De er gjerne gråbrune eller svarte, men bakkroppene kan ha klare grønn- eller gulfarger og minne om lysstoffrør. Ved overflaten sprekker larvehuden, og et ferdig insekt krabber ut. Fire hårete vinger, seks bein med lange sporer på leggene, fasettøyne og to lange følehorn. Noen letter i det puppen sprekker, noen folder vingene langs kroppen som hustak og bruker larvehuden som flåter der de sitter og tørker, mens andre begynner å kave inn mot land langs overflaten. En god vårflueklekking vil nesten uten unntak lede rett til elvas sentrale vidunder: fisk som vaker.
- Der er det en. Anders peker med stanga si.
- Den striper.
Jeg ser ikke insektet, men to plogformede linjer i vannfilmen en meter fra bredden. De oppløses nesten øyeblikkelig av strømmen. Overflaten er blank og speiler nymånen som har kommet til syne over elva der den bukter seg. På den bleke himmelen er den fremdeles bare en membran, hvit og gjennomsiktig. Jeg lener meg framover for å se bedre, og så sitter vi helt stille.