Når stille vann fryser

Det er synd på oss som bor langs kysten. Det er vi som er taperne. Vi burde forlange en evigvarende kompensasjonsordning. Null skatt. Eller gratis frukt og grønt. For det er synd på oss. Ikke bare har vi mistet torsken, yngelen vokser ikke opp, fordi havet er blitt varmere. Vi har også tapt vinteren. Snøen, skiføret, meningen med livet i det som fortsatt kalles vinterhalvåret.

Men: Vi har jo noe. Vi har våre skatter, som glitrer sjelden, men desto sterkere.

For eksempel har vi små vann i skogen, som i løpet av noen få døgn med skikkelig kulde, fryser til tykk og blank is.
Stålis.
En slik is, urørt av snø og mennesker, omgitt av furuskog, er en opplevelse.
Bare å se den.
Andektig knyter vi skøytene. Hvem skal få sette de første merkene?

Dette er vårt vinterparadis, vår hemmelighet, vår lille trøst.
Et tjern.
Der ingen farlige os finnes. Akkurat stort nok til å få følelsen.
Av farten. Av å finne balansen i verden en lørdag formiddag.

Lengselen etter snø og skiløyper stilner, noen januardager med kulde, men ikke nedbør.
Lyden når skøytestålet skjærer det første såret i isen.
Lukten av furubål og vinter.

Strået dypt under deg, sitter fast helt til våren.
Men du kan legge hendene på ryggen og så kan du åpne dem mot hun som kommer ut av piruetten med røde kinn, i en sky av sakte, stigende røyk fra bålet.

Et lite stykke poesi, det er det som skøyter kan gi.

Hjem å varme føttene, hjem å lese Jan Erik Vold, slik åpner han den lille samlingen En sirkel is:

Det brenner
i tærne. Du merker det først
når du snører
av deg skøytene - du kan hverken
sprette rundt
eller stå stille. "Det må brenne ferdig
i foten først". Vi visste
ikke dét, der vi småsprang gjennom skogen
mot Sognsvann stasjon, hadde
vært på Svartkulp hele dagen - tusen
tegnestifter
gjennom hver tå! Gunnar sa
han hadde hørt
at mot neglesprett
hjalp bare én ting: Ta av deg strømpene
og gå barbeint
på skaran. Det gjorde
vi, Gunnar og Bavi og jeg.