Når mørket forsvinner

Lyder dominerte sanseinntrykkene idet vi forlot landsbyen San Pedro de Atacama og bega oss ut i ørkennatten. Det knaste i grusen under skoene, og vi snakket med dempet stemme for ikke å vekke folk eller løshunder. Vi var en liten gruppe med astronomiskribenter som la lyset bak oss. Uten lommelykter eller gatelamper var det vanskelig å se, så de andre sansene ble skjerpet. Landskapet, som virket rødt i dagslys, var nå fargeløst; de lysømfintlige stavcellene på netthinnen var de eneste som forsynte hjernen med synsinntrykk.

Etter omtrent 15 minutters marsj stanset vi for å fotografere himmelen. Jeg fomlet med utstyret og forsøkte å orientere meg, men alt var fremmed. Jeg var fryktelig døgnvill etter først å ha tilbragt ti timer sammenkrøllet mot vinduet på et 757, deretter ytteligere to timer med fly nordover fra Santiago og en totimers bussreise, så det var ikke bare min oksygenhungrende hjerne som gjorde meg omtåket. Atacamaørkenen så ut som Mars tegnet av Dr. Seuss; jeg var omgitt av klipper i feil farge og forvridde fjellformasjoner. Men jeg var fast bestemt på å fotografere noe enda mer merkverdig: Den store magellanske skyen, en dverggalakse du bare kan se på den sørlige halvkule. Jeg stilte kameraet opp på en klippe og rettet det mot himmelen, men den kosmiske flekken kom ikke til syne i søkeren. Jeg reiste meg, børstet støvet av buksene og så opp.

Den fremmede himmelen tok for et øyeblikk fra meg det lille jeg hadde igjen av pust i 2400 meters høyde. Over horisonten var det iøynefallende Sydkorset. Orion var også der, men så like desorientert ut som jeg følte meg, opp-ned i forhold til verden. Og det var så mange stjernebilder jeg aldri hadde sett før, med fortrøstningsfulle latinsk-klingende navn som Dorado og Reticulum. Utallige stjerner kom til syne mens jeg stirret mot Melkeveiens lyståke.

(artikkelen fortsetter)