Opp med Down

For 12 000 år siden var det ennå istid i Norge. Fjellene lå under en hvit dyne. Men det sies at noen høye tinder stakk opp av isen som nunataker. Kanskje Galdhøpiggen var et av disse fjellene? Med sine 2469 meter over havet er «Piggen» Norges høyeste fjell – hvis man ikke regner med Dronning Maud Land i Antarktis, hvor Jøkulkyrkja strekker seg 3148 meter mot stjernene.
Galdhøpiggen er kongen, fjellet vi alle får høre om på barneskolen, det høyeste punktet i Nord-Europa. Visstnok oppkalt etter et lite gårdsbruk i Bøverdalen, som igjen hentet navnet sitt fra det gammelnorske ordet «galdar», sannsynligvis i betydningen «opparbeidet plass på hard mark.»
«Piggen» ruver i Jotunheimen nasjonalpark, mellom Visdalen i øst og Leirdalen i vest, med mektige breer på alle kanter: Svellnosbrean, Storjuvbrean, Styggebrean.
Hva tenkte de tre førstebestigerne da de med målbevisste skritt tok seg opp fra Visdalen en julidag i 1850? Visste Steinar Sulheim, kirkesanger Ingebrigt Flotten og lærer Lars Arnesen – alle fra Lom – at de var pionerer? Snakket de om at de var i ferd med å skape historie? Feiret de da de kom på toppen, som de aller første menneskene? Tok de en skål? De kunne uansett skue utover flere titalls tusen kvadratkilometer villmark – høye topper, dype daler, brede elver, store vann – i alle himmelretninger. Så mye å se på. Så mange urørte fjell. Hvor lenge ble de på toppen før de gikk ned igjen?

161 år etter førstebestigerne, en vakker julidag i 2011, er vi sikkert 200 fjellvandrere som nyter den samme utsikten fra Galdhøpiggen. For selv om ordet «Piggen» antyder noe bratt og skremmende, er det rikelig med plass på toppen av Norges høyeste fjell. Bare du holder deg unna stupene mot nord og vest, sitter du trygt med nistepakken din. Det er kanskje årets beste sommerdag i Jotunheimen. Morgentåka er iferd med å lette i lavlandet. Varmen gjør at flere sitter i bar overkropp. Det lukter solkrem, og det piper fra digitalkameraer. Noen tar fram mobilen for å ringe hjem. Andre blir stående med kikkerten og bare nyte. Det er nok å ta av. For eksempel Galdhøpiggens nærmeste naboer. De har navn som folkeeventyr, som dikt, som troll: Svellnosbreahesten. Keilhaus topp. Storjuvtinden. Styggehøe. Bukkehøe. Nåle.
Kioskbestyreren i den vesle, sommeråpne hytta på Galdhøpiggen klarer nesten ikke å håndtere alle de spreke kundene som vil ha brus, sjokolade og et klistremerke som et bevis på hvor de har vært. Køen går tidvis ut av bua og bortover steinura. Men alle er blide. Dette er ikke dagen for utålmodighet.
Et lite hode forsvinner nesten i køen foran kioskluka. Det er Marikken, seks og et halv år, som står og venter på tur.
Hun sto opp tidlig i dag, i ei hytte på Tyin-Filefjell, langt vest, der Jotunheimen grenser mot Skarvheimen. Hun satte seg i bilen, sammen med storesøster Gjendine, lillesøster Ea, mamma og pappa. Sovnet på vei ned mot Øvre Årdal. Sov på Tindevegen mot Turtagrø. Drømte søtt over Sognefjellet.
På Juvasshytta tok hun på seg fjellstøvlene og gikk av sted. Først forbi alle turistene som ventet på fjellførerne sine. Deretter forbi sommerskisenteret, som holdt stengt på grunn av snøsmeltingen. Videre oppover i ura på den enorme Juvflye. Omtrent 2040 meter over havet, på nordsiden av Styggebreen, stoppet hun for å spise litt. Og for å få på seg klatreselen. Mamma bandt henne inn i tauet. Så gikk Marikken ut på breen. Bundet sammen med familien sin.
På den andre siden av Styggebreen kunne hun knytte seg ut av tauet og ta av klatreselen. Hun hadde gått seks kilometer nå, kunne se toppen rett over seg, bare noen hundre høydemeter igjen. Det første stykket klatret Marikken oppover lett som en lek. Etter en stund ble det brattere, smalere. Oppover, oppover, oppover. Hun og jeg, sammen. Til den øverste steinen, rett under himmelen.
Nå stikker et hode opp foran kioskluka på Norges høyeste fjell. Som en liten nunatak. Marikken smiler. Hun har storesøster på den ene siden, lillesøster på den andre.
– Sjokolade, sier hun.
– Jeg vil sjokolade.