Naturvern

Labyrinten og Aura

I Canyonlands, Utah, står Jack Turner ansikt til ansikt med eldgamle hulemalerier som ingen før ham har sett.

(…) et kunstverk åpner et tomrom, et øyeblikks stillhet, et spørsmål uten svar, som provoserer et uforsonlig brudd der verden tvinges til å tvile på seg selv.
Michel Foucault

I.

Rett før morgengry en gang i april 1964, stuet jeg ryggsekken min bak setene i et lite Piper Cub-fly, klatret opp i passasjersetet og festet setebeltet. Vi var de eneste på rullebanen på flyplassen i Moab i Utah og da vi takset ut, tok vi av uten å stanse. Flyet klatret sakte og klorte til seg høydemeter. Snart dreide det vestover, og i det vi gikk klar av klippene som omringer Spanish Valley, kom myriader av smale tavlefjell til syne, svakt glødende i lysningen.
Vi svingte igjen, sørvest denne gangen, og satte kurs mot tårnet Junction Butte, et landemerke der Green River og Colorado River møtes. Like nedstrøms lå Labyrinten, en terra inkognito som noen ville ha med i den nylig foreslåtte Canyonlands nasjonalpark. National Geographic Magazine trodde Labyrinten kunne inneholde noe som ville overtale kongressen til å inkludere området i den nye nasjonalparken. En venn, Huntley Ingalls, og jeg hadde fått tre dager på oss til å utforske terrenget og dokumentere det vi fant. Flyet skulle slippe oss av så nære Labyrinten som mulig. Da vi kastet mynt i mørket på rullebanen om hvem som skulle dra først, var det jeg som vant.

Piloten - Bud - var fåmælt. Han var godt kjent med området etter å ha landet på avsidesliggende steder for uran- og oljeselskaper, og jeg prøvde å fritte ham ut om landskapet under oss. Det var imidlertid vanskelig å ha en samtale i støyen fra motorene, så vi resignerte omsider til stillheten mens termikken fra forsenkningene under kastet oss rundt, som en båt på vei ned et stryk. Der nede buktet Colorado River seg gjennom åsrygger av glatt sandstein i nyanser av purpur, og nordover lå milevis med furede røde vegger, hele veien til Grand View Point. Da vi krysset Green River, hadde demringen lyssatt gresset på sandbankene, og vannpytter som lå igjen på sandsteinen blinket som bittesmå sølvspeil. Det var ikke en sky på himmelen - en perfekt dag.

Ved Junction Butte svingte vi vestover mot Ekker Butte, og på sørsiden av Ekker Butte lå Horse Canyon, en åpen dal som endte i trange passasjer - Labyrinten. På en benkning mellom Ekker Butte og dalen kunne vi skimte en flystripe som mer enn noe annet minnet om en fyrstikk. Bud slapp nesa til Piper Cuben nedover, og vi passerte flere hundre fot over jordstripa. Han fortalte at den ikke hadde blitt brukt på årevis, og det var lett å se. Flystripa var dekket av småbusker og oppskåret av gamle bekkefar. Den lå også et godt stykke fra sørenden av Horse Canyon, og siden sørenden var veien inn til hjertet av Labyrinten, var jeg redd for at en landing på flystripa ville bety at vi aldri skulle rekke fram. Jeg begynte å se meg om etter alternativer.
Bortenfor nordenden av Horse Canyon gikk det to hjulspor mot sørenden og et sted som ble kalt Maze Lookout. Stedet var et perfekt utgangspunkt. Bud svingte sørover. Hjulsporene viste seg å være en traktorvei, like bred som et skrapeblad og antakeligvis anlagt av seismografer da oljeselskaper utforsket sedimentbassengene på femtitallet. Jeg spurte Bud om han ville klare å lande på den. Han var usikker, og da jeg ville at han skulle prøve allikevel, ble han stille.
Vi slapp oss nedover for å ta en nærmere titt, og Bud la flyet inn i en svak venstresving over den lille veien mens han presset ansiktet mot vinduet. Så steg vi igjen og tok en ny runde. Ingen sa noe. Bud vred på noen brytere og studerte instrumentpanelet, satte kursen nedover og peilet oss inn mot traktorstripa.

Vi var fremdeles flere fot over bakken da en vindbyge kastet oss ut til høyre. Flyet smalt ned i buskaset ved siden av veien. Det høyre hjulet tok nedi først, og i det hjulbjelken punkterte gulvet mellom bena mina, ble jeg kastet framover og slo hodet mot instrumentpanelet så blodet sprutet utover cockpiten. Flyet spratt grasiøst opp i lufta igjen, Bud tviholdt i stikka og mumlet: «Whoa baby, whoa baby». I sakte film, uten å få panikk, kunne jeg se hvordan vi mistet kontrollen. Jeg har opplevd det samme flere ganger. Da flyet traff bakken igjen, hektet hjulene i et grunt bekkefar og vi ble kastet rundt. Flyet skled bortover ørkenen med et kvalmende skrik.
Da det stoppet opp, hang vi opp ned fra setebeltene våre. Vår egen kroppsvekt gjorde det vanskelig å løse dem ut, og vi sprellet mens vi prøvde å støtte oss mot vinduet. Blodet mitt hadde en underlig metallisk eim. Jeg prøvde å kjenne bensinlukt og tenkte at vi snart ville ta fyr. Omsider kom Bud seg løs og deiset ned i cockpitvinduet. Han løsnet meg, og snart satt vi ved siden av hverandre i taket og prøvde å få opp dørene. Vingene var bøyd oppover og hadde kilt dem fast, men da begge sparket på den ene døra, ga et eller annet etter. Vi kravlet vi ut i en varm og lydløs ørkenmorgen.
Vi var ekstatiske: Vi lo, tok hverandre i hendene, hoppet opp og ned og komplimenterte hverandre som om vi nettopp hadde oppnådd noe ekstraordinært ved hjelp av overlegent intellekt og talent. Jeg slikket blod av hendene mine og gratulerte meg selv for å ha overlevd min første flykrasj. Jeg var tjueto år gammel.

Shutterstock.

Mens Bud lette etter førstehjelpsskrinet, fant jeg fram vann fra sekken min. Jeg hadde tatt med meg seks liter, standardrasjonen for fjellklatrere: To liter per person, per dag, hvor som helst, under hvilke forhold som helst. Vi lappet sammen kuttet i panna mi, og da adrenalinet slapp taket, begynte vi å vurdere situasjonen vi hadde havnet i. Bud mente vi burde gå til Anderson Bottom, et grønt område langs Green River der en rancheier hadde en hytte. Jeg mente vi burde bli der vi var. Vi hadde varme klær, en sovepose, bensin fra flyet, fyrstikker, mat og vann. Et lysegrønt fly i en rød ørken var også lett synlig. I løpet av noen timer ville Huntley stable en redningsaksjon på beina, og de ville lett kunne få øye på oss fra lufta over flystripa ved nordenden av dalen. Bud ville imidlertid ikke bli, og etter noen minutter la han i vei, uten vann eller forsyninger. Han ble plukket opp ved Green River dagen etter.
Jeg åpnet ryggsekken og la plutselig merke til alt som ikke var der: kompass, kart, telt, primus, kikkert, nødbluss og signalspeil. Det var vanskelig å ikke se sammenhengen med at jeg i sin tid ble kastet ut av speideren. Jeg hadde to klatretau, litt klatreutstyr, en tarp, en sovepose, et Leica M2, typisk klatremat - spekepølse, ost og nøtteblanding - og vann.
Ved kanten av Horse Canyon var det nesten 150 meter ned til dalbunnen. Dalen var full av skifertårn med hatter av hvit sandsten, formasjoner som nå kalles «Sjokoladedråpene». Klippene var mer eroderte enn Navajo- og Kayenta-sandsteinen jeg var vant med fra Glen Canyon, og overalt kunne man se labyrintaktige forgreninger. Sør-enden av dalen delte seg i tre nye daler som alle fortsatte å dele seg. Til min lettelse kunne jeg se noen myrer og en liten pytt med vann. Det var helt stille. Jeg satt på kanten av stupet og stilte et spørsmål jeg skulle stille meg selv ofte de neste tredve årene: Hvordan havnet jeg egentlig her?

Jeg hadde Huntley å takke. På femtitallet jobbet han med geologiske undersøkelser i Sør-Utah og utførte magnetiske målinger til fots og i Jeep i canyon-områdene. Han tok bilder av spir som kunne by på interessant klatring og viste dem til klatrere i Boulder i Colorado. Bilder fra Fisher-tårnene, Totempælen, Spider Rock, Standing Rock, Castleton-tårnet og Six-Shooter Peaks. Innen 1964 hadde alle blitt besteget. Noen av Yosemite-klatrere, men mange av Huntley og Layton Kor. Huntley hadde publisert artikler om førstebestigningene av Fisher-tårnene og Standing Rock i National Geographic, og nå mente magasinet at klatreerfaringen hans kunne brukes til å utforske Labyrinten. Jeg hadde klatret mye, både med Kor og med Huntley, jeg var interessert i urørt natur og jeg var Huntleys venn, og dermed satt jeg her og stirret på forgreninger.
Ørkenen i Utah var relativt urørt tidlig på sekstitallet. I 1960 var veien til Tuba City sør for Blanding i all hovedsak en grusvei. Broene var lagd av tre og så smale at biler ikke kunne passere hverandre. Eliot Porters Glen Canyon: The Place No One Knew ble ikke publisert før i 1963, og Desert Solitaire av Edward Abbey kom ikke ut før i 1968. Det fantes ikke guidebøker som dekket denne villmarka. Mange av parkene, monumentene og verneområdene som nå utgjør store deler av staten, eksisterte ikke. Landskapet var endeløst og vilt og lett å gå seg bort i. Det fantes ingen regler for ferdsel, og området var ikke underlagt noe forvaltningsregime. Vi vandret rundt i ørkenen etter eget forgodtbefinnende, veltet oss i bassengene ved Havasu, vadet i Zion Narrows, klatret ørkentårn, fløt ned Glen Canyon og utforsket Escalante uten å se snurten av andre mennesker. Labyrinten var nok en oppføring på Huntleys liste over urørte steder han ville se.

Selv om Labyrinten var de facto villmark, tenkte jeg ikke den gang på villmark som noe som trengte vern. Wilderness Act ble ikke vedtatt av kongressen før i 1964. I den grad jeg i det hele tatt tenkte på naturvern, så forbandt jeg det med fine fruer i store byer. Det hadde i alle fall lite med meg å gjøre. Jeg likte ganske enkelt å klatre tårn og store fjellvegger og å utforske avsidesliggende steder, helst før andre hadde rukket å gjøre det. Som klatrere flest, likte jeg ikke engang fotturer. Jeg kunne ikke navnet på en eneste villblomst, og Huntley måtte typisk fortelle meg ting som «dette er en poppel» eller «dette er einer». Min egen kjennskap til dyr begrenset seg til dem jeg jaktet og drepte. (Da jeg leste Schopenhauer mange år senere, kjente jeg meg igjen: «For en mann som er fylt av sine egne mål, framstår verden akkurat slik et vakkert landskap framstår på en slagplan»),
Jeg gikk tilbake til flyet og skrev «Alt vel», «Bud», en pil og så «Anderson Bottom» i sanda med helen min. Jeg drakk en liter vann, fant fram liggeunderlaget og slo meg ned ved siden av flykroppen. Jeg hadde verken bøker, tegnesaker eller guidebøker og det som begynte å plage meg var ikke bekymring, men kjedsomhet.
Ved ellevetiden hørte jeg et fly, og like etter passerte Huntley i et Cessna 180, flydd av George Hubler som eide flyplassen i Moab. De sirklet noen ganger for å forsikre seg om at jeg kunne bevege meg og slapp ned en melding om at de ville lande på den gamle flystripa. Så skulle Huntley krysse elva og møte meg ved flyvraket.
Jeg fant meg til rette i skyggen igjen, men kjedet meg enda mer enn før. Stillheten var uutholdelig og gjorde det umulig å sitte stille. Jeg vandret rundt for å prøve å finne på noe, ga til slutt opp og satte meg ned i skyggen igjen, fullstendig uoppmerksom på undrene som omsluttet hvert eneste øyeblikk.

Dagen krøp av gårde uten at jeg så noe til Huntley. Mot kvelden gikk jeg til bort kanten av Horse Canyon for å lete etter ham, til ingen nytte. Natta kom, og jeg drakk litt mer av vannet. Da jeg omsider sovnet, sov jeg sporadisk.
Jeg hadde fremdeles ikke sett tegn til Huntley da dagen grydde og gikk tilbake til dalsiden. Omsider, sent på ettermiddagen, fant jeg ham i ferd med å sette en ekspansjonsbolt noen meter under sandsteinskanten. Han hadde klatret usikret, men mot toppen var fjellsiden helt glatt, og det betydde bolter. Like etter var han oppe. Vi håndhilste og presenterte oss med etternavn, i god britisk fjellklatretradisjon.
Huntley hadde latt det meste av utstyret sitt være igjen i dalbunnen da han lette etter en vei opp klippene. Siden Hubler skulle plukke oss opp på flystripa i tolvtiden dagen etter, hadde vi mindre enn tjuefire timer på å utforske Labyrinten. Vi bestemte oss derfor for å la Huntleys utstyr ligge og gå inn i området fra sørenden av dalen. Planen var enkel: Vi skulle fortsette inn i Labyrinten til det ble mørkt, vandre ut og tilbake til nordenden i løpet av natta, hente utstyret til Huntley og klatre opp til flystripa for å møte Hubler neste morgen.

Vi gikk tilbake til flyvraket og samlet sammen utstyret mitt. Etter litt klyving og flere rappelleringer, nådde vi dalbunnen. Vannflaskene ble fylt med algefylt vann fra en pytt (man renset aldri vann den gang), og vi fortsatte ned hoveddalen og inn i den midterste av de tre forgreningene.
Huntley begynte snart å sakke av og mumlet om nye sko (i etterkant skulle det vise seg at han kom til å miste alle tåneglene. I årevis tok han vare på dem i et lite glass, som en påminner). Etter en stund ba ham meg om å fortsette uten ham, for å rekke over så mye som mulig før det ble mørkt. Vi la fra oss sekkene på et egnet sted, og i det lyset falmet, skyndte jeg meg videre innover i dalsprekkene. Jeg beveget meg raskt. Blikket sveipet over landskapet som en radar, og jeg gikk glipp av de ruvende fjellveggene og alkovene i Escalante, vannet og bekkene. Jeg kjedet meg fremdeles, og det var ikke noe særlig annet enn plikt som drev meg videre, gjennom den storslåtte stillheten.
Plutselig, i det lyset var i ferd med å forsvinne, fikk jeg øye på en rekke med figurer og en underlig hånd på fjellveggen rett over dalbunnen. Jeg stivnet, paralysert av frykt. Det var som om de vante mentale kategoriene som skiller det levende fra det ikke-levende ble oppløste. De malte figurene stirret på meg som om magi hadde forvandlet dem fra stein, og jeg stirret tilbake full av skrekk.

Shutterstock.

Etter noen sekunder tok kroppen kontroll over tankene og rev dem vekk fra det altoppslukende blikket. Gradvis ble figurene til bilder. Hodet mitt klarte å finne en komfortabel kategori for det opprinnelige inntrykket og forvirringen ga seg. Men selv om jeg nå så dem som avbildninger, var mine egne følelser like sterke. Jeg var kald og skalv, selv om lufta var varm. Jeg klarte ikke å slippe følelsen av at figurene stirret på meg, og at jeg betraktet noe det ikke var meningen at jeg skulle betrakte.
I etterkant kunne jeg ha sagt at frykten var et resultat av forvirring, kanskje fra utmattelsen etter de to siste dagne, kanskje fordi jeg bekymret for Huntley og den stadige tilspisningen av situasjonen vår. I retrospekt tror jeg allikevel den skyldtes figurenes iboende kraft.
De var hellemalerier, men ikke de vanlige strekmenneskene og enkle dyrene jeg hadde sett før. Det var femten av dem, malt i en mørk, nesten indigo-aktig blåfarge. Noen var store som mennesker, noen var mindre. Noen var abstrakte, som mumier med horn og store insekt-aktige øyne. Andre hadde hender og føtter. Én figur var spesielt vakker, og jeg antok at det var en kvinne. Inniblant figurene var det små dyr, insekter, slanger og fugler, alle malt med en bemerkelsesverdig detaljrikdom. Den mest fremmede figuren holdt fram en forstørret hånd med tydelige fingre, og utfra langfingeren sprutet noe som så ut til å være blod, et blødende sår. Lenger til venstre langs veggen var det flere figurer. En av dem var ikke abstrakt i det hele tatt. Den var påkledt og maskert, hadde føtter og til og med mokasiner og holdt noe som så ut til å være et spyd.

Jeg ropte på Huntley og håpet at han ville høre meg og rekke å se figurene før det ble mørkt. Etter noen minutter kom han snublende opp dalen. Selv om han hadde sett flere hellemalerier tidligere, hadde han aldri sett noe som dette og ble som meg bergtatt av det kraftige nærværet deres. Vi ble stående og stirre på dem i taushet mens vi tok bilder med lang lukkertid. Selv om de hadde noe uhyggelig og urovekkende ved seg, var de fullstendig oppslukende, og ingen av oss hadde lyst til å dra.
Motvillig gikk vi ned dalen igjen for å hente utstyret mitt. Da vi la ut mot nordenden, var det mørkt, og Huntley sparket stadig borti ting og fikk stadig mer vondt i tærne. Etter et par kilometer slo vi leir, delte klærne og den ene soveposen vi hadde mellom oss og la oss til rette på en stor sandstein. Natta gikk sakte, som et sykehusopphold, og urolig søvn blandet drøm med virkelighet. Jeg drømte om feller og spyd. Huntley snakket i søvne, hadde mareritt og skrek.

Vi la av gårde i det det lysnet og spiste spekepølse og nøtteblanding mens vi gikk. Huntley hadde gått tom for banneord. Det gikk sakte, og vi fant ikke utstyret hans før ut på formiddagen. Omsider kom vi oss opp dalsiden gjennom en renne som gikk hele veien til sandsteinsstupet. Hubler kom til syne da han skulle, spratt over bekkefarene og like etter var vi tilbake i Moab. Vi satte oss rett i bilen og la i vei mot Boulder, men etter noen timer stoppet vi og la oss til å sove på bar bakke under en poppel, med hodet i hendene. Da vi våknet, kjørte vi videre gjennom natta. Vi snakket om figurene og la planer om å reise tilbake. Jeg visste allerede da at jeg skulle tilbake, men visste ikke at det skulle vise seg å være i en annen kontekst, med forventninger og kunnskap som hadde svekket figurenes kraft.
Kontrasten mellom langhelgen i Labyrinten og jobben min bød meg imot. Jeg visste at jeg ville ha flere opplevelser som dette, men var uklar på hva «som dette» betød. Eventyret og villmarka var selvfølgelig forlokkende, men det som virkelig interesserte meg var noe annet. To måneder senere dro vi tilbake.

Shutterstock.

II.

Da mai kom, var det bestemt at Labyrinten ikke skulle bli en del av den nye nasjonalparken, og National Geographic var ikke lenger interesserte i bildene våre. Vi var på egenhånd.
Huntley og jeg hadde fortalt om Labyrinten, vist bilder og gjort research på hellemalerier. Flere var nå interesserte i dem, og vi skulle være fem på neste tur. I tillegg til Huntley og meg var det kona mi, Anne, og venneparet Judith og David. Vi planla å tilbringe én uke i Labyrinten, og hovedutfordringen ville bli å frakte nok proviant inn. I og med at ingen av oss hadde firehjulstrekker, bestemte vi oss for et flydrop.
Da juni kom, var vi tilbake på flyplassen i Moab. Hubler skulle fly Cessnaen. Vi tok ut passasjerdøra og setet, og jeg spente meg fast i døråpningen med en klatresele. Det skulle vise seg å bli en luftig tur. Huntley satt bak med en haug av militære duffelbager fulle av campingutstyr og hermetikk pakket inn i sammenkrøllet avispapir. Frysetørret mat fantes ikke ennå.

Idéen var nok en gang enkel. Vi skulle slippe oss ned i sørenden av dalen og la flyet dale. Huntley skulle rekke meg duffelbagene så jeg kunne kaste dem ut. Hubler mente at vi ville fly så sakte og så nære bakken at bagene kom til å overleve fallet. Han hadde vært jagerflyger i Korea og hadde den rette innstillingen til slike prosjekter. En time senere var vi over Maze Lookout. Noen hadde tatt på seg den ikke ubetydelige jobben med å fjerne, demontere og dra Piper Cuben bort til broa over Colorado River ved Hite. Vi slapp oss ned i sørenden av dalen, og Hubler dro gassen tilbake til tomgang. Flyet svevde mellom dalsidene, fulgte dalens buktninger og mistet høyde. Da vi var omtrent ti meter over bakken, dyttet jeg en duffelbag ut av døra, før Hubler tvang flyet inn i noe som kjentes som en nitti graders sving, rett oppover langs dalsiden. Jeg kunne nesten plukke planter fra plassen min i døråpningen i det vi gikk klar av klippene. Hubler smilte og medgikk at dette var bedre enn å jobbe for oljeselskapene. Vi sirklet en runde og slapp oss ned på nytt, og denne gangen klarte jeg å hive ut flere bager. Etter en tredje gang var vi ferdige, og da Hubler hadde sluppet av Huntley og meg på flystripa ved Ekker Butte, dro han tilbake for å hente de andre. Samme ettermiddag var alle på vei innover mot sørenden av dalen.

Man har en tendens til å glemme lykkelige perioder i livet, men uka vi tilbrakte i denne villmarka er et unntak. Været var plettfritt, dager under blå himmel fulgte hverandre som bølger på åpent hav. Vi utforsket alle forgreningene på sørsiden av dalen, og David og Huntley kom seg ned i den bratte og isolerte Jasper-dalen, som ledet rett til Colorado River. Huntley fant en pilspiss i perfekt stand. Vi satt i sola, badet i pytter som hadde samlet seg i sandsteiner, drømte om andre ekspedisjoner - og studerte hellemaleriene.
Hellemaleriene var fremdeles fantastiske, men denne gangen var de blitt til noe vi besøkte. Jeg hadde blitt turist i min egen erfaring. Uten hell prøvde jeg å gjenskape magien fra de første øyeblikkene. Jeg tok notater, men hellemaleriene var bortenfor min beskrivelsesevne. Jeg fortsatte å fotografere dem, først med 35 mm så med et 2¼ x 3¼ Zeiss-apparat, men det jeg var på jakt etter kunne ikke fanges, hverken på film eller med språk. Det var heller slik at jo mer vi pratet, beskrev og fotograferte, jo mer ordinære fremstod de. Alle satte pris på dem og var imponerte, men det umiddelbare, det rå og det unike, hadde på en eller annen måte gått tapt.
Jeg prøvde å sitte alene sammen med dem i mørket, men hellemaleriene stirret ikke lenger på meg. Det var ingenting som omsluttet meg. De var nøyaktig som de hadde vært i århundrer, bevart av isolasjon og tørr ørkenluft, men det jeg senere lærte å kalle «auraen» deres, så ut til å være forduftet.
Da vi kom tilbake til Boulder, skrev Anne en oppgave om hellemaleriene i en antropologiklasse og brukte bildene mine som illustrasjoner. Huntley dro tilbake samme høst med andre venner, og etter det forsvant Labyrinten fra livene våre. Jeg kom ikke tilbake før etter trettien år.

Shutterstock.

III.

I årene som fulgte divergerte livet mitt langs en akse jeg etterhvert skulle skjønne var sentral for meg. De tidlige besøkene til Labyrinten, Glen Canyon og Escalante dro meg mot periferien av den moderne verden, mot ville steder, ville på den måten Thoreau forstår ordet når han sier at verden ivaretas gjennom det ville: Steder der landskapet, floraen og faunaen, menneskene, kulturen deres, språket og kunsten fremdeles var ordnet etter drivkrefter og interesser som er grunnleggende deres egne, og ikke et resultat av homogeniseringen og normaliseringen som det moderne livet fører med seg.
Etter skilsmisser og flere forsøk på normale jobber endte Judith, Huntley og jeg opp i Asia, mer for å oppsøke det som bare eksisterer i marginene av vår egen verden enn av eventyrlyst: Det arkaiske, det ville, en vagt kriminell galskap, narkotika, lidenskap, kunst, østlige religioner - Det fremmede.
Huntley var den første som dro. I 1965 innkasserte han pensjonen sin og satte østover med fire tusen dollar i lomma. Han ble borte i to og et halvt år. Det første brevet kom fra Herat i Afghanistan der han hadde tilbragt vinteren. Det neste kom fra India og omhandlet blå aper og en yogi med en mastergrad i fysikk fra Oxford som hadde avlagt et taushetsløfte, og nå brukte tiden på å spille klassiske indiske instrumenter. Året etter kom et aerogram fra en fjellandsby i Nord-India. Huntley hadde reist gjennom Sri Lanka, India og Nepal og bodde nå hos en Gurdjieff-gruppe i en liten bungalow med utsikt over Himalaya.
Da Huntley kom tilbake, var jeg i gang med en mastergrad i filosofi. Vi hadde endeløse samtaler om reisene hans, om guruer, templer, indisk musikk, narkotika, nevrofysiologi, cantormengder og tibetanere. Jeg var misunnelig. Livet mitt virket ubetydelig, og jeg hadde problemer med å se for meg hvordan jeg kunne gjøre det større.

Årene gikk. Judith dro til Asia i 1974 og samme sommer bodde jeg på sørsiden av Kreta. Vi møtte hverandre i Istanbul og reiste nedover vestkysten av Tyrkia, til Side på sørkysten. Der skilte vi lag. Jeg tok orientekspressen tilbake til Europa og fløy hjem til Chicago for å bli professor. Hun reiste videre alene, over land til Nepal. Med unntak av korte perioder, har hun bodd der siden. Hun har en guru, inngikk sitt andre ekteskap i en hinduistisk seremoni og studerer hos tibetanske buddhister. Bildene hennes av tibetanske håndverkere henger i Smithsonean-museet og hun har publisert bøker om lokale nepalske håndverkstradisjoner. For noen år siden, i anledning egen femtiårsdag, la hun ut på en fem ukers vandring sammen med en bærer over nord-Nepal. Hun krysset grensen til Tibet alene fordi hun var redd for sikkerheten til bæreren. Hun badet naken i den hellige innsjøen Manasarowar og bøyde seg for det hellige Mount Kailas, som ifølge både hinduister, buddhister og jainer er universets sentrum. Judiths brev fra det første året forsterket min egen ulykke i Chicago, og jeg bestemte meg for å reise selv. Allerede neste sommer vandret jeg i Karakorum i Himalaya og i Hindukush. Før høsten, visste jeg med meg selv at jeg skulle komme til å forlate akademia for å se så mye som mulig av en gammel verden før det var for sent. Jeg ville se hva som var bak neste blåne, igjen og igjen. Jeg fikk sett mye. De neste atten årene guidet jeg fotturer og enkle fjellklatringsekspedisjoner i Pakistan, India, Nepal, Bhutan, Kina, Tibet og Peru.
I retrospekt kan man si at Judith, Huntley og jeg var del av en moderne folkevandring. Hundretusener forlot hjemmene sine i vesten for å reise i Asia. Noen var hippier, andre var pilegrimer som endte opp hos Rajneesh i Pune, vipassana-munker i Thailands skoger, tibetanske mestere i Kathmandu eller zen-mestere i Kamakura. Noen var en del av den første bølgen av det som skulle bli eventyr- og økoturisme-industriene; noen dro til krig i Vietnam; noen ble med i fredskorpset; andre var ikke noe særlig annet enn ambassadører for kapitalisme og forbrukersamfunn.
Denne folkevandringen og konsekvensene den fikk, spesielt transformasjonen av subjektive erfaringer som gjerne både var målet og middelet for reiser til Østen, har fått lite oppmerksomhet og forblir lite kartlagt. Noen er kyniske, og hevder grunnen er at de som dro, gikk til grunne på narkotika. Jeg tror vi fremdeles mangler språk som kan beskrive hvorfor folk dro eller hva vi fant. En ting er uansett sikkert: Vi dro med oss den moderne verden. Vi dro hjemmefra med en forkjærlighet for annerledeshet, men bar med oss spirer av homogenitet. På åttitallet var det slutt, og moderniteten hadde endret kulturene vi satte så høyt, for alltid. Vi reiste i et moderne Asia som ikke lenger var særlig fremmed.

Min forståelse av disse begivenhetene og min egen reise, er forankret i opplevelsen av figurene i Labyrinten - og i Walter Benjamins velfortjent berømte essay «Kunstverket i reproduksjonsalderen». Det begynte med en konkret hendelse.
Jeg stod i et meditasjonsrom i Hemis-klosteret i Ladakh og hørte en tysk professor i tibetologi forelese for en gruppe turister. Tysktalende deltakere fra andre grupper prøvde med varierende hell å oversette kommentarene til venner. Bak ham stod to tibetanske munker, ansikt til ansikt med et publikum som bestod av kanskje åtti tyskere, amerikanere, franskmenn og japanere utstyrt med kameraer, eksterne blitzer, videoopptakere og diktafoner. Den eldste munken hadde en stor hvit Pan Am-button i slaget på den burgunderrøde kjortelen, og den yngre munken så vettskremt ut.
Etter en stund ble det klart at høydepunktet i professorens forelesning skulle være den første offentlige visningen av en spesielt hellig thangka, en rull med en avbildning av en mektig tibetansk guddom. Hittil hadde den bare blitt tatt frem én gang i året som en del av en hellig seremoni der bare munkene var tilstede. Med store fakter ba professoren den eldre munken om å avduke thangkaen. Den eldre munken snudde seg mot den yngre, som stivnet. Professoren ropte, den eldre munken ropte og den yngre munken dro omsider et flekkete silketeppe til side. Rommet eksploderte i blitzregn, kameramotorer og videoopptakere, og den unge munken stod paralysert og ventet på at blasfemien skulle motta sin rettmessige straff. Rent objektivt skjedde selvfølgelig ingenting. Professoren smilte, alle (inkludert meg) strakte nakke for å se bedre, og jorda fortsatte å snurre rundt sin egen akse.
Senere tenkte jeg på en passasje fra Benjamins essay:

Elgen som steinaldermennesket malte på hulevegger, var et magisk instrument. Han stilte det riktignok ut til sine medmennesker, men det var i første rekke beregnet på åndene. I dag virker det som om kultverdien som sådan forutsetter at kunstverket holdes skjult: visse gudestatuer er bare tilgjengelige for presten i hans celle. Visse madonnabilder er tildekket nesten hele året, visse skulpturer på middelalderkatedraler er ikke synlige for en tilskuer som står på gulvet. Når de enkelte kunstutøvelser frigjøres fra ritualet, får de samtidig økt anledning til å stille ut sine produkter.

Det jeg så den dagen i Hemis-klosteret, var en gjenstands overgang fra ritual til utstilling. Den forsvant ikke. Thangkaen er der den dag i dag. Men noe endret seg som bare reflekteres i menneskelig erfaring, i dette tilfellet i den unge munkens erfaring. På samme måte er Labyrinten og de eventyrlige figurene fremdeles der de var, men for meg er noe tapt, en kvalitet ved min erfaring av dem, noe Benjamin kaller auraen ved kunst eller landskap: «kunstverkets Her og Nå - dets unike eksistens på det sted der hvor det befinner seg».
Benjamins essay drøfter to av prosessene som forringer aura, og begge «henger sammen med massenes stadig økende betydning i samtidens liv. Først og fremst ved å bringe tingene romlig og menneskelig nærmere, et anliggende like sentralt for de nåværende massene som tendensen til å overvinne det unike ved enhver virkelighet ved å skape en reproduksjon av den». Det primære mediet for reproduksjon er fotografiet. Det primære mediet for å bringe den naturlige og kulturelle verden nærmere er masseturisme. Hellemaleriene og Labyrinten begynte på denne ferden i det jeg ropte på Huntley, tok bilder, gjorde research på hellemalerier, hadde lysbildefremvisninger og da vi tok med oss andre dit. Hvis vi hadde holdt stedet for oss selv, kunne andre, i alle fall for en stakket stund, også fått oppleve noe overveldende. Og hva ville skjedd hvis alle hadde holdt det for seg selv?
Benjamin diskuterer på hvilke måter tap av aura påvirker et kunstverk: Det undergraver autentisitet, setter gjenstandens autoritet på spill, ødelegger tradisjoner, forringer betydningen av ritualer og kanskje viktigst, «forringer likevel verdien av dets tilstedeværelse, dets Her og Nå». For meg er det siste poenget sakens kjerne. I den grad jeg er interessert i vern, er det for å verne tilstedeværelsens kraft, landskapets, kunstens, floraens og faunaens. Dette er mer komplekst enn bare å verne habitat og arter. Det er kanskje fristende å tro dette er noe man kan gi seg i kast med etter man har klart å verne for eksempel biologisk mangfold. Men det er tvert om: Tap av aura og tilstedeværelse er hovedårsaken til at vi er i ferd med å miste så mye natur.

Fotografisk reproduksjon og masseturisme er nå normen og eroderer en gruppe av kvaliteter som er bredere enn, men også inkluderer, vår opplevelse av kunst: Aura påvirkes, men også det ville, ånd, henførelse, det sakrale, det hellige, magi og sjel. Disse begrepene forståes helt intuitivt, men fordi de ikke henspiller på den materielle virkeligheten, men på vår opplevelse av den, unndrar de seg forsøk på definisjon, analyse og målinger. Dermed ekskluderes de fra den rasjonaliserte naturvernsdiskursen, og det blir etter hvert vanskelig å bevare dem i vår egen erfaringsverden. Du finner ikke mye om slike begreper i Art Forum, Sierra eller Conservation Biology. Allikevel fortjener dessverre kvaliteter som dette like mye oppmerksomhet, hvis ikke mer, som tap av villmark og biologisk mangfold, fordi sistnevntes forfall har sin rot i førstnevntes forfall. Vi behandler naturen i tråd med vår opplevelse av den. Uten aura, det ville, magi, ånd, det hellige, det sakrale og sjel, behandler vi flora, fauna, kunst og landskap som ressurser og som forlystelse. Som moro, hvis betydning er redusert til en funksjon av den nyeste trenden i hobbyer. I dag er nesten alt av Sør-Utah fotografert og vist fram til publikum, i så stor grad at det å se på bilder av steinbueganger eller hellemalerier, det å lese guidebøker, studere kart, motta instruksjoner om hvor du bør bevege deg, hvor du skal slå leir, hva du kan forvente deg og hva du bør gjøre - vel vitende om at en kader av parkvoktere overvåker deg til enhver tid - nå er den normale måte å erfare på. De fleste har aldri gjort noe annet.

Shutterstock.

IV.

I mai i 1995 dro jeg tilbake til Labyrinten. Området var forandret. Labyrinten er nå en del av Canyonlands nasjonalpark, og hellemaleriene som henførte meg er ikke lenger ukjente. De har fått et navn - Harvest-funnstedet (eller Bird-funnstedet) - og er markert på topografiske kart. Et lite bibliotek med bøker beskriver, viser, sammenlikner og analyserer hver markering og hver figur. Ulike teorier tvinger maleriene inn i kategorier teoriene selv har lagd. Dette innebærer allikevel ikke at vi vet veldig mye om dem. I det andre bindet av den leksikale Petroglyphs and Pictographs of Utah, oppsummerer forfatteren Castleton diskusjonen rundt Barrier Canyon-stilen, som omfatter Harvest-funnstedet, med forfriskende åpenhjertighet: «Mangelen på omfattende arkeologiske studier som omhandler denne, gjør at det er umulig å fastslå stilens kulturelle tilhørighet eller kronologi med noen grad av sikkerhet». Man tror uansett at maleriene er utført av et arkaisk ørkenfolk, jegere og sankere bosatt på Colorado-platået fra om lag 5500 år før Kristus til år null. Dette var hjemmet deres i en forstand vi ikke lenger er i stand til å forestille oss.
På parkvoktersenteret får du i dag kart der alle stiene i Labyrinten er tydelig merket. Veiene rundt og inn til området er beskrevet i detalj i en rekke bøker. Det eksisterer faktisk en guidebok for praktisk talt hver eneste dal på hele Colorado-platået, en guide til hver eneste grusvei, en guide til hver eneste strekning av både Colorado River og Green River og guider til hver elv, å og bekk i hele Utah. For ikke å nevne klatreguidene, terrengsykkel-guidene, juv-guidene og … Dette er grunnen til at Sør-Utah ikke lenger er vill. Kart og guidebøker ødelegger det ville ved et sted, akkurat som fotografering og masseturisme ødelegger auraen ved kunst og natur. Sammen utgjør disse tre - kunnskap (tale i sin alminnelighet), fotografi og masseturisme - den uhellige treenigheten som ødelegger både kunstens og naturens mysterier.

Sett med dagens øyne er Labyrinten allikevel avsidesliggende og vanskelig å nå. Den vanligste ankomsten innebærer en 130 km lang ekskursjon fra nærmeste asfalterte vei. Parken beskrives som «et hardført og vilt område der avstanden til andre folk og krav til selvstendighet karakteriserer besøksopplevelsen». Et opphold her fordrer en firehjulstrekker, en terrengsykkel og en lang fottur. Traktorstripa der vi krasjet, er nå veien som fører inn til Maze Lookout. I enden av veien ligger to dedikerte teltplasser og en parkeringsplass. Det går også en kronglete sti derfra, som stuper ned i dalen og krever litt klatring.
Labyrinten er i dag ivaretatt og beskyttet i rimelig grad. I 1995 ble parken underlagt en forvaltningsplan for utmark som begrenser motorisert camping og fotturer. Parkvokterne bryr seg åpenbart om området og vokter det med en hengivenhet som er altfor sjelden i nasjonalparksystemet. Hellemaleriene er fremdeles urørte.
Jeg er takknemlig for dette.
I dag vet man nok om Labyrinten til å sette vårt lille eventyr inn i en historisk kontekst. Vi var ikke de første moderne menneskene som så hellemaleriene. Dean Brimhall, en journalist fra Salt Lake City, tok bilder av Harvest-funnstedet i 1954 og utforsket senere forgreningene i sørenden på jakt etter andre hellemalerier. Lokale rancheiere var også klar over stedet. Jeg var heldigvis uvitende om alt dette. Hadde jeg visst hvor hellemaleriene lå og sett Brimhalls bilder, ville eventyret ha vært redusert, uten utforskning og uten aura. »Kvaliteten av tilstedeværelsen, dets Her og Nå» ville vært forminsket eller visket ut. Man kan spørre seg selv hvor mange gaver gudene har gitt oss som nå er ødelagte av kunnskap.

Mannen som besøkte Labyrinten i 1995 var også forandret. Jeg kjørte firehjulstrekker og hørte på Dylan- og Emmylou-kassetter helt til jeg kom til «Flintstien» - en fantastisk såkalt vei der firehjulstrekk, lavserie, førstegir og en god dose årvåkenhet er en forutsetning. Da jeg kom dit, byttet jeg til Bach og Yo-Yo Ma. Det hadde vært en regntung vår, og ørkenen yret av lupiner, klodekattoster, nattlys og små røde ansamlinger av malerkoster. Da jeg skrudde av kasettspilleren, var fremdeles stillheten der. Og denne gangen kjedet jeg meg ikke. Jeg parkerte bilen og gikk inn til sørenden av dalen. Fra sekken min hang det en lapp - en campingtillatelse. Jeg hadde reservert plass via telefon, betalt med Visa-kortet mitt og verifisert min egen eksistens med en rekke nummer. Da jeg kom fram til Harvest-funnstedet, satt et par under noen popler rett ovenfor hellemaleriene. Etter at vi hadde snakket litt, spurte de meg om maleriene var uforandret fra slik de var for trettien år siden. Da jeg svarte bekreftende, sa jenta at hun var glad for det. Og jeg var glad for å kunne si det. Å forklare det motsatte ville være for mørkt og for trist.
Etter de dro, malte jeg en akvarell av veggen og figurene, spiste litt spekepølse, ost og nøtteblanding og ventet på skumringen. Så mediterte jeg sammen med figurene i en times tid. Innimellom tittet jeg opp på de merkelige ansiktene deres. Noe av tilstedeværelsen deres kom tilbake i aftenlysets stillhet. Jeg så figurene som et kunstverk, et gruppeportrett - sjamanen, gudinnen, jegeren, sankerne og den utvidede familien deres av fugler, slanger, kaniner og insekter. Kanskje denne gruppen kom tilbake hit én gang i året og markerte revir, som dyr pleier å gjøre. Hvem de nå enn var, visste de hvordan de skulle presentere og uttrykke noe som har gått tapt for oss. Mot slutten av meditasjonsseansen min, takket jeg dem og bøyde meg for dem.

Jeg er glad for at Harvest-funnstedet er ivaretatt i Labyrintdistriktet i Canyonlands nasjonalpark. Jeg er enda mer glad for at hellemaleriene er utilgjengelige. Det fryder meg at de fremdeles er urørte. Jeg støtter den strenge, nye forvaltningsplanen. Jeg applauderer parkvokterne for mot, framsynthet og hengivenhet til et sted jeg setter så høyt.
Men jeg skulle allikevel ønske vi var kloke nok til å bevare noe mer. Jeg skulle ønske at barn syv generasjoner fra i dag kunne vandre inn i en ukjent dal og i det det skumrer, motta en energi som et glemt, men kraftfullt folkeslag klarte å fange. Jeg skulle ønske at de samme barna kunne nyte blikket fra figurene og i et øyeblikk sole seg i auraen fra gaven de var gitt.