Verdens laboratorium i lys og mørke

Å fly til Svalbard om vinteren er å fly fra lyset inn i mørket. Dagen henger igjen et sted bak oss som en gyllen kant. Så forsvinner den, og det blir mørkt.

De fem siste årene har vært de fem varmeste på planeten siden målingene startet i 1880. Det siste tiåret har vært det varmeste tiåret. Slik kunne man fortsette.

Svalbard-regionen er det stedet på jordkloden hvor temperaturen har steget raskest. Siden 1961 har temperaturøkningen her vært cirka tre ganger høyere enn i Oslo, og seks ganger høyere enn den globale temperaturøkningen, ifølge Meteorologisk institutt.

I løpet av 30 år kan havet rundt Svalbard bli isfritt.
Det er bare et nanosekund i et geologisk perspektiv. Ikke en gang det.

Det er i dag bare én gruve i drift igjen i Longyearbyen. Men slik kanarifugler enkelte steder ble sluppet inn i kullgruvene for å varsle fare, er Svalbard selv blitt kanarifuglen i gruven.
- Det å leve her krever ganske mye oppmerksomhet. Det er en bevissthet rundt at vi lever på et sted der vi virkelig tar temperaturen på kloden. Og vi ser at isen smelter. Men du kan ikke gå rundt og være fylt opp av det hver dag, for da får du ikke levd livet ditt, sier Siv Limstrand. Hun er sogneprest på Svalbard.

Snøen på Hiorthfjell har fått et rosa skjær. Folk står ute når de har lunsjpause, men ikke for å røyke. De står og ser mot fjellet og lyset.
- Jeg blir aldri ferdig med å se på det, sier en kvinne til kollegaen.

Alt på Svalbard er ekstremt. Om to måneder er det sol hele døgnet.

- Du bør komme i februar, sa Zdenka. - Da er lyset rosa.

Men det er så tidlig i måneden at lyset ikke er blitt rosa ennå. Det er blått. Det blir ikke lyst. Den blå timen varer noen timer, før og etter klokka tolv om formiddagen. Resten av døgnet er mørkt.
I 2010 visste ikke Zdenka Sokolickova hva Svalbard var. Hun gikk på en utstilling i Tsjekkia med fotografier fra øygruppa. På utstillingen kom hun i snakk med fotografen som hadde tatt bildene, en polarøkolog som var utdannet på universitetet her oppe. I dag er han og Zdenka gift, og de bor i Longyearbyen.
Zdenka møtte kjærligheten samtidig som hun møtte Svalbard. Men det var hennes arbeid, ikke hans, som fikk dem til å ta med sine tre små gutter og flytte fra Praha til Longyearbyen i 2019.

Mye av historien om Svalbard kan komme til å bli historien om oss andre i framtida. Hva er den historien? Det er blant tingene Zdenka Sokolickova skal undersøke. Hun er sosialantropolog. I løpet av to år skal hun intervjue 250 mennesker i Longyearbyen om hvordan de opplever de raske endringene som skjer omkring dem. Nå sitter hun på kontoret sitt på UNIS (Universitetssenteret på Svalbard) en mørk morgen, serverer varm, tsjekkisk havredrikk og sier at barna savner litt lys nå. De har ikke sett lys siden oktober.

Tanken er at prosjektet til Zdenka skal bli til en bok. Den foreløpige tittelen er «Melttown». Men det handler ikke bare om klima:

- Svalbard er ikke bare is som smelter. Den gamle måten å leve på i samfunnet smelter også. Longyearbyen er midt i en stor forandring. Økonomien har gått fra gruvedrift til turisme på veldig kort tid. Hele samfunnet er mer flytende, mindre oversiktlig og mer globalisert. Med en metafor kan man si at samfunnet smelter, sier Zdenka Sokolickova.

Ekstremt bekymret for turismen.

Andre steder prater man om været. I Longyearbyen i februar handler alt om lyset. Det er det første som blir sagt, uansett hvem man snakker med. Midt i februar blir døgnet 23 minutter lenger. Den blå timen strekker seg, synbart. Fjellene er lysende. Overalt står folk og fotograferer som gale. Menneskene snur seg mot lyset akkurat som blomster.

På Kroa er det fullt hver kveld. De lokale henger refleksjakkene fra seg på stolryggene. Jeg snakker med en kvinne som har bodd her i flere tiår. Hun forteller at når lyset kommer tilbake i februar, må man få det med seg. Det holder ikke å se ut av vinduet, man må gå utendørs for å oppleve det, hver dag.

- Vi lever i en visuell kalender, sier hun.

I 2009 hadde Svalbard besøk av drøyt 33.000 turister. Ti år senere var antallet over 77.000.

Svalbardbutikken er Longyearbyens eneste matbutikk. Utenfor henger forbudsskilt mot skytevåpen, som ikke skal tas med inn i butikken. Byen er en blanding av gruveby, turiststed og campus, den gir en slags følelse av vill vest. De 2500 menneskene som bor her er fordelt på 52 nasjonaliteter. Zdenka Sokolickova beskriver byen som et univers av parallelle bobler:

- Om du arbeider på universitetet og ikke syns det er nødvendig å lære deg norsk, om du har bodd her i femti år og hele livet ditt har vært gruvedrift, om du kommer fra Filippinene og har bodd her et par år for å jobbe, om du er guide og elsker Svalbard og jobben din, selvfølgelig har det mye å si for hvordan du oppfatter endringene som skjer, sier hun.

Zdenka har snakket med mange av dem. Hun forteller at selv her på Svalbard er det folk som ikke tror på at klimaendringene er menneskeskapte. De ser at temperaturen stiger, at det ikke er is på fjorden, eller at de ikke kan dra på hytta slik de kunne før. Men det er ikke selvsagt at de mener at vi mennesker er årsaken til endringene.

- Folk her er litt irritert over å hele tiden måtte snakke om klimaendringer. Mange sier at det er ubehagelig å bo i en kulisse hvor folk kommer for å høre hvordan det føles å oppleve klimaendringene. Det er ikke det eneste som er viktig i livet ditt hvis du bor på et sted som Longyearbyen. Som de fleste andre steder er folk mest opptatt av konsekvenser som påvirker dem personlig. Som utfordringene for byggebransjen, permafrosten som tiner, rasfare og evakueringer. Folk nøler kanskje med å si at de er bekymret for klimaendringer. Men de er ekstremt bekymret for turismen, sier Zdenka Sokolickova.

I 2009 hadde Svalbard besøk av drøyt 33.000 turister. Ti år senere var antallet over 77.000. 39.000 av dem var cruisepassasjerer. 23.000 personer reiste på ekspedisjonscruise. Når sjøisen smelter, blir nye områder tilgjengelige for skip i stadig større deler av året. Med turismen øker behovet for varer og energi, og mengden av avfall. Longyearbyen har i dag et kullfyrt energiverk som forsyner byen med strøm. Reserveløsningene er basert på diesel.
Også når det gjelder bærekraft er Svalbard en kanarifugl.

- Jeg har sagt det samme i førti år

- Vi mennesker er i alminnelighet ekstremt tilpasningsdyktige. Vi har på godt og vondt en ganske dårlig hukommelse. Jeg tror ikke mennesker her på Svalbard er spesielt mye mer bevisste enn andre mennesker. Det er lettere å tenke på hverdagen enn de store spørsmålene, sier Kim Holmén.

Norsk Polarinstitutts internasjonale direktør sitter inne på kontoret foran et kart over den nordlige halvkule. Det er morgen, utenfor vinduene er det mørkt. Intervjuet med Holmén er dagens første, for han. Det blir ikke det siste. I flere tiår har han snakket med journalister om klimaendringene som skjer i Arktis.
- Jeg har sagt det samme i førti år, sier Holmén.
- Folk har hørt på, men når det gjelder handling famler samfunnet fortsatt. Når vi søker nye alternativer og muligheter, vendes fortellingen raskt til noe negativt. Det handler fort om hva vi må vi forsake, istedenfor å handle om et bedre liv, om bedre muligheter. Hvem er det som styrer dette narrativet? Er det krefter som gjør det med hensikt? spør han.
- Hvordan forandrer vi samfunnet? Du kan bruke incitament, lover, skatter, men bare et lite stykke på vei. De store stegene kommer fordi mennesker vil, sier Kim Holmén, og tilføyer:
- Vi må påvirke menneskenes drømmer. Hvis man prater med mennesker i sluttfasen av livet, om hva de hadde villet gjøre mer av, vil de sjelden nevne flere biler eller større hus. De vil snakke om familie, kjærlighet, menneskelige relasjoner. Fred. Alt dette har i seg et veldig lite fotavtrykk miljømessig.

Hvorfor varmes Svalbard-regionen raskere opp enn resten av jordkloden?

- Svalbard ligger i enden av den varme Atlanterhavstrømmen som vi kaller Golfstrømmen. Når dette vannet endrer seg og blir varmere, er det Svalbard som merker det mest, fordi sjøisen rundt øygruppen smelter, sier klimaforsker Ketil Isaksen på Meteorologisk institutt. Han sitter på et kontor på Blindern med utsikt mot et snøløst januar-Oslo.

- Tidligere har mesteparten av Svalbard vært innlemmet i sjøis i lange perioder, og når sjøisen ligger over havet som et lokk, får du ikke noen utveksling av varme mellom havet og atmosfæren. Når sjøisen trekker seg nordover, slik den gjør nå, får du et varmetap fra havet til lufta. Det gir en veldig stor forsterkning på Svalbard, særlig om vinteren. Hvis utslippene av klimagasser fortsetter som i dag, regner man med at gjennomsnittstemperaturen vil øke med ti grader fram mot år 2100. Det er en enorm endring som skjer der nå, sier Ketil Isaksen.

Han synes det er skremmende å se at ekstremt varme år kan sette i gang mange prosesser mye raskere enn man trodde.

- 2016 var et slikt år, med mange spesielle rekorder: kraftig nedbør, kraftig smelting, jordskred som følge av at permafrosten tinte. Det var starten på en ny fase i oppvarmingen av kloden. Og 2019 var et nytt slikt år med mange ekstremer globalt, sier klimaforskeren.

Befolkningen skifter raskt.

Dagen er som en katedral. Kulda river i ansiktet. Snøen knaker. Alle sier at denne vinteren er slik vintrene på Svalbard pleide å være.

Sogneprest Siv Limstrand går rundt i kirken og skrur på panelovnene. På et bord står varm kaffe, te og kopper. Svalbard kirke er åpen døgnet rundt. I denne kirken behøves egentlig ingen glassmalerier: Utenfor vinduene lyser himmel og fjell i to blånyanser. Siv tenner alterlysene.

- Det er som å dra til side en gardin, sier hun om februarlyset.

Presten kom til Svalbard i august 2019. - Jeg har alltid hatt en dragning mot ytterpunktene i verden. For å se hva det gjør med folk. Det skjer noe med mennesker under sånne vilkår, med hvordan vi opplever livet, sier hun.

I 2017 feide et jordskred nesten med seg kirkegården. Nå planlegges en ny gravplass på den andre siden av kirken. Barnehagen rett oppe i bakken er ikke i bruk lenger på grunn av jordskredfare. Og selve kirken er blitt pælet om, i likhet med mange andre bygninger i Longyearbyen. Hele gulvet ble slått opp, det ble pælet på nytt og lagt ny grunnmur. Årsak: Permafrosten tiner.

Men folk?

- Befolkningen skifter så raskt her. Mange er her bare et år eller to. Og så er det noen som er her veldig mye lenger. Det kollektive minnet er en blanding av veldig kort og veldig langt. Etter snørasene i 2015, da liv gikk tapt, snakket folk om at utryggheten hadde flyttet seg utenfra og inn. Fokus på sikkerhet hadde alltid vært ute. Men nå kunne du ikke lenger være trygg i ditt eget hus, sier Limstrand, og fortsetter:

- Det er ikke mange år siden. Og allerede nå har det endret seg. De som var tettest på, bor kanskje ikke her lenger. Andre har flyttet til et annet hus. Men nå snakker ikke folk på den måten om utryggheten lenger. Det er mer slik at noen lurer på om skredekspertene kanskje overdriver litt når de varsler mulig evakuering. Kan det være så alvorlig, egentlig? Det slipper litt taket, sier sognepresten.

Akselerert akselerasjon.

Zdenka Sokolickova sammenligner arbeidet sitt med et puslespill. Hun sier:
- Hvis du går i lekebutikken og kjøper et puslespill, er det et bilde på boksen, så du vet hvordan puslespillet vil se ut når det blir ferdig. Mens jeg har ingen ide om hvordan det ferdige bildet vil se ut.

Men hun tror det som skjer med klima, turisme, samfunn og økonomi på Svalbard kan fortelle oss andre noe:

- Endringene her er en del av endringer som skjer globalt. Det handler om miljø, økonomi, sosiale medier, og det at folk fra hele verden som er mobile og kan dra overalt. Noe går fortere og fortere, og det er ikke lenger full kontroll, slik det var da Longyearbyen var en «company town», sier hun.

Zdenkas prosjekt er bygget på Thomas Hylland Eriksens begrep «overheating». Der er klimaendringene bare en bit av puslespillet:

- Klimaendringene henger på en nesten uhyggelig måte sammen med andre endringer, innen søppel, informasjonsteknologi, turisme og urbanisering, sier professoren i sosialantropologi. Han er mentor for Zdenkas prosjekt. Nå er han i Longyearbyen og holder foredrag på et fullsatt Svalbard bibliotek.

- Endring har vært en del av moderniteten siden starten. Ting skulle gå fortere, slik at man tjente mer penger. Men nå opplever vi en akselerasjon av akselerasjonen. Vi står overfor mange parallelle akselereringsprosesser uten noen innebygget termostat. Det er ingen instans som sier at nå bør vi ta en pause og kjøle oss ned. Da snakker vi om overheating, sier Hylland Eriksen.
Så drar han en historie fra Homers «Odysseen»: Da Ulysses´ skip skulle seile forbi sirenene som lokket med sin sang, fikk han sjøfolkene til å binde han til masten, og instruerte dem i å ikke slippe han løs uansett hvor mye han ba om det.
- Vi ønsker at noen binder oss til masten, men vi må også ta et ansvar selv, sier Thomas Hylland Eriksen.

Det åpnes for spørsmål. Zdenka er en av dem som tar ordet, hun spør:
- Hva gjør deg lykkelig?
- De små ting. Løvet på bakken, svarer professoren.

Bibliotekaren ber folk hjelpe til å bære stolene ut når foredraget er over. Ute i gangen står skoene som alle har tatt av før de gikk inn, slik skikken er i Longyearbyen.

Zdenka vil ikke at det skal se ut som hun som forsker har svaret på alt:

- Jeg er ikke perfekt og jeg eier ikke sannheten. Jeg har tatt med meg fire andre for å bo på et sted som ikke er særlig miljøvennlig. Jeg må fly av og til, og all mat kommer hit med fly. Kim Holmén pleier å si: «Vi er alle en del av problemet, og vi kan alle være en del av løsningen.» Det gjelder også meg og mitt liv. Jeg vil ikke at det skal se ut som jeg leter etter et riktig svar. Men jeg syns det er viktig at alle stemmer blir hørt, sier hun.

Hvis familien flytter tilbake til Tsjekkia er Zdenka redd for at de ikke får oppleve en normal vinter igjen. For det snør ikke mer i Tsjekkia.

- Da jeg var liten jente hadde vi masse snø. Det kommer ikke til å skje igjen, og det er skummelt for meg å tenke på. Jeg flytter ikke tilbake til Praha. Jeg orker ikke å bo i en stor by hvor det er 35 grader om sommeren. Det er for mye folk, for mye biler, for varmt og for forurenset. Kroppen min orker det ikke. For meg er minus ti grader perfekt. Minus ti, litt lys, og rosa himmel, smiler hun.

*

På flyplassen kan man kjøpe alt mulig med isbjørner på. Det blåser stiv kuling og snør kraftig mens vi venter på flyet, uten at det ser ut til å bekymre noen. Folk gumler pizzastykker og drikker kaffe i pappkrus. Det snør vannrett når vi går ombord i SAS-maskinen, snøen føyker rundt flyet, vinden er så sterk at man må holde seg fast i rekkverket på vei opp. Flyet er fullt av forskere og turister. Alle vi som er ombord, er en del av problemet.

Tvers over midtgangen sitter en ung mann og strikker på en genser med et avansert mønster. Min sidemann åpner laptopen, tar fram et partitur og begynner å lese noter. Jeg tenker på alt det vi mennesker har i oss, alt vi har klart å utrette, vi har greid utrolige ting før. Ingenting er umulig. Flyet øker farten, letter og tar oss gjennom vindkastene. Da vi er kommet over skyene, ser vi en gyllen stripe tre fram over horisonten. Den vider seg ut, blir større og større. Vi når marsjhøyde og setter kursen mot lyset.

(Reportasjen ble hentet inn i februar 2020.)