Klassiske mageinnhold II

Forfatteren av spalten Fiskedagbøkene leser Brautigan på sengekanten og våkner midt på natta med absurde drømmer vedrørende en ørret han fanget for ti år siden. Denne anledningen er for god til å la glippe unna. Han står opp, slår på en lampe og skriver følgende på baksiden av en Thaugland-faktura:

- Unnskyld, fru ørret, kan jeg spørre deg om en ting?
- Hmmm, egentlig ikke, jeg er sint og trist for at du drepte meg.
- Beklager, jeg ble revet med fordi du var så stor, jeg mener lang. Dessuten hadde du slukt mauren min, det kvalifiserer vel som en slags unnskyldning? Du skjønner, jeg er nysgjerrig på hvorfor du har klumper av tørr mose i magen?
- Typisk menneskespørsmål, helstekt kokosnøtt er da kjempegodt!

Det er en sommerferiedag for noen år siden. Åste, som er min storesøster, og jeg startet tidlig fra bygda for å få noe ut av dagen. Herregud, kvart over fem sto vi i dynga og plukket reservemark mens hunden på gården bjeffet som besatt. Vi måtte kjøre fort ut av tunet og skrense inn på riksveien for ikke å vekke mere oppsikt.
Den hvite, gamle Pajeroen, hvorfor måtte hun kvitte deg med den? Når hun leser dette kommer hun til å minnes den og tørke en tåre. Nei, Åste, der gjorde du en feil. Den samme som jeg gjorde da jeg solgte Amazonen.
Det er kjølig nede i dalen, men høyt oppe er sola i ferd med å vekke heia. Vi har fulle kaffekopper og 20-30 mark til den som ikke bare vil fiske med flue. I 41 år har vi vært søsken, men dette er vår første heldags fisketur sammen.

Veien opp går bratt langs en traktorvei og videre over flate myrmoer. Det stiger en ås videre opp med knudrete furutrær og svære steiner. Vi nærmer oss et særlig fint utsiktspunkt på en fjellblokk.
Klokka er snart syv nede i bygda. Om en time våkner ungene. Da skal bestemor kose med dem og gi dem frokost. De kommer ikke til å savne oss på en god stund.
Det har vært en rask marsj, nesten en galopp. Vi har hatt den stigende sola i ryggen, nå har den også begynt å varme. Utsikten er overveldende. Midtsommeren ligger over Telemark så langt øyet rekker. Mange mil borte, på en annen furuås i en annen kommune, står trolig noen og ser i vår retning. God morgen hvor enn du er, her har du en multekart med dugg på. Jeg kikker på bilder fra turen og ser hvor glad Åste er, hun omfavner et furutre og får bark på genseren.
Senere kan jeg gjerne beskrive hvordan alt ser ut, men ikke nå. La meg bare få være en detalj blant millioner andre, la oss bare komme oss frem til O.

Jeg er kjentmann og doserer inspirert om hvorfor vi må gå forskjellig vei hver gang for ikke å lage sti frem til vannet og andre fluefiskerelaterte ting vi kan ha nytte av. Det er rart med det, når uinnvidde er med på tur virker ens egne personlige nykker en smule patetiske.
- Hva? Er det ikke fint at en sti viser vei frem til vannet?
Jeg har snakket så mye om heia at Åste har forventninger. Det går ikke an å kalle henne fluefisker, selv om hun har kjøpt utstyret, men hun er som meg og blir henrykt når det blinker mellom trestammene.
Denne morgenen skravler kjentmannen seg ut av kurs, så vi treffer vannet fra en ny side. Vi må gå gjennom en liten dal med bløt bregnebarskog, et stille kammers i den svære naturen. Vel fremme på husodden er vi fuktige av dugg oppover lårene. To mennesker som kan glede seg over å ha kommet inn i paradiset. Den som starter tidlig kommer da også tidlig frem. Åste er et stort smil med gummistøvler på.

Hva er dette, har overflaten stivnet? Eller er det bare at den ligger så stille? Et bånd av pollen og annet flytende smått ligger over bukta og vitner om at det må ha blåst en gang i fortiden. Det er ikke vanskelig å finne puppeskall av vårfluer langs land, men tro hva som skjuler seg i pollenbåndet?
Det vaker en lat ørret der ute. Den følger beltet og bare såvidt bulker i overflaten fra undersiden. Klokka er åtte og den har sikkert vært på beina i flere timer.
Jeg har ignorert mange unnselige vakringer i min tid, men ikke disse. Det hviler fred over O og Åste har gått de få hundre meterene over til den andre siden for å få litt sol på kaffekoppen. Jeg skal komme etter, må bare ...
På marsjen rundt bukta for å komme i posisjon bryter jeg et inviklet edderkoppnett som krysser stien. Hva betyr det? Edderkoppen trenger vel noen dager på å planlegge og strekke sitt nett. Kanskje det ikke har gått noen her siden jeg var her i mai?
I et øyeblikk da ørreten er et stykke unna, legger jeg ut et langt og presist kast på ni meter. Det er langt fordi flua skal komme til å ligge lenge på vannet og presist fordi jeg traff overflaten. Mitt inntrykk var at ørreten ikke kunne unngå å se flua, så det var det samme hvor jeg kastet. Leaderen legger seg på bunnen, men tippeten og mauren flyter. Som en artighet kan det nevnes at kastet gikk fra samme lyngvoll som jeg sovnet på i forrige Harvestartikkel, mens jeg ventet på en stankelbeinen som skulle drive forbi.

En vakende ørret har mye å fortelle til den som vil lytte. Mens man venter kan man også se seg rundt på skogens takkete linje av skyskrapende tretopper. Flytte på baken når en rot gnager og høre hvordan lyngen knaser. Snuse inn duften av de brutte kvistene og hvorfor ikke smake på røsslyng når du nå har den her? Undersøke om den er så søt som den ser ut. Knipse en maur ut på vannet og bli stukket av skyldfølelse. Bli overrasket over store vakringer ni meter bortenfor der du sitter. Det er tørre dagen men ennå står det en eim av natt igjen i skyggene.
Hvor er forresten min maur?
Det er for store bølger til at jeg kan se den. Er det noen leger eller forskere som leser dette, så har dere her et feltstudium i menneskelig reaksjonsevne.
AHA og hurra.
Fisken er så avslappet og hard i kjeften at den ikke skjønner at kroken må spyttes ut. Den har fortsatt tid. Leaderen beveger seg ørlite, fisken har ikke akkurat satt av sted i frykt. Jaså, sier du det ... kanskje man så smått skulle tenke på å gjøre tilslag?
Ørreten har ikke krefter til å spurte og hoppe, bare en sta tyngde og vilje til å nå frem til en øy av vannliljeblader. Det må alikevel ha tatt litt tid å få den i håven, for der kommer Åste for å se innspurten. Fisken har ikke plasket, så noen må ha ropt. Her kommer den lengste fisken jeg til nå har fått i Telemark.

Tillat meg å trekke noen slutninger, jeg skal være kortfattet.
Her har vi en voksen fisk som strever med å holde vekta oppe. Den veier 1060 gram, men burde veid en komma tre, minst. Vannet har ikke abbor eller ørkyte, gytemuligheter tror jeg ikke finnes. Fisken må livnære seg på insekter og en sjelden mus. Det er ikke noe galt i å være tilårskommen og mager, jeg er i ferd med å bli det selv. Alle kan ikke være unge og fete. Naturen går sin gang og svinger nå innom husvika. Noen spiser, mens andre blir spist, alle skal fortæres av umettelige mor natur. Nå er det vår storaures tur til å starte reisen mot undergangen.
På et tidspunkt, det kan sikkert tidfestes til et bestemt minutt, begynte nedturen. Synet svikter, men instinktet sier at den må fortsette å spise. Forleden svømte den under de overhengende tørre mosedottene og tok seg en jafs. Kanskje den så bevegelser av maurben gjennom tåka. Det siste den gjorde var å ta min flue. Tipper den følte seg trygg på at den var en ekte kjempemaur. Snakk om å ha lurt et blindt og sultent barn med nystekte vafler. Duften lå jo over hele vestsiden av O til langt utpå formiddagen.
Ørreten er ikke et prakteksemplar, men du verden så lang den er. Rosa nupper av røsslyng og tørre barnåler klistrer seg fast. Her ligger Telemarks lengste ørret og jeg har ikke målebånd. Man får gjøre det beste ut av det. Hvorfor ikke starte med å se hva den har i magen?

Komprimert mosedott/hårball av mosefiber, 4-5 cm lang med en 2 cm lang, tørr barnål.
40 identifiserbare skogsmaur. Tre store, resten små. Flere løse bakkropper indikerer at antallet kan være høyere.
En to cm lang fuglefjær.
Jeg tror vi har en liten trebukk og en centimeterlang vannkalv.
En stk. leiregraveveps.
To små ryggsvømmere.
En svart bille på størrelse med ett tykt riskorn. Finner den ikke i bøkene, den er der sikkert.
Mellom 20 og 25 løse vinger i forskjellige størrelser. Tror de har tilhørt vårfluer. Det er tiden. Fine tegninger, jeg liker vinger.
Små plantedeler, halvmillimetertykke grenstammer, kan ha tilhørt mosedotten, men tror det ikke.
Mener det ligger en kjøttflue der også. Et annet år kom det svermende en million spyfluer mens jeg renset en fisk. Død elg i nabolaget?

Puh, det er litt av et puslespill å sette sammen. Mageinnholdet blir til opphakket grøt av ben, segmentplater og vingeskjold. Mange insekter har fargespill og mønster som forsvinner i det vitenskaplige plansjemakeriet. Dette er det beste jeg får til og det blir for det meste brunt. Man kan påstå at det ikke er så viktig om det er stubbebukk eller granbarkbille, men der er jeg uenig. Det ville være som å påstå at Vulgata er en steinflueart og ikke bry seg om konsekvensene. Vår filosofi bør være: Jo flere detaljer livet inneholder, jo morsommere blir det.
Da er det bare å begynne å legge sammen og se hvor mange kalorier det blir. Det kan se ut som vår ørret har lagt et godt døgn bak seg. Fremtidsutsiktene er likevel ikke lyse, det er ikke lett å bli tykk når man får for lite mat. Og ... 40 maur pluss og en kjøttflue høres mer ut en det det er.

Senere på dagen hviler vi side om side i lyngen. Åste har fått sin første ørret på tørrflue. Det har vært en merkedag for oss begge.
En sommerfugl lander på mitt bukseben mens jeg sover. Åste vekker meg for å si at den har sittet der lenge. Sammen ser vi hvordan vingene hever og senker seg mens følehornene undersøker stoffet. Den letter og flyr en runde før den slår seg ned på hennes skulder. Skogens store ettermiddagsro hviler over oss. Vi betrakter sommerfuglen mens den finner seg en plass, legger vingene helt ned og faller til ro den også. Er det noen der ute som er redd sommerfugler? ... tenkte det, ja.
Da jeg våkner igjen senere, snorker Åste svakt for seg selv. Det høres som en av skogens egne lyder. Jeg studerer ansiktet hennes som jeg ville studert en maurtue. Det er så mange detaljer der som jeg ikke har lagt merke til før. Fra sin hvileplass ved O flyr hun fra meg ut i ukjente regioner. Jeg må dikte at hun treffer Richard Brautigan i drømmen og får rare fisketips.
Sola har sunket noen centimeter. Nå kan jeg ta meg et bad sammen med vårfluene og nok en gang være det eneste mennesket på heia.