Kaldt vatn

Det er fire-fem år siden nå. Kanskje mer, kanskje mindre, jeg er forbi det punktet der jeg klarer å skille år fra hverandre. Jeg fikk være med Odd Nordstoga på Hardangervidda. Han hadde gitt ut plata ”Pilegrim”, som jeg skulle skrive om for Aftenposten. Jeg fortapte meg i den plata. Hørte på den overalt, til det omtrent ble psykisk.

Vi skulle gå innover vidda, til Hellevassbu. Målet var å gå, og mens vi gikk, snakke om musikken hans og ”det å forandre seg”. Han hadde nemlig forsøkt noe nytt denne gangen. Mens innspillingene av ”Luring” (2004) (med hiten Grisen står og hyler) og ”Heim te mor” (2006) var ”som å tegne et uhyre presist kart og gå rett til målet”, var nå veien målet. Musikken ble improvisert og plata spilt inn live. Så handlet da også tekstene om vandring og forandring. Sangene føltes mørkere, som om noe sto på spill. Han ville gå en ny vei, sa han på forhånd.
Vi hentet ham på heimplassen i Vinje, på gården der selveste Aasmund O. Vinje hadde bodd. Vi kjørte til Haukeliseter og parkerte der, og det var da det begynte. Jeg husker at to middelaldrende par gikk rett til Nordstoga da han steig ut av bilen. Odd Nordstoga var som lyset insektene sirklet rundt, også jeg sirklet.

-Jaså, Odd! Mener jeg de to eldre parene ropte.

-Har du sett grisen? Han står her bak og hyler! Hører du han? Hører du grisen? Han hyler nå!

Nordstoga svarte noe sånt som ”ja vel?”, og jeg antar at han smilte.

Episoden greip meg. Altså, de ville bare godt. De likte Odd Nordstoga, de likte sangen Grisen står og hyler, og slik uttrykte de det. Men det var noe trist over det. Det minner om motsatsen til lytehumor. Man finner ett trekk man liker eller misliker ved folk, og tviholder på det til alle går i grava. Slik blir Tusten Tusten, Haltepinken Haltepinken, Uflaks-Kongen forblir Uflaks-kongen, og for musikere vil fansen alltid rope etter sangen man oppdaget artisten med. Som Grisen til Odd. Det er ikke noe galt i det, vi gjør alle det. Og artistene er jo stolte av hva de har prestert. Men likevel, selger du en kvart million plater, er det vanskelig for andre å forstå at reisen slett ikke er over, den fortsetter, tar nye retninger, ned i daler, over juv. Men så kommer Fortiden inn som en brei rygg og stenger sikten. Kan man egentlig forandre seg? Aksepterer folk at man forandrer seg? Slik tenkte jeg kvasifilosofisk, men alvorlig, underveis, og enda mer etter turen. (Artikkelen fortsetter)