Tolv netter i Nordmarka

I 2013 tilbrakte Torbjørn Ekelund tolv netter alene i Nordmarka, én i hver av årets måneder.

Fredag 20. desember, årets nest mørkeste dag. Jeg sitter på en stor stein i det sørøstre hjørnet av Nordmarka. Jeg har våknet for tolvte og siste gang i denne skogen dette året. Nå er det slutt. Om litt rusler jeg hjemover, sier hei til Trude og ungene, overdriver når jeg forteller om hvor kaldt det har vært, og henger telt og sovepose til tørk som jeg pleier. Deretter pakker jeg det vekk i boden sammen med alt det andre utstyret.

Den overdimensjonerte kniven som verken er god til å spikke eller hugge med. Hodelykta som gnager i panna og alltid faller ned, slik at den kun lyser opp min egen mage. Alle ullklærne og fleeceplaggene som jeg er blitt så glad i. Den tjukke boblebuksa og gamasjene jeg aldri brukte. Primaloft og goretex, termokopp og stormlighter. Fjellstøvlene som bare blir bedre for hver gang jeg bruker dem, og liggeunderlaget, det helvetes liggeunderlaget, neongult og jålete, så superlett og tynt at det har punktert på nesten samtlige overnattinger.

Alt dette og mye annet som jeg i januar antok at jeg ville få bruk for, men som jeg aldri har tatt ut av sekken. Hva tenkte jeg da jeg handlet det inn? Trodde jeg at jeg skulle være lenge borte? Trodde jeg at jeg bega meg ut i noe som var så farefullt at alt dette utstyret ville være nødvendig, kanskje livsviktig? Hvorfor kjøpte jeg et komprimerbart turhåndkle, jeg som tørker hendene på buksa selv når jeg er i bryllup?

Svaret fins vel i mitt eget hode, men jeg har ikke lenger tilgang til det. Og det samme kan det være. Nå skal det stues inn i boden sammen med alt det andre utstyret, og der skal det få ligge en god stund før jeg tar det fram igjen.

Klokka er ni, men ennå er det ikke skikkelig lyst. Det er null grader og regn. Det blåser. Jeg hører suset i grantoppene, selv om jeg ikke kan se dem. Det har regnet i hele natt. Alt er vått.

Da jeg kom fram til leirplassen i går ettermiddag, visste jeg at jeg hadde en time på meg før det ville være helt mørkt. Regnet var iskaldt. Jeg hadde det ganske utrivelig. Jeg mumlet first things first og fant fram tarpet. Et tarp er en rektangulær teltduk med snorer i alle fire hjørner og på alle fire langsider. Det kan festes nær sagt hvor som helst, og beskytter mot både regn og vind. Tarpet er den enkleste og beste friluftsgjenstanden jeg noen gang har eid. Jeg festet det mellom fire furuer før jeg satt opp teltet, for teltet mitt er konstruert på en slik måte at innerteltet må settes opp først, og det er lite gunstig når det regner. Jeg har noen ganger opplevd å øse vann ut av teltet. Det er ikke sjarmerende, ikke engang i ettertid.

Jeg monterte teltet i ly av tarpet. Jeg fikk ikke festet teltpluggene, for bakken var beinard og frosset, men teltet er selvstående, og det er min bestemte mening at slike kuppeltelt er de beste til alminnelig friluftsliv. De står av seg selv og det er ofte høyt under taket i dem. Det er en betydelig fordel når du skal tilbringe mange våkne timer der inne. Og det skal du hvis du er på overnattingstur i desember.

Jeg innså at det ville være meningsløst å tenne bål. Det regnet, det blåste, gevinsten ville være null. Klokka tre begynte det å mørkne. Jeg krøp inn i teltet, fikk av meg de våte klærne og tok på meg et tørt skift. Vannet hadde trengt inn i sekken og gjort alt vått, men skiftet hadde jeg pakket i egne plastposer.

Klokka halv fire var det så mørkt at jeg måtte skru på hodelykta. Og hva gjør du når du sitter aleine i et telt i stummende mørke og det er sju timer til leggetid? Du leser. Og spiser. Og leser. Så rydder du litt i det lille du har med deg. Spiser igjen. Leser. Og rydder litt mer. Og her er en erfaring jeg har gjort meg mange ganger: Det er ikke kjedelig, ikke i det hele tatt, og tida går på et merkelig vis ganske fort.

På hver av disse tolv turene har jeg hatt med meg en spesielt utvalgt bok. Til denne aller siste hadde jeg spart Henry D. Thoreaus Walden - livet i skogene, selve bibelen for naturromantikere og en bok som fortsatt trykkes i nye opplag, over 150 år etter at den ble utgitt første gang. Den handler om de to årene Thoreau tilbrakte i en selvlaftet hytte ved den lille innsjøen Walden utenfor hjembyen Concord i Massachusetts. Jeg har lest den før, men det begynner å bli noen år siden. Så jeg kryper ned i soveposen og begynner å lese i lyset fra hodelykta, mens jeg hører regnet tromme mot teltduken. Temperaturen er omkring null grader. Har jeg flaks blir det minusgrader i løpet av natta og det kalde, harde regnet blir forvandlet til fin, hvit snø.

Klokka ti skrur jeg av hodelykta og trekker soveposen over hodet. Thoreau må ha vært en virkelig særing. Han fremstår ikke egentlig som noen typisk naturromantiker, men heller som en mann som er fryktelig opptatt av økonomi. Thoreaus hovedbuskap til sine medborgere (som han levner liten ære) er at de kaster bort sine liv fordi de hele tiden arbeider for å skaffe seg mer penger, slik at de kan kjøpe stadig flere ting. De er slaver av kommersialiseringen, skriver Thoreau. Selv er han både pertentlig, moraliserende og temmelig selvtilfreds. Han har blant annet nedtegnet et budsjett over alle utgifter han har hatt i forbindelse med byggingen av hytta. Den totale summen er på 28 dollar og 12 cent, og han lar det skinne gjennom at det er en sum han er ikke så rent lite stolt av. En av postene lyder: "Kritt, 0,01 $". Før jeg sovner tenker jeg at han skulle visst hvor mye denne soveposen kostet.

Når jeg våkner er det like mørkt som da jeg sovnet, og regnet trommer fortsatt på teltduken. Temperaturen har altså ikke falt i løpet av natta. Det blir ingen hvit morgen. Jeg sjekker klokka på mobiltelefonen. Den er 04.30, men jeg føler meg våken og uthvilt, finner fram primus og vannflaske og begynner å lage kaffe. Jeg bruker Walden som bord. Det er en handling Thoreau ville nikket anerkjennende til. Når kaffen er drukket leser jeg videre. Det er fortsatt en halv normert arbeidsdag til det lysner.

Etter et par timer er jeg lei av teltet og lei av Thoreau. Jeg pakker sammen alt det våte utstyret, stapper det ned i sekken, atskillig mer skjødesløst enn da jeg pakket hjemme i firemannsboligen. Alt må uansett vaskes og tørkes når jeg kommer hjem. Så tar jeg på meg de våte ytterklærne fra i går, det byr meg så imot, men jeg gjør det, og til slutt kryper jeg ut av teltet og pakker også det sammen. Så klatrer jeg opp på den store steinen for å vente på dagslyset.

Fra steinen har jeg utsikt mot et lite tjern. Tjernet er typisk for denne skogen og for de fleste andre blandingsskoger i det norske lavlandet. Det er omgitt av tett granskog på motsatt side. På min side er landskapet åpnere. En blanding av lange, slanke furuer og bjørk. Moer og myrer. En og annen blankskurt kolle.

Tjernet er omkranset av myr og flytetorv. Her er myrull om sommeren og høsten, en og annen multe. Blåbærlyng litt lenger inn, der grunnen er fastere. Det fins ørret her, og vannliljer i de små vikene. Men ikke nå. Nå er det ingenting.

Steinen er rund på undersiden og flat på toppen. Den er kald, langsomt kjølet ned gjennom høsten. Og den er stor. Jeg tipper halvannen meter i diameter, den må veie et halvt tonn, kanskje mer.
Hvordan har den havnet her?
Den virker malplassert i det flate landskapet. Det er ingen fjell i nærheten, ingen naturlige steder den kan ha kommet fra. Den må ha havnet her under siste istid. Jeg vet ikke, jeg bare antar at det er sånn. Én ting har jeg i hvert fall lært dette året: Det er befriende enkelt å ty til istiden når man trenger en forklaring på merkelige formasjoner i naturen.