Jobbe mer OG få flere barn. Det går ikke.

"I Norge har det vært et mål at foreldre skal slippe å velge mellom barn eller arbeid. Vi kan velge begge deler." Anniken Huitfeldt

Den norske kjernefamilien skal jobbe 200 prosent og få to eller tre barn. Barna skal vokse opp i de samme årene som karrieren til mamma og pappa skal skyte fart. Og både mor og far skal være nøyaktig like nære og gode foreldre i hele barnas oppvekst.

Slik ser Modellen ut. Porten til den doble lykken. Unik i historien. Unik i verden. Bare mulig i de skandinaviske land. I Norge kun etter 2010, med den store utbyggingen av barnehager. Politikere fra fjerne land har kommet til Norge for å studere modellen.
Men den er en bløff.
En plan for super-mennesker, som ble til et ideal for alle.
Nå sprekker den, også i et språk politikerne forstår: Tall.

For hva skjer? Norske mødre jobber mer, men føder færre barn enn noen gang. De ti siste årene har fødslene per kvinne sunket fra 1,98 til 1,62. Nettopp i årene da norske familier fikk barnehageplassene de har lengtet etter. Fra før har vi en av de beste permisjonsordningene i verden. Ja, Norge er kåret til verdens best land for kvinner å få barn i. Men nå er norske kvinner på det laveste fødselstallet som er målt i historien!

Det er ikke nødvendigvis et problem. Men det forteller om hardere tider for familien, midt inne i alle de gode velferdsordningene. Det forteller at det er arbeidslivet som vinner kampen om tiden.

Regjeringen har satt ned et utvalg som skal foreslå tiltak. Arbeiderpartiets Hadia Tajik er like bekymret. Lave fødselstall vil gjøre det vanskeligere å ta vare på det Norge vi kjenner, med høy verdiskaping og felles velferd, skrev hun nylig i Aftenposten, i artikkelen "Norge trenger flere barn".

I mange år har Tajik og de fleste ledende politikere sagt til norske kvinner at det er arbeid, utdannelse og økonomisk selvstendighet som er det viktigste. Under velferdskonferansen i november snakket Tajik om hennes favoritt-tema; hvordan få hele folket i arbeid. Hun ble introdusert som arbeidsjernet fra Bjørheimsbygd.
Samtidig skriver hun at norske kvinner må føde flere barn tidligere. Det er rart at ikke kvinnene er provosert. Antagelig har de ikke tid til å lese aviser.

Synkende fødselstall handler om at kvinner blir mødre senere i livet. Men den utviklingen har vært der lenge. Nedgangen de siste årene er ny. Den finnes særlig hos kvinner i 30-årene, som er i jobb og som har utdanning. Hadia Tajik skriver: "Det kan tyde på at spenningen mellom jobb og småbarnsliv er sterkere enn før".
Nettopp.
Det er bare å lese SSB-statistikk over utviklingen i småbarnsforeldres arbeidstid. I 2016 jobbet mødre med barn i alderen to til tre år 2,5 timer mer i uka enn bare ti år tidligere. Fedrene jobbet en time mindre. I familier med barn i alderen fire til fem år jobber begge foreldrene mer: Far halvannen time, mor en time.

Norske feministers tiårlange kamp mot deltidsarbeid blant kvinner begynner å gi resultater. Ulikhetene i arbeidstiden mellom fedre og mødre har blitt "særlig mye mindre i småbarnsfamiliene", skriver SSB.
Regnestykket i familien går ikke opp. Vi lever som om husarbeid har blitt avskaffet. Er det mulig ikke å se den haugen med klær som ligger på badet? Jammen du da, som ennå ikke aner når barnas fotballtrening er?

Det kan gå opp, for den som har privilegier som au-pair og/eller nettverk av besteforeldre og venner. Eller den som har selvdisiplin på nivå med en toppidrettsutøver. Det kan funke, men for mange er det liten lykke i det.

Det mørke nettet.
På klikk.nos foreldreforum finnes en tråd som heter "Jeg blir deprimert av 100% jobb og barn". Den starter med dette innlegget:

"Jobber som lærer i småskolen og har to barn på fire og syv år. Jeg kjenner at 100% jobb rett og slett blir for mye for meg. Jeg blir så sliten og deretter deprimert. Jeg er oppe klokken 06.00 om morningen og så er det jobb/barn frem til klokken 20.30 om kvelden. Når helgen kommer er barna sulteforet på aktiviteter sammen med oss voksne og oppmerksomhet. Samtidig er jeg veldig sliten og vi skal rydde/vaske/handle/trene i løpet av helgen. Og kanskje jobbe litt også. Flere som kjenner seg igjen?"

Det er det. Helvetes-beskrivelsene overgår hverandre. Til en dekor av reklamer for Rema 1000s barnemat i serien "Lev vel". Disse små posene med skrukork. Grøt med havre og quinoa. Smoothie med skogsbær. Økologisk alt sammen. Som om løsningen lå der. Som om det var quinoa vi manglet. En skriver:

"Blir du dårlig og ikke tåler livet ditt får du ta grep. Skru ned forbruket og reduser stillingen din. Bytt jobb. Få hjelp hjemme. Du har flere muligheter, men da må du gjøre bevisste valg som gjerne får økonomiske konsekvenser".

Jeg vet ikke om Hadia Tajik er innom sider som dette. Men i slike fora kan det være mer å lære enn på de fleste konferanser, enn si den offentlige samtalen om disse spørsmålene. Den siste handler mest om det evige temaet: Hvor mange uker skal far være hjemme? Det kan spille en rolle for likestilling, men har liten betydning for hverdagsstress og synkende fødselstall. Permisjonstiden er ikke problemet for den norske kjernefamilien. Problemet er årene etterpå.

Og løsningen er nok ikke så enkel som mange fortsatt forfekter: At mannen må gjøre mer husarbeid. Løsningen finnes i arbeidslivet og i politikken. Den handler om kortere arbeidstid og om boligpolitikk. Men politisk engasjement er uoppnåelig luksus i 200 prosent-familien. Hvem tar seg tid til å diskutere livsbetingelsene?

Psykologen: Max 160 prosent!
Psykologen Eva Tryti skriver i Klassekampen at den uhyre viktige debatten rundt jobb-hjem-balansen har blitt en polarisert skyttergravskrig mellom feminister. I den ene graven, sier hun, har vi de røde arbeidslinje-feministene som "insisterer på heltid for alle og barnehage fra tolv måneder uansett". I den andre ligger de blå livmor-feministene som "insisterer på at barn og hjem er kvinnedomener".

Tryti skriver at særlig kvinner hun møter er slitne. Men også likestilte fulltidspar virker ofte altfor slitne. Begge jobber fulltid og begge foreldre prioriterer barna høyt, mens parforholdet sultefores. Til sammen 160 prosent lønnsarbeid er en smertegrense for småbarnsparet, mener psykologen. "Jobbes det mer, ryker fort helsa eller parforholdet eller begge".

Om vi utvider perspektivet til klimakrisen, så er færre barn i vestlige land neppe et problem. Men politikerne tenker mest på penger, finansering av velferden. Da kan ikke lave fødselstall løses med innvandring. Det gjelder å føde lønnsomme skattebetalere.
Hver kvinne må i snitt føde 2,1 barn for at et samfunn skal reprodusere seg. Med 1,6 er Norge nå bare midt på tabellen.
Italienske politikere kommer ikke lenger til Norge for å studere vår familiepolitikk. I Italia er fødselsraten 1.5. Der vil regjeringen gi foreldre som får tre barn et jordbruksland som de kan forpakte kostnadsfritt i 20 år. De kan også få et rentefritt lån på 200.000 euro for å bygge hus. I Ungarn skal kvinner som føder tre barn slippe å betale inntektsskatt resten av livet og trebarnsfamilier få 90 prosent rabatt på offentlig transport.

Det er barn nummer tre det handler om også i Norge. KrF har foreslått gratis barnehage for den tredje. De har fått igjennom økt engangsstønad for mødre uten rett til foreldrepenger. Dagens system belønner jo alle som venter med barn til alt er på stell med utdanning og arbeid. Men dette er Ap imot, fordi det kan kollidere med arbeidslinja. Ap ønsker seg flere barn. Men de skal fødes av utdannede, produktive mødre og bli gode skattebetalere.
For i Norge kan vi velge begge deler.

Denne saken ble først publisert helt på tampen av året 2018.