Jeg håpet alltid på dårlig vær på hytta

Jeg ble dratt med på så mye tur som liten at jeg knapt har andre ferieminner enn turgåing. «(...) det er ikke alltid like gøy når pappa skal sette nye rekorder, det blir noen ganger litt for langt», skrev jeg beskjedent i en skolestil om meg selv da jeg var 13 år gammel.

Når noen sier «se, det klarner opp!» får jeg fortsatt frysninger. Det minner meg om lekedagen på hytta som plutselig ble til turdag likevel.

28 år senere, og litt mindre beskjeden, skriver jeg fortsatt om meg selv. Og fortsatt om fjellturer. Denne gangen for å prøve å forstå hvordan jeg som var så lei av å gå på tur som liten, har blitt så glad i det som voksen. Og hvordan jeg, med tryggere metoder enn mine foreldres, kan få datteren min på 11 til å bli like glad i det.

(artikkelen fortsetter)

Jeg har sommerminner om sutring bakerst på stien, såre føtter, langvarig tørste, mygg, klegg, knott og kratt. Jeg har vinterminner om bakglatte ski, råtten snø, kryssinger av endeløse vann og tusenvis av fiskebein på rad. Skifeller, sier du? Det visste jeg ikke at fantes før jeg ble voksen.

Jeg var så turlei som liten at resten av fjellpakka må ha vært ganske magisk. For jeg gledet meg jo alltid til å dra på hytta. Alle barndommens påske- og sommerferier, bortsett fra én i Danmark og én i Syden, dro vi til Kløftvangen i Alvdal. Til den enkle, fine hytta vår, perfekt plassert på en liten høyde i fjellbjørkeskogen – 800 meter over havet. Utenfor stuevinduet fristet fjelltopper på rekke og rad; Bjørnekletten, Gruvkletten, Snøfonnhøa, Marsjøfjellet og Rødalshøa.

Jeg husker fortsatt spenningen i kroppen når vi endelig svingte inn de smale grusveiene etter den lange kjøreturen gjennom Østerdalens ensformige furuskoger. Jeg småløp de siste 100 meterne på stien inn til hytta. Spent, energisk og med et stort håp om at denne ferien skulle by på mange vakre hviledager.

Hyttelivet var både rutinemessig og eksotisk på samme tid. Her levde vi på en helt annen måte enn hjemme. Måltidene, lekene, tannpussen og tiden – alt var annerledes. Og mens ordene var enkle, var betydningen av dem enorme. Åa, brønnen, dalen, setra, tønna, bommen, steinen, brua. Man trengte ikke si mer enn det.

Stemningen var så spesiell at hytteturene ble som små eventyr i livet. Men som i eventyrene truet også farene. For meg var det de lange turene jeg visste ville komme, men som jeg ikke ante noe om før de plutselig var i gang.

Torsdag 4. august 1994 står det i hytteboka:

«Tur til Marsjøfjell fra hytta. Kløftvangen - Kjølsetra - Kvitsteinhøa - Bandet - Marsjøfjellet. Pent vær. Spiste matpakken på toppen mens vi bygde opp varden. Brukte 4 timer opp.»

Denne delen har broren min på 11 skrevet. Resten har jeg (12) skrevet:

«Gikk så rett ned til Marsjøsetra, fulgte kjerreveien rett ut i vannet, vasset så halve Marsjøen på langs via en liten øy. Gikk den vanlige veien hjem til ertesuppe og pannekaker. Start kl. 10.45. Slutt kl. 19.45.»

Ni timer på tur der, altså. Ikke noe ekstraordinært med det. Vi gikk den vanlige veien hjem.

(artikkelen fortsetter)

De dagene vi våkna til dårlig vær var de beste, mente broren min og jeg. Da steg forventningen i de små kroppene våre. Kunne det virkelig bety at vi skulle få en fridag!? En hel dag vi kunne bruke på akkurat det vi ville? Frokosten smakte bedre og hele verden var på en måte lysere, selv om det var nettopp det den ikke var. Tenk å få en hel dag til å klatre på den gigantiske steinen, spille kort, spikke pil-og-bue, trikse med ball eller lese Donald-historien om de firkantede eggene for 15. gang!

Men så enkelt var det ikke. Som oftest ville det dårlige været passere. Mest sannsynlig ville det klarne opp. Det prates alltid så positivt om vær som klarner opp, men jeg klarer fortsatt ikke glede meg ordentlig over det. Det minner for mye om lekedagen på hytta, som plutselig ble til turdag likevel.

Det var nydelig klarvær da jeg for noen somre siden brukte aleneferieuka mi på å gå Trekanten i Trollheimen. Vandrende langs sandbankene og det klare vannet i Svartåa var jeg plutselig tilbake i barndommen. Partiene der stien gikk helt inntil elva minte veldig om sandstien til den faste badeplassen vår i Marsjøåa. Stien sank brått ned i bratte groper og flere steder var den halvveis utrast og blottet store, krokete snublerøtter.

Jeg satte meg ned ved elvebredden og mimret tilbake til glassklart vann som var så kaldt at det gjorde vondt, og gleden over å tørre å hoppe uti likevel. Jeg så for meg veien opp til hytta og sauene som alltid vandret i området. Jeg husker lyden og lukten av dem. Jeg husker også lukten av myggmelk blandet med solkrem. Og trelokket på brønnen vi hentet vann i. Den magiske slurken med iskaldt vann rett fra metalløsa.

Jeg husker elvene vi vasset over og den farfar likte å kjøre over. Jeg husker nabogutten vi alltid lekte med, og som jeg kanskje var litt kjæreste med, og som vi fikk se påskekrim hos fordi vi ikke hadde TV på hytta vår. Men vi hadde radio. Jeg husker all radiopraten. Faste morgen- og kveldsprogrammer, nyheter hver time, og alle de store sportsbegivenhetene vi hørte direkte. Noen ganger i sola på trammen ute.

Jeg husker jubelropene da Vebjørn Rodal tok OL-gull og jeg tror jeg husker Geir Moens EM-gull. Jeg husker hvert fall Kornmo-kjeks med ost og vestlandslefsene vi la til bløt. Jeg husker den kalde, skumle matkjelleren og den varme, gode vedovnen som jobbet dag og natt. De gamle, gule såpestykkene med alle sprekkene og den store, blå håndsaga broren min og jeg holdt i hver vår ende av.

Gyngestolen foran vinduet og det gamle treskiparet på veggen. Kikkerten i vinduskarmen, de barneskolebroderte putene i sofaen, det store innrammede kartet over vedkassa og de gamle støvlene som alltid stod i gangen – år etter år. Hvem var de egentlig sine?

Jeg husker frykten for å møte bjørn på vei til utedoen. Den beroligende Aukrust-tegningen på doveggen. Jeg husker følelsen av å legge seg under den iskalde, knitrende dyna den første kvelden hver vinter, hvordan varmen sakte kom krypende, og vi etter hvert kunne ta av oss stillongs og ullsokker og kaste dem ned på gulvet.

Jeg husker sene kvelders fnisehviskende overtrøttskravling med lillebror.

Men mest av alt husker jeg turene. Vi gikk og gikk og gikk. Stort sett hver dag. Turene føltes både endeløse og meningsløse. Vi prøvde å henge med på farten til pappa, men havnet alltid langt bak. Han ventet i blant, men begynte å gå igjen så fort vi nådde frem. Vi ante nesten aldri hvor vi skulle eller hvor mange timer det kom til å ta.

En gang, etter at vi hadde blitt tenåringer og mamma og pappa var skilt, hadde vi med en stebror som brakk staven sin helt i starten av påsken. Han slapp å være med på turer etter det. Jeg har aldri sett ham lykkeligere. Smart, tenkte jeg, hvorfor har jeg aldri gjort det før?

Jeg har fått noen «senskader» av turoppveksten min. I tillegg til at jeg ikke liker at det klarner opp, får jeg fnatt av at andre sier jeg bør komme meg ut. Jeg har mer enn nok med mitt indre mas. Til og med når helt fremmede skriver en generell oppfordring som «Det er bare å komme seg ut!» i en Nordmarka-gruppe på Facebook, blir jeg litt trasig demotivert. Også har jeg blitt veldig opptatt av å vite hvor vi skal og omtrent hvor langt det er dit. Jeg liker ikke å være med på turer jeg ikke aner noe om. De er jeg ferdig med.

Det er ikke de verste skadene man kan bli påført av en barndom. Jeg vet det. Og med alderen har det gått opp for meg at barndomsturene ga meg mange styrker også. For det er ingen tvil om at jeg fikk ferdighetene, balansen, konkurranselysten, utholdenheten og erfaringen som gjorde det enkelt for meg å gjenoppdage fjellturer, og finne glede og mening i dem som voksen.

Jeg tenker mye på disse tingene når jeg prøver å hjelpe datteren min med å etablere et sunt forhold til naturen, været og samvittigheten sin. Jeg drømmer om at hun skal finne den samme lykken og energien i natur og friluftsliv som jeg gjør nå. Men jeg vil ikke at hun skal miste livsgnisten om jeg sier at det klarner opp. Derfor har vi tatt ting forsiktig. Kanskje litt for forsiktig. Det er utrolig mange turer hun har sluppet å bli med på.

Jeg har etter hvert innsett at den mildeste formen for friluftsoppdragelse ikke fungerer. Man kan ikke spørre et barn om det vil bli med på tur, om alternativet er blankt, lysende og inneholder en endeløs strøm med korte videoer. Barn må som regel lokkes, dras eller dyttes litt ut av døra. Sånn er det visst bare. Og jeg skjønner veldig godt at konseptet ut på tur føles ganske meningsløst for dem. Mens voksne lokkes av stillheten, frihetsfølelsen, helseeffektene og den friske lufta, vakre naturen og mektige utsikten, er det få av disse tingene som duger som motivasjon for et barn.

Når datteren min er med på tur er det derfor pausene som er hovedpoenget med turen. Jeg prøver å friste med bålbrenning eller pannekakesteking på primusen, og er alltid nøye med å inkludere henne i planleggingen. Vi ser på kart og bilder og bygger opp forventning. Da blir turen litt hennes også – ikke bare et uforståelig påfunn fra mammaen. Når jeg i tillegg sporer turen, setter konkrete delmål og gamimiserer turen litt er den lettere å takle både for liten og stor. Av og til funker det også å friste med en ny notering i fjelltopplista. Men det aller viktigste er å ikke overdrive, verken i antall turer eller i lengden på turene. Det gikk bra med meg, men det var ikke opplagt. Jeg kjenner mange som fikk mer enn nok av turer som små. Det er fullt forståelig. Jeg kan fortsatt kjenne litt på det.

På siste etappe i Trollheimen ble jeg til det sutrende barnet bakerst på stien igjen. 85 kilometer på fem dager med altfor tung sekk ble litt vel mye – både for føtter, skuldre og hode. Den siste etappen telte jeg ned kilometerne og titta på klokka alvorlig mange ganger. Det gikk så ulidelig sakte og føttene var så hovne og såre. Igjen føltes det som turen aldri skulle ta slutt. I tillegg hadde jeg den verste Solo-tørsten du kan tenke deg. Akkurat slik den var i barndommen. Jeg husker jeg tenkte at etter denne turen skal jeg ta en lang pause fra fjell og vandring. Helgen etter dro jeg til fjells igjen.