Essay

Kunsten å gjøre ingenting

Om langsomhet, tre Solstad-romaner og livet i korona-isolat.

Det är Dag Solstads unika storhet som författare att han förmår skänka en egendomlig spänning också åt det triviala vardagsliv.
Nils Schwartz, Expressen


I

Mars 2020. Den første smittebølgen.

Det finnes ingen sammenheng mellom Dag Solstads forfatterskap og Covid-19-epidemien, utover at jeg tilfeldigvis la merke til tre av romanene hans den dagen skolen stengte for første gang, og vi ble satt i karantene. Romanene sto ved siden av hverandre i bokhylla i stua, Genanse og verdighet, Professor Andersens natt og T. Singer.
Jeg har lest dem alle tre, men det er lenge siden nå. De gjorde et sterkt inntrykk på meg den gangen, jeg husker dem fortsatt, og der jeg sto i stua denne underlige torsdagen i mars, slo det meg at jeg burde gripe denne muligheten til å lese dem på nytt, fordi de, med sitt neddempede tempo, kunne vise seg å være perfekte romaner i det som sannsynligvis ville bli den roligste og minst begivenhetsrike tida i mitt liv.

Det var tidlig ettermiddag og stille i huset. Barna lå i sofaen og prøvde å ta inn over seg det vidunderlige faktum at skolen nå var stengt, lukket i flere uker, som i en vakker drøm eller et gammelt eventyr. Samboeren min satt på hjemmekontoret og ringte fortvilet rundt for å prøve å redde stumpene av de arbeidsoppgavene hun hadde planlagt å ta fatt på de neste ukene. Selv hadde jeg ingenting spesielt å gjøre, så jeg tok de tre Solstad-romanene ut av bokhylla og begynte å bla i dem.

Jeg hadde ingen formening om hvordan det nye livet ville komme til å arte seg. En familie på fire som skulle tilbringe all tid sammen, i et uvisst antall uker. Det kunne bli uutholdelig monotont. Det kunne bli konfliktfylt på grensen til voldelig. Det kunne bli det lukkede roms mysterium. Men det kunne også bli en fredfull tid som ikke minnet om noen annen familien har opplevd. Et fravær av travelhet og hastverk som kanskje kunne få fram noe nytt i hver enkelt av oss, og dermed i familien som helhet.

Jeg satset på det siste, tok med meg Solstads romaner inn på soverommet og sa at jeg ville unne meg en lesestund fordi jeg så sjelden gjør det nå for tiden, og fordi det nettopp hadde gått opp for meg at min eneste borgerplikt for øyeblikket var å holde meg innendørs og ikke gjøre noe som helst.

Jeg la meg på senga og begynte med Genanse og verdighet.
På tittelarket hadde jeg skrevet «Torbjørn E. 2001». Det var altså 19 år siden jeg leste den første gang, det var i en annen tid, og allerede på romanens første side (Det var en grå og tung dag, himmelen var blygrå, og det drev løsrevne svarte slør av skyer over den. Det skulle ikke forundre meg om det ble regn, tenkte han, og hentet sin sammenleggbare paraply) sto det klart for meg at den langsomheten som preget Dag Solstads roman, kunne vise seg å bli gull verdt i det nye livet.

Romanens hovedperson Elias Rukla sitter oppe om nettene i leiligheten sin i Jacob Aalls gate på Majorstua i Oslo, mens kona hans, Eva Linde, hun som var så vakker da hun var ung, men som nå har begynt å ese ut, sover. Rukla drikker øl og akevitt, mens han går rundt i stua snakker med seg selv og prøver å få orden på tilværelsen. Ikke nødvendigvis livet der og da, men livet han har levd fram til dette øyeblikket i stua i Jacob Aalls gate. Rukla er et karantemenneske. Han går i sirkler, kveld ut og kveld inn, men han kommer ingen vei i sitt forsøk på å analysere fortiden.

Langsomheten i Genanse og verdighet er en av romanens fremste kvaliteter, tenkte jeg der jeg lå i senga og leste videre. Det er tempoet som gjør at jeg liker den så godt, det nesten suggererende lave tempoet og fraværet av enhver form for action.
Klokka var seks om ettermiddagen, torsdag 12. mars.
Jeg leste i tre timer.
Så sovnet jeg.

(saken fortsetter)

Abonner på Harvest Magazine

For 99 kr i måneden eller 950 i året kan du lese alt vårt innhold.

Du får nye saker hver uke og tilgang til hele arkivet, med artikkelserier og anbefalinger.

Vi skriver om livskvalitet og samfunn, natur og kultur.
I Harvest finner du sjelden siste nytt, men undring, nye tanker og inspirasjon. Kritisk journalistikk, smarte anbefalinger og gode historier.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her

Dcg Salstcd

Foto: Tom Sandberg/Forlaget Oktober