Hvilke roller kan friluftsliv spille i økologisk sorg?

De siste 10–15 årene har forskning dokumentert at friluftsliv, inkludert hytteturer, er den fritidsaktiviteten som bruker mest energi, nest etter feriereiser og besøk av slekt og venner. Vi kjøper mye og nytt utstyr, det tilrettelegges og bygges både langs fjord, i skog og på fjell, og vi foretar gjerne lange transportetapper for å komme oss til et ønsket turmål. I det siste har derfor også friluftslivet blitt betegnet både som et bærekraftparadoks og et friluftslivsparadoks. Her ligger en gryende bevissthet om at friluftsliv muligens er på kollisjonskurs med sin egen forutsetning. Samtidig, i den økologiske krisen vi nå befinner oss i, ser vi at også friluftsliv og naturmøtene rommer en rekke komplekse og ambivalente følelser. Det handler om kjærlighet og håp, og det handler om resignasjon, raseri og sorg.

1.

Med jevne mellomrom finner vi historier i media hvor mennesker forteller om hvordan det å være i naturen har hjulpet dem gjennom en vanskelig periode, for eksempel i forbindelse med sykdom eller en sorgprosess. «Skogen har fått ta emot många tårar», sier Gunilla Halldén i boken Barndomens skogar, og beskriver skogen som en varm favn som tar imot sorg og fortvilelse. Selv om hun fremholder at skogen også kan oppleves som mørk og dyster og naturen kan være både nådeløs og ugjestmild, så er det i all hovedsak den rene, frie naturen full av behagelige sanseinntrykk som fremheves når det er snakk om naturens legende kraft, også i forskningssammenheng. Hva da når naturen endres eller ødelegges, og det er tapet av naturen selv vi sørger over?

Naturkontakt og (minner om) naturopplevelser som barn har vist seg å ha betydning for at du som voksen søker kontakt med lignende områder. Dette blir gjerne forklart med at en relasjon til naturen, og til jorden, grunnlegges som alle andre sterke tilknytningsforhold i barndommen. Barndommens lek i naturen er muligens ett av de sterkeste uttrykkene vi har for et gjensidig forhold mellom menneske og natur. Barns tilstedeværelse, bevegelsesglede og engasjement medfører en «kroppslig dialog» med de stedene i naturen der de leker. Det skaper en form for tilhørighet, og Halldén beskriver hvordan den besjelede naturen som ofte knyttes til barndommen fortsatt finnes i oss, og kan bli aktualisert og brakt frem igjen gjennom hendelser senere i livet.

2.

I det ligger det også en form for sårbarhet, fordi det å være glad i naturen og føle tilknytning til naturen medfører at vi på et eller annet tidspunkt, som i andre relasjoner, sannsynligvis vil oppleve en form for tap, og sorg. Å komme hjem til barndommens landskap og oppdage at noen har kjørt en stor maskin og laget dype sår i landskapet der den lille stien tidligere slynget seg mellom trærne, gjør noe med deg. Eller å oppdage at det skal bygges en stor vindmøllepark som vil omkranse naturområdene der du har tilbrakt alle barndommens somre. Det forteller oss noe viktig om at det å «ha naturen i kroppen» gir en helt annen følelse av naturens betydning. Det gir en annen forståelse enn ved å lese om klimaforandringer og menneskelige utraderinger av naturen med tilhørende tap av biologisk mangfold. Naturen som et sted å søke trøst kan kanskje forsvinne litt i denne sammenhengen. I stedet ser vi at andre følelser overtar. Sorg, ofte kombinert med smerte, sinne og fortvilelse over en degradert og amputert natur. Mye av dagens friluftsliv kan argumenteres for å videreføre et antroposentrisk perspektiv, også når det knyttes til natur- og klimarelaterte bekymringer over snøfattige vintre og tap av rekreasjonsområder. Likevel, så rommer også de mange farvel som tas med naturområder, for eksempel i forbindelse med bygning av demninger, høyspentmaster, veier eller vindmøller, noe dypere. Det er ikke så enkelt å forklare hvorfor mange føler det så sterkt, og derfor blir det også ofte avfeid som irrasjonelt og noe vi bare må forholde oss til. En nødvendighet i fremskrittets og utviklingens ånd, eller for å tjene «det grønne skiftet» som det gjerne kalles her hjemme. Når det er snakk om konflikter i henhold til nedbygging av natur, blir argumentene ofte redusert til ytre observasjoner - enten det er antall havørn, hubroer eller turgåere som bruker området, det siste helst tallfestet ved å se på hva friluftsliv gagner samfunnet økonomisk i et folkehelseperspektiv.

3.

Det er forståelig at mens noen bærer med seg sinne og kamplyst, så overtar resignasjonen hos andre. Risikoen er at vi i møte med natur stadig blir påminnet menneskenes skyld, vår skyld, i den situasjon vi nå befinner oss i, og som vil ha konsekvenser for både barn og barnebarn. Hvis naturen blir noe som er for bekymringsfullt risikerer vi maktesløshet og passivitet. Hvordan håndterer vi den ambivalensen dette medfører? Kanskje virker det lettere å ikke forholde seg så mye til naturen? Ikke ta innover seg eller kjenne etter, heller bagatellisere eller skyve ansvaret videre (vi må forbruke mindre, men hva hjelper det når naturen raseres av store kommersielle selskaper?) Spørsmålet er om det kommer noe godt ut av det i det lange løp. Eller om det er andre, mer hensiktsmessige måter å forholde seg til det vanskelige på.
Selv om en del former for friluftsliv i dag vektlegger andre elementer enn naturkontakten, så kan vi likevel anspore til at de ulike friluftslivene bidrar til å skape relasjoner med natur. Relasjoner som også omfavner kompleksiteten og ambivalente følelser, knyttet til erkjennelser av at vi er i ferd med å ødelegge for oss selv, for de som kommer etter oss, samtidig som det å være i naturen kan bidra med håp, kjærlighet og hjelp til å heles. For å lykkes med dette så holder det kanskje ikke med perspektiver på at friluftsliv, eller det å tilbringe tid i eller sammen med naturen, fungerer godt for å bearbeide egen sorg, sinne, maktesløshet eller resignasjon overfor klimaendringer og tap av natur. Vi kan godt si at det til og med er problematisk om «løsningene» på opplevelser av økologisk sorg (økosorg) blir individualisert.

I stedet er kanskje økosorg et godt eksempel på sorgprosesser som først og fremst krever et samfunnsansvar og – engasjement for naturen. Så også innenfor friluftsliv. Det har blitt frontet en god stund at vi kan ikke fortsette som før for å løse de utfordringene vi står overfor i samfunnet. Friluftsliv er ikke unntatt denne argumentasjonen, men er tvert imot sterkt preget av det vi kan kalle forbrukerlogikken. Vi må hele tiden fornye oss, vi må hele tiden reise litt lenger, som Arne Næss var inne på allerede i 1976. En del av paradokset ligger i at denne logikken synes å bidra til utilfredshet, det hemmer kanskje til og med vår livskvalitet, og så reiser vi til(bake til) naturen for å gjenfinne noe av det som gikk tapt på veien.

4.

En god stund var den norske hyttekulturen knyttet til dette «tilbake til naturen» i tråd med protestantiske verdier som «det gode slitet» og gleden ved det som nok av mange regnes som litt tungvinte løsninger i dag; å komme frem til en kald hytte etter å ha gått på ski i vintermørket, for så å fyre i ovnen og hente vann i bekken. Friluftsliv og hytteturer var forbundet med noe som krevde en viss fysisk innsats, og som dermed også ga noen kroppslig-sanselige erfaringer vi kanskje ikke fikk andre steder i et samfunn som fjernet seg mer og mer fra naturen. For noen er det slik ennå. Hvis vi ser bort fra normative spørsmål om vi mister noe verdifullt på veien i vårt jag etter et, på mange måter, lettere liv, så er det likevel slik at storstilt utbygging av høystandardhytter utgjør en betydelig del av det nevnte bærekraftparadokset, blant annet gjennom sitt bidrag til endret arealbruk. Dette kan fort kjennes både ubehagelig og moraliserende å ta tak i, og det bidrar til å tydeliggjøre noen av de ambivalenser vi står overfor i friluftslivsfeltet. Endret arealbruk blir av FNs naturpanel fremhevet som den tyngste drivkraften bak den økologiske krisen. Det vil kunne påvirke hvor, hvordan og kanskje til og med hvem som driver med friluftsliv, og har dermed en rekke potensielt negative konsekvenser, også for norsk friluftsliv. Samtidig er friluftsliv slik det drives i dag en del av problematikken, noe deler av hytte-friluftslivet er ett av flere eksempler på.

Kritikken mot de verdiladete forsøkene på å definere friluftsliv som naturnært kan forstås som viktig for at individer selv får tillegge friluftsliv sitt subjektive meningsinnhold, og for å unngå at én form for friluftsliv blir ansett som mer moralsk riktig eller mer verdt enn andre. Samtidig, sett i lys av at vi i dagens situasjon trenger et samfunn som på alle områder i større grad fungerer mer naturvennlig, så virker det ikke så dumt å ha noen idealer å strekke seg etter innenfor friluftsliv heller. I et økologisk og miljømessig perspektiv er det kanskje til og med sånn at noen former for friluftsliv er mer i tråd med dette, på samme måte som noen former for transport, husbygging og energiutvinning, for å nevne noen samfunnsområder, også er mer natur- og miljøvennlige.

5.

Barn trives ofte godt med å komme tilbake til de samme stedene mange ganger for å leke. De utvikler god stedkjennskap. Kanskje må flere av oss lære litt av barna og bruke friluftsliv til å bli godt kjent med naturen der vi bor? Og ikke minst lære oss å være fornøyde med det. Det finnes lyspunkter, også innenfor friluftsliv. Folk deler, reparerer og slår et slag for kortreiste opplevelser. Likevel, dette er ikke et ansvar som kan pålegges enkeltmennesket alene, men noe som også krever et bredt samfunnsansvar. Heldigvis, kan vi kanskje si, så bryr naturen seg svært lite om utstyr, bekledning eller transportmidler. Naturen tar imot deg slik du er. Dersom vi klarer å gjenfinne friheten til og gleden over å komme som vi er i naturen, der vi er, så har nærnaturen og kortreist friluftsliv potensial til å spille viktige roller i dagens store samfunnsprosjekter. Det krever kanskje at vi må tenke helt annerledes, og kanskje er det dette vi kan ønske oss at kommer ut av (øko)sorgprosesser, at vi bruker muligheten til å tenke, handle og leve litt annerledes.

Referanser

Aall, C. (2016). Fritidsforbruk og miljø: En del av løsningen eller problemet? . In G. Vittersø, A. Borch, K. Laitala, & P. Strandbakken (Eds.), Forbruk og det grønne skiftet (pp. 77-89). Oslo: Novus AS.

Fasting, M. L. (2016). Det lekende friluftslivet. In A. Horgen, M. L. Fasting, T. Lundhaug, L. I. Magnussen, & K. Østrem (Eds.), Ute! Friluftsliv - pedagogiske, historiske og sosiologiske perspektiver (pp. 65-81). Bergen: Fagbokforlaget.

Halldén, G. (2011). Barndomens skogar : om barn i natur och barns natur. Stockholm: Carlsson.

IPBES. (2019, May 6th). Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES); Nature's dangerous decline 'unprecedented,' species extinction rates 'accelerating'. Retrieved from https://ipbes.net/news/Media-Release-Global-Assessment

Jordan, M. (2009). Nature and Self—An Ambivalent Attachment? Ecopsychology, 1(1), 26-31. doi:10.1089/eco.2008.0003

Raffan, J. (1993). The Experience of Place: Exploring Land as Teacher. Journal of Experiential Education, 16(1), 39-45. doi:10.1177/105382599301600109

Strøm, S., Rasmussen, I., Hernæs, Ø., & Toftdahl, H. (2016). Samfunnsøkonomiske virkninger av friluftsliv (Vista analyse rapport 2016/36). Retrieved from https://www.vista-analyse.no/no/publikasjoner/samfunnsokonomiske-virkninger-av-friluftsliv/

Thompson, C. W., Aspinall, P., & Montarzino, A. (2008). The Childhood Factor: Adult Visits to Green Places and the Significance of Childhood Experience. Environment and Behavior, 40(1), 111-143. doi:10.1177/0013916507300119