Rebecca Giggs: «Hvalfall»

HVALFALL: Forekommer når kadaveret til en hval har falt ned på havbunnen på en dybde større enn 1000 meter. På havbunnen kan kadaveret skape komplekse økosystemer som gir næring til dyphavsorganismer i flere tiår.

FOR NOEN ÅR SIDEN var jeg med å dytte en strandet knølhval tilbake i havet, bare for å se den svømme tilbake og forgå i sanden under sin egen vekt. Hvalen var en severdighet i de tre dagene den brukte på å dø. Folk tok med seg barn for å se den. De sto i brenningene og veivet babyer ikledt pastellbodyer over hvalen, som for å fange en myte som var i ferd med å fordampe. Hvalen var svart som bek og fordi den var ung, rosa i leddene under sveivene. Hvert annet minutt slapp den høylytt pusten og slo halefinnen mot sanden – et raseriutbrudd eller et forsøk på noe. Når den rullet, ble brystet slapt og kollapset som et trekkspill.

I begynnelsen var stemningen lystig. Folk jublet hver gang hvalen rullet seg i brenningene. Tidligere, samme morgen, hadde tidevannet gjort forsøket på å få den løs fra sandbanken enklere. Det lovet ikke godt at hvalen hadde strandet for andre gang, nå lenger opp, men folkemengden var så forbløffet og hvalen så vidunderlig, at det var vanskelig å dempe en uforholdbeholden optimisme. Hvalen fylte folk med undring, en utvidelse av det ordinære. Alle snakket om den, på busser og i storkiosker. Hunder ble holdt tilbake av eierne sine og lagde flate kvartsirkler i sanden med halene. Hvem vet om de oppfattet hvalen som rovdyr, bytte eller fjern slektning, men de virket i alle fall ivrige etter å komme nærmere. Ved solnedgang ble favner med pommes frites i fettete matpapir delt ut. Viltvoktere som tidligere hadde bedt folk om å holde avstand, slappet av og holdt små forelesninger om hvalens fysiologi.

«Hvaler er pattedyr,» begynte de, «akkurat som oss». Dette overrasket dem som var vant til å tenke på akvatiske dyr som fisk. De løftet på øyenbrynene og nikket med. Cetacea – fra gammelgreske kētos til latinske cetus: En gruppe pattedyr som inneholder hvaler, delfiner og niser. «Hvalen er omsluttet av et subkutant fettlag som kalles spekk». Jeg prøvde å se for meg spekkets egenskaper, men klarte bare å forestille meg de gelatinerte dessertene man får kjøpt på asiatiske supermarkeder. Blakkede, kaloririke og mye fastere enn dissingen skulle tilsi. Spekket isolerer hvalen når den er i havet, og gjør at dyret holder en stabil temperatur. Når den ikke er i havet, blir spekket noe som kveler.
«Denne hvalen opplever nå det motsatte av hypotermi,» forklarte viltvokteren. Mens vi hutret, ble hvalen kokt levende – bare noen meter unna – i en gryte av seg selv.

Noen av oss la oss til å sove en lett søvn i dynene, strødd utover som spørsmålstegn og komma i den hvite sanden. Tankene drev mot havdyret som prustet bortenfor brisen, før de ble løftet opp i mykere fantasier. Jeg våknet da surfere ankom stranden i mørket. Jaktet haier i stripen av månelys? Vanskelig å si. Vi ble enige om at hvalen var skylt for langt opp til at en hai kunne nå den. Hver enkelt detalj, underlig og eiendommelig, ble renset av et tinn-aktig lys. Mønstre i sanden. Planter som en håndfull kniver. Det føltes kaldt.

Om morgenen var en del av hvalen som ikke burde være på utsiden av den på utsiden av den. Et fordøyelsesorgan lå laset og blekt i skummet. Hvalens biljardøyne rullet i hodet på den, og pusten hørtes tung ut. Haier gled inn i skodden, et mysende rykte. Ikke noe blod i vannkanten. Folk holdt seg unna vannet uansett. Grunne og skrå bølger slo inn og glattet ut, glattet over og glattet ut igjen. Jeg holdt et skjell i hånda som fremdeles ligger i vinduskarmen min. Avsperringer ble satt opp. Måker fløy ned og hakket hieroglyfer i hvalens rygg. Den rykket til ved hvert hakk, utpint og fremdeles intenst i live.

Jeg prøvde å gå av meg ubehaget over synet av fuglene, og fant en av viltvokterne sittende på huk lenger bort på stranda. En firskåren mann med heldekkende solbriller og stram kjeve. Hvalens sentralnervesystem var så stort og komplekst, forklarte han, at det å avlive den som man avliver en ku eller gammel hest, var umulig. Det ville ta lang tid før en bolt gjennom hjernen var registrert av hjertet; et sjokk til hjertet ville ikke stoppe hjernen. Lidelse var uunngåelig og kom til å bli synlig.

Å sprenge hvalen med dynamitt var den mest humane løsningen, men opprydningen som fulgte – spesielt i og med at hvalen hadde strandet på en populær offentlig strand – ville bli kostbar. (Hvor kostbar? Jeg slo det opp i etterkant. 188 000 australske dollar kostet det å fjerne en hval som hadde strandet i nærheten noen år tidligere. Byrådet og Fiskeridepartementet hadde kranglet om hvem som skulle ta regningen. «De mener det faller utenfor deres ansvarsområde fordi det er snakk om et pattedyr og ikke en fisk,» hadde ordføreren forklart.)

Viltvokteren og jeg så mot horisonten. Havet omsluttet skoene våre. Så ruslet vi opp til varebilen hans så han kunne vise meg sprøyten.
«Vi kaller den den grønne drømmen,» sa han.

(saken fortsetter)