Hva jeg prøver å lære valpen, og hva hun lærer meg

For en tre måneder gammel valp er alt i verden nytt. En måke i båthavna, ojoj som den flyr. Og se, hvordan den lander. Ute på det store, våte der.
Plutselig vind i trærne, hvor kom det fra?
En kråkes kra-kra, hun sperrer ørene opp.
Så gransker hun lenge et vissent løvblad, som knaser når hun tråkker på det.
Så ser også jeg dette visne bladet på nytt.
Er dette noe hunden kan hjelpe oss med; å se, å legge merke til virkeligheten rundt oss?

Etter få dager hjemme på gården er vi allerede et team. Hun følger meg overalt. Er det restene av karbonaden jeg har i lomma på anorakken, eller etableres virkelig kontakten så raskt?
Så går jeg her og lokker en valp med karbonader. Jeg har ikke tid til dette, tenker jeg. Har jeg ikke? Jeg ligger på sofaen med en sovende hund på magen. Det gjør meg litt urolig. Men det skal jo være bra å hvile, i passe doser. Jeg har dessuten disse bøkene jeg burde lese.
Min samboer skaffet flere bøker om hunder. Hun er lærer, av to lærerforeldre. Bøker om hverdagslydighet, om hundens vesen, og var det ikke en hel liten bok som kun handlet om hva man gjør hvis hunden drar i båndet...Jo, sannelig.
Skal du ikke snart begynne å lese?, ble jeg stadig spurt.
Joda, svarte jeg.
Det er belønning som gjelder, sa samboeren min. Ros og belønning for riktig oppførsel. Ikke straff for gal adferd.
Det er som med oss mennesker, det. Er det ikke sunn fornuft mye av dette, da, tenkte jeg. Men så husket jeg hundene i NRK-programmet til hun Maren, de fleste folka der virket jo normalt fornuftige, så det er vel noe som kan gå galt dette også, hundeoppdragelsen.
(Artikkelen fortsetter)