En hytte ved navn Hemmeligland

Treningstøyet er min kamuflasje. Ingen stusser om de møter en jogger i halvmørket på disse stiene. Så jeg har løpesko og joggedress, lett lue og tynne vanter. Det minimale antrekket til en som løper og så drar rett hjem. På en vanlig kveld kler hundrevis av mennesker seg som meg i denne skogen.

Men denne joggeren skal ikke hjem.

Jeg løper rolig opp den siste bakken, snur meg og ser om det kommer noen lenger nede. Om det hadde gjort det, eller om lyden av møtende steg hadde kommet bak svingen høyere oppe, ville jeg ha fulgt stien i enda noen minutter. Nå er jeg alene. Så jeg øker farten mot skogkanten, tar sats og hopper ut på en stein mellom trærne, spretter videre mellom to andre steiner og lander i den bløte mosen. Fremfor meg leder et smalt tråkk videre. Det er synlig her, men takket være manøveren med steinhoppingen er tråkket umulig å se fra hovedstien. Den første steinen lå der fra før, de to andre fant og bar jeg hit i sommer. Jeg strener videre mellom trærne. Når den neste joggeren passerer, er jeg borte.

(artikkelen fortsetter)