Harvest anbefaler Among Us

Regjeringen vil ikke vente på effekten av tiltakene som ble satt inn forrige uke. De har allerede varslet strengere tiltak. Så da er det bare å gjøre det som alle andre i hele verden gjør akkurat nå: Vi spiller Among Us.

Du har kanskje hørt ungene snakke om imposters. Eller en youtuber kommentere at noen har en sus oppførsel. Da er det spillet Among Us de referer til. Spillet er et såkalt sosialt deduktivt spill der deltakerne skal prøve å avdekke hvilken rolle hver og en har. Kanskje det mest kjente spillet i denne sjangeren er Mafia. Dette sier deg kanskje ikke så mye, men spør du unger om hva Among Us er, svarer de ofte «litt som Mafia». Derfor er dette greit å vite.

Uansett.
Among Us foregår på et skadet romskip i det ytre rom. Hvor det kommer fra og hvor det skal, fremkommer ikke. Men en gjeng med fargede amøber, eller crewmates som det heter i spillet, har fått i oppgave å fikse romskipet. Dette hadde egentlig vært ganske grei skuring, hadde det ikke vært for det faktum at EN AV SPILLERNE HAR SOM MÅL Å DREPE ALLE DE ANDRE OG ØDELEGGE ROMSKIPET!!!!
Omg.
Den som skal drepe, er imposter.
Om du har barn, merk deg ordet. Eller, du har sikkert hørt det allerede.
Og greia er at ingen vet hvem dette er (bortsett fra spilleren som blir det selvsagt). Så er det opp til de som er crewmates å avsløre imposteren. Lykkes de med dette før alle er drept, vinner de. Klarer imposteren å drepe alle uten å bli avslørt, vinner han eller hun. Det handler altså egentlig ikke om å gjøre oppgavene som redder romskipet. De er der bare for å skape bevegelse blant spillerne (det hadde jo vært utrolig døvt om alle kunne stått stille i samlet flokk). Nei, Among Us handler om å observere andre spillere, kartlegge hvordan de oppfører seg, kalle inn til debatt hvis man finner et lik og sammenlikne teorier om hvem det kan være gjennom felles diskusjon.Slikt er overraskende gøy. Spesielt hvis noen sier at de så noen drepe en annen. For er det sikkert at de faktisk så det? Eller ljuger de?

På Halloween spilte jeg det sammen med vår lille nabolagskohort. En av de første gangen vi spilte sa jeg på tull at «jeg er imposter» uten at jeg var det. Det var det ingen av barna som skjønte, så de stemte meg ut med en gang. Men utover kvelden ble vi sluere og sluere. Ungene hylte og lo. De lærte seg sosiale avledningsmanøvre når de selv var imposter og diskuterte seg imellom om hvilke teorier som holdt vann som crewmates.Timene fløy. Vi lærte oss de ulike kartene. En unge fant en død amøbe i maskinrommet. Og hadde ikke flere sett meg på vei ut av maskinrommet for bare et lite minutt siden? Kan noen andre backe det? Jeg blånekter, sier at jeg var i kantina for å tømme søppelet. Det er laaaaangt unna. Jeg ljuger så det renner av meg. Prøver å holde meg, men selvsagt var det meg. JEG ER IMPOSTER! Med et c-moment av en argumentasjonsrekkefølge klarer jeg mot alle odds å vende mistanken over på en annen. De stemmer han ut. Men så blir jeg tatt på fersken enda gang. De vinner. Men det gjør ikke noe for vi tar en ny runde!

Så er det sikkert noen som vil mene at lukkede diskusjonsgrupper på spill er et eldorado for mobbing og voksne med urent mel i posen. Det stemmer sikkert, og som i all annen aktivitet barna holder på med, er det greit å følge med. Men det overskygger på ingen måte den følelsen man satt igjen med etter å ha lagt fra seg mobilen. En følelse av at man hadde tilbrakt tid og gjort noe sammen med andre.