Vern av truede arter

Gåtefull fillefrans

Noen dyr klarer ikke å leve opp til sitt dårlige rykte. Et av dem er jerven, en gåtefull vandrer med overvurdert appetitt.

Smidig og klatrenem, men ingen gaupe. Sterk og slagkraftig, men ingen bjørn. Seig og utholdende, men ingen ulv. Listig og leken, men ingen rev. Hvem er jeg?
Slik ville jerven, gulo gulo, beskrevet seg selv hvis den hadde hatt hovedrollen i juleklassikeren «Tre nøtter til Askepott».
Men jerven, vårt fjerde største rovdyr og største mårdyr – spiller ikke hovedrollen, ei heller noen birolle i norske eventyr. Det sky og utrydningstruede dyret har lenge vært fryktet og misforstått, noe mange av navnene fra ulike land understreker.
Hvorfor heter den Vielfras («myespiseren») på tysk og glouton på fransk når den ikke spiser mer totalt sett enn andre dyr på sin størrelse?
Og ordet jerv, som vi bruker i Skandinavia, er avledet av det gamle navnet bjørnserv (arv) som betyr bjørnebarn, noe den vitterlig ikke er. Hvem er dette dyret, som de færreste kjenner?

Naturens ruskengeneral
Med tjukk pels, og hale med lange svarte pelshår, ser jerven større ut enn sine førti centimeter over nakken, sin lengde på rundt en meter og matchvekt fra åtte og opptil atten kilo. Fargen på pelsen er mørkebrun, med lysere fargetegninger på de bamseaktige ørene, rundt pannen og kinnene og i en bred stripe på hver side av kroppen. De ulike individene kan kjennes igjen på sine unike mønstre og farger. Noen har også en hvit mårflekk på brystet. Snutens luktesans er uovertruffen. Øynene er små og brune, og ikke de skarpeste i dyreriket, men de trettiseks tennene sylskarpe og kjevetrykket er på flere tonn, noe som passer perfekt for denne renholdsarbeideren.
Ja, for man kan godt tenke seg jerven som en slags naturens ruskengeneral, der den snuser seg fram til gamle kadavre og råttent kjøtt. Noe har den selv drept og gravd ned for vinteren, men størstedelen av kosten, anslagsvis åtti prosent, består av åtsler som den har partert og gjemt vekk, oppe i et tre, gravd ned i en myr, under snøen eller nedi jorda. Reinsdyr er ofte på toppen av menyen, men jerven er omnivor, det vil si at den spiser alt, fra smågnagere, egg, bær, røtter og fisk – til større dyr. Men andre dyrs middagsrester, åtsler, er hovedretten. Jerven er i aktivitet hele vinteren, når bjørnen og andre sover. Gode snøforhold er livsviktig – både som «kjøleskap» til å grave ned maten i, og som materiale til å bygge huler i.

Illustrasjon: Jenny Jordahl

En trendsensitiv type
Jerven markerer gjemmestedene med urin og duftkjertler, og finner tilbake til maten hvis ikke frekke fugler finner den først. Den graver ofte opp maten igjen for å sjekke kvaliteten, og hvis den ikke er «klar», eller råtten nok, graver den det ned igjen. Slik sett er jerven en trendsensitiv type, siden fermentering er populært i kosten hos oss mennesker om dagen.
Få dyr ville våget eller klart å stjele mat fra jerven mens den var til stede. Til gjengjeld skjer det at gaupe og bjørn må trekke seg unna sitt bytte når jerven kommer. Jerven gir seg ikke når den har bestemt seg. Den har store poter og skarpe klør, noe de som kjenner til tegneseriefiguren Wolverine (jervens engelske navn) vet. Poten kan slå ut eller drepe med ett slag. Dens beste verktøy er nok likevel de sterke jekslene som kan bite gjennom knokler og frossent kjøtt, og som gjør at ikke en matbit går til spille. Som alle tegneseriehelter har jerven et hemmelig våpen – to analkjertler på begge sider av endetarmen som inneholder en stinkende og oljeaktig væske som den bruker til å markere revir, eller til å sprute på angripere.

En renslig huleboer
Om vinteren bygger jervehunnen sine hi under snøskavler og bergknapper. Den er en fantastisk graver, og den renslige huleboeren lager lange tuneller og flere rom. Den går ut for å gå på do, og barna flyttes fra et barnerom til et annet når det blir skittent.
Jerven har forsinket befruktning, det vil si at det kan gå opptil et halvt år fra paring til egget fester seg. Jervhunnen kan få fra en til fire unger annethvert år, og de er kritthvite når de blir født. Man tror antallet unger bestemmes utfra tilgangen til mat. Det er uansett sjelden at alle ungene vokser opp.
Jervehunnen lever et knalltøft alenemorliv, med truende farer fra flere hold. Det kan være vanskelig å finne nok mat, selv om moren har gravd ned mat i hele reviret sitt på forhånd. Både barnefaren og andre omreisende jervehanner kan komme til å drepe ungene for å sikre seg eget avkom, og så har du rev og andre mindre rovdyr og rovfugler som gjerne vil ha en liten jervunge til middagsmat. Sykdom og parasitter kan være en plage. Til sist, men ikke minst, har du menneskene, som utgjør den største trusselen.
Jervungene er som andre unger, veldig lekne. De liker å leke med kvister, steiner, snø, vann og trær som de kan hoppe ned fra. De lekeslåss og øver seg på å drepe smådyr, og lærer seg å svømme. Noen jerver forlater moren i åtte måneders alder og slår følge med farende jervefyrer som tar dem under sin hårete kappe og lærer dem all verdens triks som de trenger for å overleve.

Vandreren
Jerven er en kjempegod svømmer, og et livlig og aktivt dyr som kan jakte hele døgnet hvis det er behov for det. Den er i bevegelse nesten hele tiden. Jerven kan vandre over utrolige avstander, og den kan løpe i opptil seks mil hvis den blir forfulgt.
Den liker å ake på snøen og er en nysgjerrigjerv som stikker snuten sin inn overalt. Hvis den løper i myk snø, bykser den i noen rare hopp, derfor har samene blant mange andre navn kalt jerven for fjellfrosk. Jerven kan sitte på rumpa og skygge for øynene med poten, eller reise seg på to bein når den skal få oversikten i landskapet. Det er når den står slik, eller titter fram fra en trestamme, at den kanskje likner mest på en bjørn. Kanskje det var derfor man i gamle dager sa at når bjørnen fikk fire unger, så ble den fjerde en jerv? Den grynter som en gris og lager murrelyder når den er glad, og den knurrer og freser når den er sint.

De underjordiskes hund
Jerven har blitt jaktet på i hvert fall siden vikingtiden, noe funn av jervetenner og jervepels i vikinggraver har vist. Ordet «jerv» har også blitt funnet i runeskrift. Jervefellen har hatt en mytologisk betydning, både her og i Nord-Amerika. Gamle indianske eventyr sier at hvis man kledde seg i en jerveham ble man like sterk og usårlig som den. Man trodde jerven hadde tilknytning til underverdenen. Her i Norge trodde man at jerven var de underjordiskes hund, og noen mener de lysere mønstrene i ansiktet til jerven minner om et «djevelansikt». Siden man ikke skulle nevne djevelen eller det som hørte djevelen til, tror man at denne overtroen er grunnen til at jerv ikke blir nevnt i norske folkeventyr og heller ikke finnes i sanger eller dikt. Ingen fortelling om Rødhette og jerven, ingen «jervens fødselsdag» når jerven fyller femti år.
Om ikke jerven har blitt sett på som fjellets konge, så har pelsen til jerven vært en konge verdig. Den vakre og varme pelsen har blitt brukt til både kongekapper og til pynt på vinterparkaser i moderne tid. Jervepelsen holder ekstremt godt på varmen, og det fester seg aldri rimfrost i den. Prisen på jervepels har gjennom tidene vært høy, og da mennesket fikk skytevåpen på 1800-tallet gikk det hardt utover jervebestanden. Jerven har i tillegg vært upopulær blant bønder og samefolk da den kunne stjele mat og redskaper, og ta dyr på beite. Samenes stabbur «njalla» er bygget på stylter med spisse kroker på stolpene for å holde nettopp jerven unna. Det sies at jerven er så lur at den kan snike ryper ut av menneskenes snarer og lirke lokkemat ut av feller uten å bli tatt.

Utryddingstruet
På slutten av sekstitallet var jerven nær utryddet i Norge og i de andre skandinaviske landene. Fredning av jerv, først i Sør-Norge og senere i Nord-Norge, har sørget for at jerven har kommet gradvis og forsiktig tilbake til sine gamle trakter.
I dag finnes det rundt trehundre og femti overvintrende jerv i Norge og rundt sekshundre i Sverige. Jerven finnes også i Finland, hvor den ble satt ut igjen på syttitallet, og siden den vandrer over lange avstander har man funnet «finsk» jerv i Norge. Den finnes også i Sibir og Nord-Amerika.
Når det fødes mer enn 39 nye jervekull i året, tar vi i Norge ut jervekull ved å ødelegge jervehiet og drepe jervemora og barna. Det er en omdiskutert praksis. I tillegg drives det fellingsuttak, ved at bønder får tillatelse av en nemd til å ta ut en jerv hvis de kan bevise at den har tatt mange lam i et beiteområde. Det bedrives også mye ulovlig jakt på jerv, med forgiftet åte, feller og utgraving av hi. Noen blir jaget og drept av snikskyttere på snøscooter, for til fots er mennesker sjanseløse mot den seige jerven.

Nyttig smarting for artsmangfoldet
Det er fortsatt mye vi ikke vet om jerven, men at den er en nyttig smarting for artsmangfoldet er det liten tvil om. Dessverre er den ikke smart nok til å skjønne eller respektere de statlig definerte grensene for hva som er primærområde til beitedyr og hva som er områder satt av til rovdyr, og det kan man bli upopulær av. Men den er i hovedsak ingen lystmorder. Ei heller er den en bulimiker som overspiser, slik blant andre salige Erik Pontoppidan skrev i tobindsverket Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie, som kom ut i 1752 og 1753. Her beskriver han hvordan jerven spiser seg stappmett før den klemmer seg mellom to tettvoksende trestammer og presser ut maten – sånn at den har plass til mer. Men at jerven klatrer opp i trær for å lagre mat der til senere, det gjør den.

Prioritert art
Sabima mener jerven bør få status som prioritert art, noe som vil gi den et særskilt juridisk vern og egen oppfølging. En art som er særlig truet med utryddelse kan etter naturmangfoldlovens § 23 få spesiell beskyttelse, og blir da en prioritert art. Målet er å bidra til at jerven ivaretas på lang sikt og at den skal ha levedyktige bestander i sine naturlige områder. Hver prioritert art har sin egen forskrift og egen handlingsplan, tilpasset den enkelte artens behov. Alle prioriterte arter er klassifisert som kritisk truet, sterkt truet eller sårbar på Norsk Rødliste for arter 2015.
Så ha øynene med deg neste gang du er på tur i høyfjellet – og ser du spor i snøen som ser ut som en blanding av ulv, bjørn og noe helt annet – ja da har kanskje jerven vært der før deg.