Fra blå resept til bålresept

Det er sommeren 2013 og jeg løper. I den grad jeg kan løpe med et bekken som mest av alt minner om et dårlig bygget korthus. Antakelig beveger jeg meg mer i en sær form for kappgang. «Hvis du skal ha noen som helst sjanse til å få barn uten å bli ufør, bør du finne en ny jobb», hadde overlegen på smerteklinikken rådet meg et halvt år tidligere. Jeg jobbet alt for mye, mente hun. Det var for så vidt sant, jeg jobbet mye. Som forsker ved et forskningsinstitutt ble timene mange, arbeidsukene fløt over i både kvelder og helger, og det meste foregikk sittende. Det er ikke så heldig når man har kroniske bekkensmerter.

Fast forward 6 måneder senere, og jeg har funnet meg en ny jobb, står på to trekantmerkede smertestillende preparater og jobber langt mindre. Faktisk jobber jeg ikke. Jeg har sporet helt av; er nå 100 prosent sykmeldt.
Årsak? Alvorlig atypisk anoreksi, det vil si en absurd krysning mellom to alvorlige spiseforstyrrelser: anoreksi og bulimi. Gud vet hva som har skjedd. Kanskje kan det ha sammenheng med at det ene smertestillende preparatet jeg fikk foreskrevet, oppgir anoreksi som en rimelig hyppig bivirkning. Muligens var det ikke det lureste medikamentet å få, gitt at jeg hadde anoreksi som tenåring. I etterpåklokskapens navn var det antagelig heller ikke så smart av meg å bytte jobb. Størsteparten av livet mitt har jeg dandert identiteten min pyntelig i to kurver, ved navn trening (særlig løping og friluftsliv) og prestasjon (særlig akademisk). Treningsidentiteten mistet jeg på en ferietur til Thailand da jeg var 29 (lang historie), og prestasjonsidentiten mistet jeg nå, da jeg i en alder av 32 gikk fra seniorforsker i en stiftelse, til seniorrådgiver i staten. Det var da forræderen fra fortiden så sitt snitt til å rekke ut en «hjelpende» hånd:
«Hva om du går ned 3 kilo? Da vil du mestre noe, vet du. Prestere!» Jada. Kjempelurt. Jeg presterte 3 kilo pluss noen til, som ble til et skikkelig stort minus for kroppen min. Opprinnelig BMI på 21, redusert til 13 i løpet av fire måneder. Generasjon prestasjon.

Hodet mitt summer. Tzzzt! Tzzt! sier det, og hvite prikker flasher foran øynene mine samtidig som det stikker av tusen små nåler i hendene, føttene og ansiktet mitt. Det er litt godt, også. En spastisk nerveaktivitet som demmer litt opp for de indre dønningene av meningsløshet og savn. Jeg vil være den jeg var før; den jenta som etter seks timer på Blindern dro hjem til Kringsjå, snørte på seg skoene og løp til Ullevålseter. Den jenta som ble innstilt som nummer én på begge stipendiatene hun søkte på, og som ble spådd en lovende forskerkarriere. Den jenta som dro på skautur alene med hengekøye og «De dødes tjern» av André Bjerke i ryggsekken, og som rigga seg til hengende mellom to trær ved Kroktjern i Østmarka. Jeg vil være den turjenta som løp eller strøk til skogs når hun trengte å senke pulsen. Den jenta som jobba når hun jobba og løp når hun løp.

Argh. Den jenta finnes ikke lenger. Ikke nå, ikke sommeren 2013. Hva finnes nå? Et skjelett i kappgang opp langs Akerselva. En smal sak på blå resept. Det zzzzummer i hodet.Hva så? Hvordan er denne historien relevant? La oss se: En undersøkelse i regi av Norsk Folkehelseinstitutt har vist at om lag 30 prosent av voksne kvinner og menn i Norge har smerter som kan betegnes som kroniske, og at i 2015 fikk cirka 24 prosent av voksne under 80 år utlevert et smertestillende middel på resept. Selv om kun en mindre andel får vanedannende medikamenter og enda færre mottar slike legemidler i store doser over mange år, så er det allikevel en del som utvikler avhengighet og misbruksproblematikk. Med tanke på at søvnproblemer, angst og depresjon er flere ganger høyere blant smertepasienter enn hos befolkningen ellers og at mange smertepasienter blir langtidssykemeldte eller uføre, er dette kanskje ikke så overraskende. For en del pasienter ville andre løsninger antagelig vært å foretrekke, men systemet er dessverre konstruert slik at det kan være enklere å få foreskrevet piller enn å få jobbet med smertene i form av tilpasset bevegelse. Ordningen med «Grønn resept» kunne kanskje ha representert et hederlig unntak, men måten denne ble anbefalt brukt på da Stortinget vedtok ordningen i 2003, ville uansett ikke forandret saken for undertegnede. For det meste representerer «grønn resept» kostholds- og treningsråd, hvilket neppe ville hatt noen god effekt på en allerede spiseforstyrret sjel. Forskning på bruk av «grønn resept» blant fastleger har dessuten avdekket at mange fastleger opplever ordningen som i beste fall byråkratisk og i verste fall moraliserende. Min påstand er derfor at det mangler en type resept som ligger et sted mellom «blå» og «grønn» resept. En resept som gir pasienter muligheten til å øke mening og ro i hverdagen. Dette er spesielt sårt tiltrengt dersom sykemelding eller uførhet er blitt situasjonen og psykiske utfordringer står i kø.

Som tidligere mottaker av smertestillende midler på blå resept, men nå nykter av alle sentralstimulerende midler med unntak av kaffe, har jeg derfor tenkt at det er behov for en ny resept: en «bål resept». Jeg har allerede foreskrevet meg selv bål resept i et år nå, så jeg har testet ordningen. N er riktignok 1, men vi kan vel kalle det et smalt case-studium av bål resept for fysiske og psykiske smerter.

Bål resept kan minne om grønn resept, men befinner seg et kvantesprang fra sin forgjenger i kraft av tilstedeværelse av to sentrale stimuli: mening og ro, samt fravær av en alvorlig bivirkning: moralisme.

Min personlige erfaring med bål resept for bekkensmerter og mental livsnoia er følgende: Fysisk smertedemping er positivt korrelert med frislipp av skrotten i naturlige omgivelser, mye til forskjell fra den negative korrelasjonen som oppstår ved skvising av nevnte skrott i stålkonstruksjoner på svette trenings-sentere. Psykisk smertedemping er mer spesifikt høyt korrelert med bål-lukt og stirring med tusenmetersblikk inn i knitrende flammer.
Det handler ikke om å gå lengst mulig, peise på eller bite tenna sammen. Det handler ikke om å spise alger, grønnkål eller drikke jojobaolje, og heller ikke om å ta mest i beinpress. Det handler om å bedrive en aktivitet som er akkurat passe med tanke på smertelindring, som ikke legger opp til å skulle få reseptmottakeren ned i vekt (slik «grønn resept» i mange tilfeller er ment å gjøre) og som dermed heller ikke har i seg moraliserende elementer av typen: Nå-må-du-se-til-å-ta-deg-sammen-og-slutte-og-være-så-usunn-så-blir-du-frisk-igjen-skal-du-se.

Bål resept har ikke som motivasjon å skulle endre relativt friske mennesker til å passe inn i trange normer for hvordan en kropp skal se ut. Smerter kan vi ha, enten vi befinner oss i tynne eller tykke kropper. Som tidligere såkalt «anorektiker», kan det kanskje virke sært at jeg skal tale så varmt for noe som ikke har som funksjon å gjøre folk tynnere. Det har sin forklaring: Jeg har vært tynn og jeg ble verken lykkelig, friskere eller smertefri av det. Men jeg lærte noe ekstremt viktig: Mening er den viktigste ingrediensen vi mennesker har i livene våre, foruten livet selv. Når livet ikke er meningsfullt, er det ikke noe liv. Og naturen har det pussig nok med å bringe meningen inn i livet.

Nå er det for kaldt til at jeg kan bedrive bål resept uti huttaheita, og med osteoporosen som mange års alvorlig undervekt har forårsaket, kan jeg heller ikke leke kløvhest i utmarka på sommerstid. Men bål i fjæra, det kan jeg lage. Og bål i skogbrynet, det kan jeg nøre opp. Når den blå timen kommer, kan jeg fryse av meg fingertuppene ved å nybegynner-fikle med ISO-knappen på kameraet mitt og dvele over hvordan jeg best skal fange glørne som farer som små stjerneskudd der flammene møter det tomrommet vi kaller luft. Jeg kan trekke fram det ene sentralstimulerende middelet jeg fremdeles sverger til, kaffelars, og fundere over hvordan det hadde gått med meg, dersom jeg fremdeles skranglet på blå resept oppover langs Akerselva. Det er spor jeg krysser fingrene for aldri å havne i igjen.

Hva andre ønsker å gjøre med sin fysiske eller eksistensielle smerte, har jeg ingenting med. Men for min egen del, slår jeg et slag for å stokke om bokstavene på den blå resepten. Jeg er ikke lenger en krysning av anoreksi og bulimi, og jeg har flykta ut av det blå-resept-belagte sporet. Sommeren 2018 skal jeg for første gang på 10 år ta frem skogsjenta i meg, pakke en lett sekk med «De dødes tjern», kaffepulver og fyrstikker, og kampe mellom to trær ved et passende skogtjern. Der skal jeg smelte bort dagens oppdemmede fysiske og eventuelt mentale smerte, i orange tunger av gnistrende stjerneskudd. Det eneste som kommer til å si tzzzt, tzzzt da, er mitt lille tårn av bål resept. Det er sånt som gir ro. Det er sånt som bringer mening. Da skal jeg ligge der i hengekøya mi og løpe inni hodet mitt. For jeg kan løpe. Bare ikke sånn som før.

Kilder:

Folkehelseinstituttet (2010, oppdatert i 2015) Fakta om kroniske smerter
Bringedal, Berit og Olaf G. Aasland (2006) «Legers bruk og vurdering av grønn resept» Tidsskriftet den Norske Legeforening nr 8, 126:1036-8