Fiskedagbøkene

Klassisk mageinnhold I

Det motsatte av fiskeskrøner. Håndfaste bevis på at ørreten har levd liv parallelle med våre.

I dagbokspalten er det en sprekk oppe i det ene hjørnet, en liten spalte i spalten, som jeg har døpt "Klassisk mageinnhold". Legger du øyet mot hullet og kikker inn vil du se forbløffende ting. Det motsatte av fiskeskrøner. Håndfaste bevis på at fisk har levd liv parallelle med våre. Bildet av mageinnholdet er selve bevismaterialet. Det er som de sier: Vis meg hva du har i magen og jeg skal fortelle deg hva du har spist.

En morgen sent i mai for tolv og et halvt år siden stod jeg med en ørret i hendene og lot meg forundre av at den hadde en så tydelig kul på magen. Den kunne vært gravid, hvis det ikke var for at det var vår og forsommer i verden. Fisken hadde kun den størrelsen den hadde, men var likevel et trofé, for den var fanget under så fine omstendigheter.
Jeg vet om en hemmelig sti som kan ta deg hit tørrskodd, eller en kjedelig snarvei hvor man bare plasker rett frem med vann til livet i alles påsyn. Det mest elegante er å gå omveien. Da kommer man bakfra og opplever hver gang å høre elven før man ser den. Der står min stolstein og her står trærne som holder skygge fast over kulpen lenge etter at sola har stått opp. Det beste ved stedet er at det er pent og øde om morgenen og lett å sykle til. Kjører man hjemmefra halv fem, med sykkel bakpå og ellers lett oppakning og gummistøvler, kan man fiske eller ikke fiske to timer og atpåtil rekke morgenmøtet.
Nei ... her sitter jeg å prater, hva har klokka blitt?
Jeg fikk hastverk, om en time skulle jeg møte en rørlegger på Sagene. Vanligvis gjøres fangsten opp ved vannet, men denne gangen tullet jeg fisken inn i bjørkeblader og la den i en bærepose. Så var det å hoppe fra stein til stein tilbake langs stien, dra sykkelen frem fra under en busk og tråkke syngende ned bakkene til Hammeren.

Rørleggeren var utålmodig og litt hissig da jeg kom løpende rundt hjørnet og ut i Thurmanns gate, men mildnet da han fikk se ørreten. Jeg helte posens innhold i kundens kjøkkenvask og plukket bladene bort. Rørleggeren arbeidet i servantskapet under, men kom seg opp på knærne og tittet over kanten og fikk se. Det var ingen stor ørret, men den hadde de fineste prikker. Tenk at ørret så nær Oslo kan være så nydelig. Det var ikke lenge siden syttende mai. Jeg har lest et sted at bunaden kom til i et forsøk på å etterape ørretens drakt.
"Den var ikke stor," sa maleren, som hadde kommet rett etter oss. Han hadde hytte i Valdres og vi har diskutert fiskestørrelse før.

Da jeg ble alene i rommet renset jeg fisken. Det lå en saks på kjøkkenbenken og med den klippet jeg forsiktig opp den fullstappede magesekken. Innholdet var overraskende tørt, som om alt vann var krystet ut. Jeg la klumpen på en hvit tallerken og helte vann over. Den løste seg opp, og ved å pirke i den med en dykkertdor kunne jeg skille bestanddelene fra hverandre.
"Men se på den da ...," jeg ropte til meg selv og maleren, og sammen så vi hvordan en steinfluenymfe klart og tydelig levde og kravlet på skåla. Han sa: "Bra Geir, kjempefine saker. Unnskylder du meg? jeg har noe maling jeg må se på mens den tørker." "Men faen ta deg, er du ikke fra Valdres da? "lo jeg etter ham. Vi holder oss stadig til håndverkernes sarkastiske og umiddelbare talemåte. Han har minnet meg på den steinfluenymfa mer enn én gang senere.
Hva kunne jeg gjøre med den? Den ville aldri klart seg på egen hånd i byen. Det endte med at jeg stakk den barmhjertig i hodet med en nål. Dette kan være din Finn Willy-oppgave. Det skal være to store steinfluenymfer på oppslagsbildet. Kan du finne dem? De bærer det vakre latinske navnet Isoperla. Den tydeligste av dem levde sine to siste timer i en bygård på Sagene.

En verden åpnet seg for mine øyne, jorda var flat og hvit og alle dens innbyggere var synlige der de fløt i en centimeter vann. Jeg kom nettopp fra Maridalen. Et sted der inne, i en strømkant, har min fisk stått og fråtset. Hvert av insektene på bildet representerer et utfall av vilje. Elven har bugnet av liv. Mange sorter insekter har vært på beina og forberedt seg til den forestående klekkingen. Døgnfluer har kravlet over slambelagte stener og møtt steinfluer og frittlevende vårfluelarver. Deres følehorn har befølt hverandre. De har vært ute i det tempererte vannet og rørt seg litt. De har klødd på ryggen der vingene var i ferd med å sprenge seg frem. De har vært rastløse og jeg mistenker de frittlevende vårfluelarvene, de største og krumme som det er så mange av på arket, å ha foretatt sin drifting. Drifting er det enkelte vårfluearter gjør når den må flytte seg. Plutselig får den det for seg at den må ut i verden. Den rappellerer etter en silketråd den selv spinner og svinger hit og dit i strømmen. Ofte flyter den rett inn i ørretens gap. Det er en kollektiv galskap. Plutselig pendler det en vårfluelarve fra hver stein i nabolaget.
Vi har alle lest om drifting, men det er bare Gary LaFontaine som har sett det. Etter hva jeg har forstått så dykket han i perioder mer enn han fisket. Så skrev han en absurd detaljert bok om den mystiske og viljesterke vårfluen.

Hvor lang tid tar det før ørretens magesafter har oppløst en munnfull nymfer? jo flere de er, desto lengre tid vil jeg tro det tar. Saftene spres tynt utover og virker saktere og saktere. Til slutt må fisken la den gode anledningen gå fra seg og stoppe måltidet. Magen dens er så full at den stadig må svelge ned igjen nymfer som krabber opp. Én nymfe blir den siste, min nymfe ble den siste. Men ved det ble også denne sidespalten født. Den levde altså ikke forgjeves.

Det jeg mener å si er at det foregår så mye mere der ute enn man ved første øyekast kan tro. Den tanken er til tider forferdelig, at det skjer ting jeg ikke vet hva er på steder jeg ikke vet hvor er. Disse arkene med mageinnhold kan virke beroligende på manien. De minner om alle vak jeg går glipp av og at livet går og går, selv om jeg ikke er på stedet. Det er dette håndfaste som er tingen, det lukter noe, det kan berøres, det gis en mulighet til å telle opp og gjøre regnskap over de usynlige vakene. Jeg var ikke der da det hendte, men jeg er der nå. Dette er ikke et fotografi i en bok, men virkelig. Hvis jeg ble blind ville disse arkene være mine største skatter.
En vinternatt kan mannen våkne med en vond tvil i seg. Eksisterer egentlig vannløperen og sommeren, eller var det bare en drøm? Da tripper han på kalde tær opp til fluekontoret og trekker frem en arkivboks fra et skap. Det er søvndyssende å telle vannløpere. Og det med sommeren viste seg å være sant.

Dagens mageinnhold er klassisk også i den forstand at det ikke inneholder ett eneste flytende insekt. Vår ørret har altså spist seg tykk og trinn uten å behøve å vake. Det leder meg til å reflektere over hva en av mine fiskevenner allitd har sagt: Man må være forberedt på å ta sitt tørrfluefiske ned under overflaten, ørreten blunker til deg i brunt og gull hver gang den tar en nymfe.
Disse livene bor og virker i ditt drikkevann. Tapp deg nå et glass og studér bildene en gang til. Forstørr motivet og prøv å forestille deg den intelligente kraften som virker i vår faunas bortgjemte kroker. Forestill deg at insektene du ser her én gang levde i det glasset du holder.
Neste gang skal jeg gi noen tips om hvordan du selv kan gjøre dette. La meg avslutte med et Geir Ruud-sitat: Dette burde du absolutt forsøke hjemme.