Finnes et kvinnelig blikk på naturen?

Ut på tur, aldri sur, sier vi og tar på oss ull innerst. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, sier vi og tar på allværsjakka. Nordmenn trives på fjellhytter uten vann og strøm, med røde kinn, stillongs og kokekaffe på grua, gjerne utedo. For vi vet at utenfor hytta, er den norske naturen, som er en del av sjelen vår. Fra nasjonalromantikkens tid er det norske landskapet dypt forankret i den norske folkesjelen, som en grunnmur.

Men må man være glad i friluftsliv for å være en del av det norske fellesskapet? Hvor mye av den nasjonale identiteten er egentlig bundet opp mot naturen? Og hvorfor er det en så stor overvekt av menn som er naturfotografer? Er det fordi de har tålmodigheten til å sitte i timevis alene i skauen og vente på blinkskuddet av en ugle? undret fotograf Charlotte Wiig.

Undringen var gnisten som skulle til for å sette i gang med et nytt prosjekt i fotokollektivet A Female Gaze. Hva er det vi kvinner ser når vi er i naturen? Og hva er egentlig natur? Hvor langt inn i villmarka må vi gå? Hvorfor kan vi ikke ha på jeans i skogen, eller kjole for den sakens skyld. Kan vi prøve å utforske nordmenns forhold til natur, utfordre forventningene til tradisjonell natur- og landskapsfotografering?

Med kritisk blikk, humor og personlige erindringer gikk alle elleve til verks og resultatet viser at naturen og opplevelser av den, er like forskjellige som vi mennesker er. Fra 23. september til 16. oktober kan du se «Mother Nature on a Saturday Night» på fotofestivalen Oslo Negativ. Ved å presentere en motvekt til det mannlige blikket innen naturfotografiet, samt sette landskapssjangeren opp mot følelsen av å være norsk, håper A Female Gaze utstillingen både vil overraske og begeistre.