Fem dager i skogen, uten mat

Vi er en liten gruppe menn samlet rundt bålet et sted i Nordmarka en sein junikveld. «After a couple of days, when the dust settles, you’re going to be bored out of your mind. That’s when the really interesting part begins».
Slik introduserer min norsk-amerikanske venn Nils det som skal bli de neste fem dagene med ensom faste i urskogen. Jeg har våget meg med for andre år på rad, på dette som Nils arrangerer for venner og kjente. Både på grunn av tilliten han inspirerer, og på grunn av kraften i visjonen som ligger bak.

Sammen har vi nettopp vandret opp i en eventyrlig og uberørt skog nord for Oslo og funnet frem til hver vår egen leirplass for den neste uken. Det skal være langt til nestemann, rundt 1-2 km, for vi skal helst ikke ha kontakt med hverandre under oppholdet. Samlet rundt bålet hos Nils deler vi med hverandre – syv alminnelige menn – åpent og ærlig om det vi står i "der nede" i våre liv. Om vanskelige valg, om familie og forhold, om stress, om drømmer og om håp. Det blir et ekte og ærlig møte, mens vi ser inn i flammene og solen går ned. Så sier vi farvel til hverandre, og går hvert til vårt for å møte de neste fem dagene alene, i stillhet, uten mat. Ingen smartphone, ingen bøker eller musikk, ingen menneskelig kontakt. Ingenting å «fylle» bevisstheten med. Kun skogen som lærer og følgesvenn.

Å tvinge egoet i kne.

De siste årene er faste blitt en megatrend blant unge, ambisiøse og helsebevisste mennesker i det globale Vesten, med San Francisco og Silicon Valley som kanskje sitt viktigste episenter. Fra Twitter CEO Jack Dorsey til podcast-guru Tim Ferris er faste i ulike former blitt omfavnet som ungdomskilde, «biohack» og produktivitetsboost. Dette vokser ut av en kulturell bevissthetsform som spør: «Hva kan jeg få ut av dette?», «Hvordan vil dette optimalisere min funksjon og prestasjon?». Men det er ikke derfor Nils arrangerer skogsfasten.

Jo, faste har betydelige vitenskapelig påviste helsegevinster. Men snarere enn å booste det moderne jegets forfengelige og ambisiøse selvrealiseringsprosjekter, tvinger skogsfasten etter hvert egoet i kne. Stillheten, og ensomheten i vill og intakt natur, kombinert med fravær av mat og hverdagslige distraksjoner, har en ydmykende innflytelse på selvet. Det tvinger en til å møte alt det en vanligvis holder på en armlengdes avstand gjennom den hverdagslige travelheten. Tårer, fysiske vondter, tvil, kjedsomhet, glemte minner, påtrengende tanker på loop. Mye kommer til overflaten. Men dette er de gode nyhetene. For gjennom denne skjærsilden så kommer en etter hvert ut – kanskje på dag 2 eller 3 – i åpent lende innvendig. En dyp og frigjørende stillhet begynner å åpne seg i det støvet legger seg fra det Nils beskriver som «livets sirkus».

Stillhet verre enn sult.

Til manges overraskelse tar ikke sultfølelsen særlig stor plass i bevisstheten i en slik fasteuke – å gi slipp på mat for noen dager er i hovedsak en mental barriere man må komme over. Det som kanskje er mer utfordrende er nettopp stillheten som begynner å melde seg, for psyken reagerer på den med rastløshet og kjedsomhet. Den er ubehagelig ukjent for mange av oss. Vi moderne mennesker ønsker som regel å fylle den med noe nyttig, noe produktivt. Men ved å øve på å overgi seg til denne stillheten, åpenbares en dybde der den perseptuelle verden fylles med poesi og nytt liv.

Her føler jeg meg med ett i selskap med Thoreau og Blake og Børli. Men også med Arne Næss på Tvergastein, og med det animistiske etoset Arne Johan Vetlesen tar til orde for i sin siste bok, Cosmologies of the Anthropocene: naturen oppleves som intenst levende og med ulike lag av mening og symbolikk. Sansene åpner seg på en måte jeg ikke har brukt dem på siden jeg var liten, da jeg kunne sitte i timevis og iaktta maur og blader og skyer, eller bare lytte til fuglene, eller kjenne følelsen av vinden mot huden. Jeg opplever en kjærlighet som forbinder meg til furutrærne som står rundt leirplassen min.

«The disconnection crisis».

Nils jobber til daglig med miljøvern, er far til tre, og friluftsmann. Det som driver ham til å sette til side en uke i året til det mange vil oppfatte som selvpining er en dyp innsikt i de bakenforliggende røttene til den økologiske krisen på jorda. «The disconnection crisis» som han kaller det, nemlig den kulturelt nedfelte fremmedgjøringen mellom menneske og natur i det moderne samfunnet. Dette kan vi takke den teknologiske utviklingen de siste 300 årene for, og dens implisitte metafysikk slik Heidegger argumenterte, men også skjebnesvangre filosofiske og teologiske veivalg som Vesten tok lenge før dette.

Denne fremmedgjøringen fra naturen på individnivå, i sær fra dens hellige dimensjon, er det som gjør mange av oss postmoderne mennesker til ulykkelige og rotløse atomer, tenker Nils. Enkle bytter for de kreftene i samfunnet som helst ser at vi kjøper mer, reiser mer, låner mer, jobber mer. Medisinen for dette, ifølge Nils, er opplevelser av awe i møte med naturen, der vi blir transportert ut av vår hverdagslige, individualistiske ego-bevissthet og inn i et dyp av mening og tilhørighet med et større fellesskap av det mer-enn-menneskelige rundt oss.

Både min og andre deltakeres opplevelse av skogsfasten bekrefter på mange måter dette perspektivet. Og her tar vi del i en lang tradisjon. Mange vil kanskje dra kjensel på ritualer fra de innfødte urfolkene på jorda, for eksempel «vision quest»-ritualet i nord-amerikansk tradisjon, eller australske «walkabouts», som har en liknende struktur. I den pytagoreiske mysterieskolen i sør-Italia et halvt årtusen før Jesu fødsel praktiserte aspiranter 40 dagers faste før de ble tatt opp i skolen. Videre har faste alltid vært en viktig del av både kristen og muslimsk tradisjon. Mange kjenner til beretningen om Jesu 40 dager i ørkenen der han besvarte djevelens fristelse med å si: «Mennesket lever ikke av brød alene».

Som å få livet tilbake.

Da vi igjen var samlet rundt bålet den sjette kvelden for å “lukke fasten”, fortalte en av de andre i gruppen: «Mat er liv. Da maten ble tatt bort, så var det som livet ble tatt bort fra meg. Og overlevelsesinstinktet våknet og begynte desperat å klamre og gnage. Men, på mirakuløst vis, så kom etter hvert livet tilbake av seg selv, som en overstrømmende takknemlighet og kjærlighet til alt jeg har i livet mitt, men som jeg vanligvis tar for gitt». Kan vi kjenne denne takknemligheten for det vi har? Kan vi her på berget stoppe opp lenge nok til å virkelig skjelne forskjellen mellom det vi trenger, og det vi tror vi trenger?

Hvor går veien gjennom det økologiske dilemmaet vi befinner oss i? Vi kommer ikke til å redde det vi ikke dypt elsker. Vi nordmenn dyrker et estetisk og romantisk forhold til naturen, gjør den til objekt for vår nytelse og rekreasjon, for eksempel på en bro over Vøringsfossen. Men dette er ikke nok, slik den amerikanske filosofen Timothy Morton har vist. Vi må lære å falle på kne for naturen. Å tørre å ofre noe ut av kjærlighet. Og ofring kan ofte innebære et visst ubehag eller smerte. Hedonia må vike for eudaimonia, som de gamle grekerne ville sagt. En vanskelig øvelse for mange av oss.

Men da jeg fikk den første biten med frukt i munnen rundt bålet sammen med de andre, etter fem dager alene uten mat i skogen, så forsto jeg at det kanskje ikke er så vanskelig likevel. Den indre jubelen og takksigelsen som steg opp i meg for noe så enkelt, noe så lite. Det skal så lite til for å være lykkelig, innså jeg. Kanskje er det her i denne bønnen som stiger ut av takknemlighet for jordas gaver til oss at vi kan ane en sårt tiltrengt allianse mellom de abrahamittiske religionene og de innfødte urfolkene på jorda? Gjennom det pave Frans kaller en «økologisk omvendelse», som han nylig har kallet alle verdens katolikker til.

Her jeg skriver dette fem uker senere sitter jeg fortsatt igjen med en indre sølvtråd av stillhet og ro som ikke helt har forlatt meg siden jeg var i skogen. Denne tråden av stillhet minner meg stadig på det som er overflødig og unødvendig i livet mitt. Det var skogens gave til meg. Og jeg tror stillhet er det som skal til for å virkelig lytte, for å se, og for å føle. Slik kan vi la trærne, som ellers er tause, tale gjennom oss, for jorda og for helheten.