Fattigdomslykke

I verdens rikeste land kan «fattigdom» være veien til lykken. Jeg vet det er et provoserende utsagn, særlig fra en hvit, rik middelaldrende mann. Men denne «rike», hvite mannen har hele tiden forsørget seg og familien sin på et kontant-nivå med den vedtatte fattigdomsgrensen i Norge.
Å leve som fattig, slik begrepet er definert her i landet, og samtidig føle lykke forutsetter noen grunnholdninger og praktiske grep. Det handler om gleden ved å reparere, finne, kjøpe brukt og i størst mulig grad ikke bruke penger. Hvis din drøm egentlig er å være rik, eller leve som om du er rik, vil du neppe erfare den lykkefølelsen jeg opplevde da jeg fant ut hvordan jeg kunne få kjøleskapet til å fortsette å fungere selv om termostaten hadde gått i stykker (og det ikke finnes reservedeler). Lengselen etter slike gleder bør helst være større i deg, enn gleden over å kjøpe nytt.

For å være lykkelig som fattig bør du for eksempel være i stand til å elske din avdøde onkels gamle drill, ikke bare fordi den fremdeles virker, men også fordi den var hans, og fordi du var glad i ham. Sånn må du føle det med alt du eier; lykken over at det (som oftest) har vært eiet av andre, at du og familien har brukt det samme serviset i årevis, og at det bare blir kjærere og kjærere jo mer dere spiser av det.

Det er fattigdomslykke, tenker jeg. Å elske sin familie gjennom reparasjon og vedlikehold av deres loppemarked-sykler. Å kjenne tilfredsstillelsen ved å bli intimt kjent med sitt eget gulv av å vaske det, og merke - virkelig merke - at gulvet liker det, og liker deg tilbake. Følelsen du har når du går gjennom rommene; at veggene, møblene, hver eneste ting er en gammel venn. Atmosfæren i et slikt hjem fylles med levd liv, hjerte, ånd og nærvær.

Hva er fattigdom?
Jeg snakker ikke om absolutt fattigdom, skjønt jeg tror man kan finne lykke også der. Her bruker vi den norske fattigdomsgrensen som er satt til 60 prosent eller lavere av såkalt median inntekt etter skatt. Interessant å merke seg er at vi ikke har en «rikhetsgrense» (jeg foreslår 140 prosent) eller begrep om hva absolutt rikdom er. Median inntekt i Norge for alle husholdninger i 2017 var på 416.000 kroner etter skatt, ifølge SSB. Fattige husholdninger har mao ca 250.000 eller mindre å rutte med. Følger vi logikken vil «rike» husholdninger ha ca. 582.000 kroner eller mer i lommeboken.
Men vi har altså stort sett cruiset på fattigdomsgrensen.

Er jeg gjerrig?
Det spørsmålet har jeg stilt meg ofte, for løsningen på «problemet» med for lite penger har vært å bruke så få kroner som mulig. Vi spiser gladelig nedsatt mat som er gått ut på dato (særlig modnet ost som jo er best da). Vi kaster aldri mat som ikke er fordervet. Vi tar imot brukte klær fra naboene. Jeg reparerer nesten alt som går i stykker, og lager mye av det vi trenger selv - med all gleden det medfører.
Vi gjør alt vi kan for ikke å skaffe oss flere ting, og gjør større innsats for å kvitte oss med unødvendig rot. Vi eier ingenting av stor verdi, og slipper å være bekymret for skade eller tyveri. Alt som finnes på kjøkkenet for eksempel er gaver eller har vært der fra før. I den grad vi har trengt å supplere, kommer det aller meste fra loppemarkedet, inkludert sjarme og varme fra tidligere eiere. Kjøleskapets ødelagte termostat erstattet jeg med en gammel tidsbryter jeg hadde fått av min far, og som jeg fant i min elektriske rotekasse. Den slår kjøleskapet av og på med jevne mellomrom. Slik fungerer det nå på sjette overtidsår.

Biler, sykler, sportsutstyr, alt er brukt og praktisk. Oppussing driver vi omtrent ikke med. Vi har ikke TV, men vi har nett. Den 46” store monitoren vår hang sine første to år i taket på et kjøpesenter i Sandefjord. Nå står den på 10. året i vår stue. Forsterkeren er fra 80, kanskje 70-tallet, arvet av en svoger. Høyttalerne er fra loppemarkedet.
Vi røyker ikke, jeg brygger mitt eget øl, vi kjøper absolutt ingen ting i kiosker, kafeer, bakerier eller kaffesjapper - aldri. Vi går bare på kino når det er noe spektakulært å se i storsalen på Colosseum. Min kone er utdannet kokk, og lager vel så god mat som man får på de fleste restauranter. Så vi spiser hjemme.
Er jeg gjerrig da? Som ikke gir mine barn all den isen og alle de pølsene de ønsker seg på 17.mai, selv om jeg objektivt sett har råd til det? Kanskje, og jeg har spurt både venner og barna om det. Bare én av ungene syntes det ble i minste laget på nasjonaldagen. En venn kommenterte at nei, dere er ikke gjerrige. Dere er flinke med penger. Det var godt å høre. Det er forskjell på å være flink med penger, og gjerrig. Selv om det kan være vanskelig å få øye på noen ganger.

Lidenskapen.
Det hjelper å ha sparsommelighet som lidenskap. Jeg er skrudd sammen på den måten at gleden jeg føler ved ikkeå ha brukt et uhørt stort beløp på en vond pølse i usunnt brød er større enn ubehaget ved å legge meg sulten. Jeg vil heller sove i et lite rom med dårlig seng, enn på et luksushotell, fordi jeg i sum (ubehag ved å bruke mye penger vs. komfort) liker det bedre. Jeg er født med en skraphandler og boms i magen. Jeg trives på et pledd under en bro, med en halv grillet kylling og en boks av det billigste ølet.
En av mine bedre (og ganske typiske) opplevelser var å spasere, med tung ryggsekk tvers gjennom London mellom kl 3 og 6 om natten, for å nå den første flybussen til lavpris-flyselskapets morgenavgang. Jeg hadde penger til taxi, men brukte dem ikke. Jeg husker hvor sliten jeg var i hofter, rygg og lår, og hvor utrolig glad jeg var over å ha klart det på egen hånd – uten å bruke penger.

Sannsynligvis er jeg skadet, som vi vel alle er i mer eller mindre grad, og kanskje finnes det et aspekt av latskap, angst og eskapisme i mine livsstilsvalg. Men jeg har til tross for feil og mangler realisert drømmen om uavhengighet og materiell frihet. Vi har ikke tyngende gjeld eller stedfaste jobber.

Nødvendig utstyr.
En forutsetning for å oppleve fattigdomslykke er å være praktisk, nevenyttig og ha godt verktøy, og ikke minst en velutstyrt kjeller/bod. Jeg begynte allerede i barndommen å samle på spiker og skruer. Jeg har de sortert i isbokser i en skuff på vaskerommet. Det skjer ikke at jeg kjøper skruer eller spiker. Jeg finner alltid det jeg trenger der. I tillegg er det veldig smart å ha en rull patentbånd (du vet en sånn metallstrimmel med hull som du kan klippe av en passende stump og bruke til å feste eller reparere ting). Jeg har også ruller med tynn og tykk ståltråd. Veldig mye som blir slitt og trenger reparasjon, kan repareres med spiker, skruer, ståltråd og/eller patentbånd (samt Gaffa og hyssing). Jeg har flere kasser med sykkeldeler. Seter, skjermer, bagasjebrett, wire, strømper, støtter. Små beholdere med ventiler og ventilhetter, lappesaker og et utvalg slanger og dekk. Kasser også med skibindinger, skismøring, tur-utstyr, telt, soveposer, liggeunderlag og stormkjøkken.
Vi har en egen reol med sko i kjelleren; innesko, utesko, tøfler, skisko, skøyter etc. Alt sortert etter størrelse. Når ungene vokste og trengte nytt skotøy tok vi dem alltid ned der, og som oftest fant vi noe som passet. De brukte skoene gikk inn i hyllen igjen, til neste mann. I fyrrommet står skiene, ordnet etter lengde. Jeg har alltid funnet et passende par ski og staver når noen i familien har trengt det.

Jeg samler også på elektriske ting; ledninger, brytere, støpsler, lampeholdere, lamper, pærer og slikt på et eget sted, og finner stort sett det jeg trenger der. Min skolegang på elektro svakstrøm er nyttig når jeg lodder sammen ledninger og fikser ødelagt elektronikk. Et voltmeter, og en skuff med ymse strømforsynere er gull verdt, samt samlingen med minijack, phono, høyttalerplugger etc. Verktøy er helt nødvendig, fra de aller minste stjernetrekkerne (for laptopper og småeletronikk) til store skrutrekkere og skiftenøkler til syklene og bilen. Du trenger også rustfjerner, og smøreolje til hengsler mm.
I PC-avdelingen har jeg alltid hatt reservedeler til familiens opp mot syv datamaskiner og nettverk. Jeg har vært dataansvarlig hjemme i alle år, og formatert utallige harddisker, jaktet på virus, installert programvare. Jeg tør ikke tenke på hvor strevsomt, og dyrt, det ville blitt om jeg ikke hadde vært i stand til å serve familien på den måten. En søndag tok strømforsyningen i min kones PC fyr mens hun jobbet med et regnskap som måtte være ferdig innen mandag. Jeg hadde en i reserve, og 30 minutter senere kunne hun fortsette arbeidet sitt. Det gledet meg minst like mye som det gledet henne.
Å være fattig er plasskrevende. Man må bygge hyller og sette opp skap, og innføre såpass orden at man vet hvor man har ting. Oversikt og ryddighet er like nødvendig for en fattig familie som å ha en romslig fryser og en praktisk bil.

Kjærligheten.
Slik har vi holdt det gående i alle år, og vært såre fornøyde på eller under fattigdomsgrensen. Snart flytter yngstemann ut av huset. Hele verden står åpen for min kone og meg. Vi kan gjøre hva vi vil, dra hvor vi vil. Og vi har hverandre, med en dypere og mer intens kjærlighet enn noen gang. Kanskje også det delvis takket være dårlig råd. For det har ikke vært bare harmoni hele tiden. En gang slo jeg opp med henne. Jeg syntes hun var en hurpe (men egentlig var jeg bare tatt av kvinnen), og jeg gledet meg til å bli singel igjen, med barna annenhver uke - og annenhver uke helt fri! Men hvor skulle jeg bo? Med vår økonomi og fem barn var det umulig for meg å kjøpe en ekstra leilighet, i hvert fall en med nok soverom. Det var ikke en gang nok plass i vårt eget hus, så jeg måtte fortsette å sove i samme seng som hurpa. Da får man virkelig kjent på følelsene sine, og det vokser man på.
Vi snakket sammen, gjorde noen grep med polariteten i forholdet og kom oss videre. Siden har jeg tenkt en del på noen av vennene våre som alt for lett fikk seg et lån, kjøpte seg ny leilighet og flyttet ut. De snøt kanskje seg selv for muligheten til å vokse som menneske og partner.
Nå kommer barnebarna.
Foreldrene ønsker seg utstyr og riktige leker.
Jeg har tatt frem spikkekniv og funnet et passende emne.