Stølsvidda i Valdres

Nå, i disse dager, har jeg av og til tenkt på ferieturen til Valdres i fjor, og på rømmegrøten på Langestølen. Det var ekte saker. Jeg har tenkt på det unike landskapet på Stølsvidda, som det het der oppe.
Vi dro dit for å sykle. Hadde jo hørt om Mjølkevegen, å sykle den har vært en av disse ideene som har stått på lista. Over alt en bør se og oppleve i Norge. Lista er lang, det er også Mjølkevegen.
Selve syklingen gikk så som så, dels grunnet et iskaldt sommervær som gjorde forskjellene i gruppa enda større. Men rømmegrøten på Langestølen, og seterlandskapet, med alle dyrene, de enkle hyttene spredt utover, markblomstene i veikantene, ja, alt sammen der oppe, ga meg en følelse av å oppleve et unikt stykke Norge, et gammelt Norge, et sted som hadde stått stille, som ikke hadde brydd seg om å gjøre seg lekker for turister.
Hit skal jeg igjen, tenkte jeg. Men la meg fortelle om turen