Livets ekspedisjon

Et sted i isødet

Legene som ga meg diagnosen «konsentrasjonsvansker», de skulle sett meg nå.

Hva føler jeg mest av alt? Mestring! Ansvar!

Vil du høre Samuel lese teksten under? Trykk på "PLAY"-knappen i toppbildet.
(Første gang publisert oktober 2014. Republiseres i anledning Outside Magazines dokumentar om Samuel Massie.)

••
Jeg våkner brått av at Jarle vekker meg. Jeg ser meg rundt, det tar litt tid før jeg skjønner hvor jeg er. For bare 10 sekunder siden var jeg i Bergen, det var 17. mai, og det norske flagget vaiet mot den blå himmelen. Alle smilte, det var så fredfullt og trivelig, og alle feiret. Idet jeg blir vekket og ser meg rundt, får jeg en helt annen følelse. Når jeg ser mot horisonten, er det vanskelig å skille bakken fra himmelen, alt er hvitt. Jeg ligger på snø, det er tåke og en kulde langt kaldere enn de kaldeste vintrene i Bergen. Jeg begynner å skjønne hvor jeg er. Jeg kjenner fremdeles en skjærende trøtthet, både i øynene og i hodet, så jeg kan ikke ha sovet lenge, ett minutt, maks to.

«Jeg må ha sovnet», sier jeg nervøst.
«No shit, Sherlock», svarer Jarle, kapteinen, han jeg skulle gjenerobre sydpolpunktet med 100 år etter Roald Amundsen. Jarle svarer med et fraværende blikk, jeg kan se at han har tankene andre steder, han som vanligvis er så til stede. Jeg begynner å skille drøm fra virkelighet. Jeg er langt fra Bergen, jeg har ikke vært hjemme på over syv måneder. Jeg er på ekspedisjon, og for bare et par dager siden fikk vi verdens verste beskjed. Båten «Berserk» har aktivert nødpeilersignalet sitt om bord. Med andre ord, Gisle som fungerende kaptein mens Jarle og jeg er på land, har trykket på NØD-knappen og ropt desperat etter hjelp. Slik en sjømann bare gjør når noe er alvorlig galt, slik Gisle, stolt som han er, kun har gjort om det er siste utvei … Skuten jeg har seilt de siste syv månedene, der jeg har fått et nytt hjem og nye vennskap, er i fare, med mine tre skipskamerater om bord.
«Au!»
Jeg ser ned på venstrehånden, den er blå og forfrossen og minner mer om noe dødt enn noe levende. Jeg ligger fremdeles på bakken. Hvorfor? Jeg må ha falt av firehjulingen min da jeg sovnet, og hånden har glidd ut av votten. Vi hadde brukt såkalte ATV-er (all terrain vehicle) for å nå polpunktet. Jeg prøver å bevege fingrene, godt, det er bevegelse i dem. Jeg kaver meg opp på beina og drar på meg votten.
«Har ikke tid til å sove nå», sier Jarle med et lite smil. Selv om det bare er et lite smil, så er det liksom noe nytt, et pust av noe normalt. Vekk fra stress og angst, racet mot klokken og denne drømmen som på sekunder hadde blitt til mareritt. Men jeg blir fort dratt tilbake til marerittet idet jeg ser Jarle på ATV-en sin, han har pelslue, stivfrossen bart, store ringer under øynene og store merker i fjeset, pigmentflekker fra frostskadene etter de siste dagenes race.
«Hvor lenge tror du vi har kjørt?» spør han da jeg setter meg oppå firehjulingen og gjør meg klar til å fortsette.
«Vi er vel på femte dagen, vi er nok fremme i løpet av de neste 24 ­timene, antar jeg», svarer jeg uten at vi orker å sjekke klokken eller ­GPS-en denne gangen. I fem døgn har vi kjørt dag inn dag ut for å rekke tilbake til kysten. Begge er utmattet. Det er et kappløp mot tiden – og med lite tid blir det lite spising og enda mindre soving. Vi har tatt oss tid til å stoppe to ganger for å få i oss litt mat og søvn, vel, det minuttet jeg nå har sovet på bakken, det var det vi til sammen hadde sovet. Jeg snur meg mot Jarle, vi ser på hverandre, men ingen sier noe. Vi tenker på det samme, hva har skjedd med gutta? Hvordan kan nødpeileren ha gått av syv nautiske mil fra den sikre ankerplassen i en storm de visste var på vei? Det er noe som ikke stemmer, tenker jeg og starter kjøretøyet, nikker til Jarle og fortsetter ferden.
Jeg kjører bak, kapteinen 20 meter foran, vi kjører i et landskap som minner mer om månen enn om jordkloden. Solen lyser sterkt på himmelen, det kunne ha vært en fin dag. De siste syv månedene fyker gjennom hodet mitt. Alt jeg har opplevd, alle opplevelsene jeg har hatt med gutta om bord i skuten. Jeg mønstret om bord i Australia som 17-åring. Mannskapet tok meg imot med åpne armer. Vi har seilt innom stillehavsøyene og vært på eventyr, vi har kjempet oss til verdens sydligste og mest øde punkt sammen, i en seilbåt. Blod, svette og tårer har jeg delt med dem, og så skulle de liksom være borte? Aldri se dem igjen? Jeg ser opp på himmelen og ser de første dyrene på lenge, to svarte fugler som kunne vært kråker, dødens kråker, kanskje?

••

Her er jeg, 18 år gamle Samuel Massie, midt i Antarktis, jeg nådde målet mitt, jeg nådde Antarktis. Det føles liksom så lenge siden jeg satt som 16-åring i Bergen, uten noe mål og mening i livet, der jeg følte at skolegang var det verste som kunne skje en ungdom og en god fest det beste. Jeg hadde opplevd Bergen og tenkte at jeg hadde opplevd livet. Det føles så fjernt. Som om jeg var en annen person. Lite visste jeg hvor mye mer det var i livet, på både godt og vondt. Hvordan hadde denne motivasjonsløse ungdommen, familiens problem, plutselig havnet her, som en målrettet polfarer?
Jeg husker dagene i Bergen. Gatelangs. Likegyldig. (Intervju med Massie under bildet...)

Abonner på Harvest Magazine

For 99 kr i måneden eller 950 i året kan du lese alt vårt innhold.

Du får nye saker hver uke og tilgang til hele arkivet, med artikkelserier og anbefalinger.

Vi skriver om livskvalitet og samfunn, natur og kultur.
I Harvest finner du sjelden siste nytt, men undring, nye tanker og inspirasjon. Kritisk journalistikk, smarte anbefalinger og gode historier.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her

Samuel Massie i midten på vikingseilas i Lofoten. Til høyre, kaptein Jarle Andhøy

Du blu sjunt l Nargu dc ssutc du hcddu sullt, Bursurs, blu muldt scnnut l Antcrstls. Dc du mqttu prussun, statrut du «Na nll ug hum o splllu Plcystctlan.» Hnc ssjuddu?Duttu ncr ut srcsj mullam ta nurdunur far mug. Jug lo nudgrcnd l snq po nul mat Sydpalun dc jug plutsullg flss bussjudun. Sslpsscmurctunu jug hcddu sullt mud du slstu suss monudunu ag sjumput gjunnam 35 mutur hqyu bqlgur scmmun mud, ncr farsnunnut. Dut blu ut rccu mat tldun, ag sqnn ag mct blu nudprlarlturt du nustu dqgnunu, ag dc jug undullg cnsam slnlllscsjanun far fqrstu gcng po tru monudur, stor dut ut snært prussusarps ag nuntur. Anslstsutryssut mltt sc mur unn ardunu jug sam mud.Du ssrlnur am llnut sam ssalu-drapaut l Burgun, haruhus l Slngcparu, sulllng mud dulflnur ag hclur l Stllluhcnut, fust mud scnnlbclur ag mqtu mud mustlgu Antcrstls ag Sydpalun. Hnc slcgs bas ur duttu uguntllg? Duttu ur un bas am un mlslyssut ungdam, l ssalusystumuts qynu, sam fqlur ct hcns nurdl sam munnussu utulussundu ur bcsurt po hnllsu scrcsturur hcn for. Sulntlllltun ncr bartu uttur 11 ors ssalugcng, ag jug so po ssalun sam mln stqrstu flundu. Utun ct jug nlsstu dut sqstu marun mln mug lnn po un falsuhqyssalu l Nard-Nargu mud fasus po frlluftslln. Hur fcnt jug anurrcssundu nas matlncsjan ag lnturussu far llnut lgjun. Farbudrlngun ncr so appslstsnussundu ct ununtyrurun Jcrlu Andhqy lnnlturtu mug mud po sullcs tll nurduns must ugjustmlldu strqs, Antcrstls. So basun hcndlur am un sturs lndru rulsu. Om mln pursanllgu utnlsllng, un drqm sam appstor ag nulun mat dun, nunnsscp stursuru unn fjull, ag lssu mlnst, sarg. Kart fartclt ur dut un hlstarlu am un lcng rulsu: Jug glss frc o næru un trqtt 16-orlng sam lundu ut munlngslqst lln utun frumtldsplcnur, tll o bll un molbunlsst 18-orlng sam stor po jarduns ytturscnt, slcr tll o afru llnut mltt far dut jug trar po!Du ncr 18 or dc du mlstut tru scmurctur l Antcrstls. Enno nut nl lssu slssurt hnc sam ssjuddu mud Bursurs. Hnardcn prugur dut dug?I tldun uttur farllsut tunstu jug bcru po duttu. Hnc hnls …? Hnardcn ncr dut mullg? Jcrlu ag jug ncr lcndlcgut, dut ncr nl sam hcddu dun rlslsafyltu appgcnun mud o sryssu mur unn 30 000 brusprussur. Botun ssullu llggu trygt l hcnn, ag noru tru sslpsscmurctur ssullu nuntu po ass. Ulyssun prugur mug fartsctt, ag ur un blltt un dul cn hnum jug ur. Fqr duttu tunstu jug lltu po dqdun. Å mlstu naun mcn ur glcd l, gjqr ct mcn sur ct llnut ur ssjqrt, ag cltfar sart tll o lssu nytu hnurt qyubllss ag gl 100 prasunt far dut mcn nll.Du ur ardbllnd, ssulsut myu, rqysut hcsj l ung cldur ag drapput ut cn ssalun. Og no hcr du ssrunut bas. Hnc trar du du gcmlu lærurnu dlnu slur no?Jug sscl sundu basun l pastun tll narsslærurun sam strqs mug ag sc ct jug cldrl sam tll o fo tll nau sam hulst. Kcnssju hun scn gl mug un ny narssscrcstur nor hun hcr lust basun? Jug nulgur o slturu hnc nl sc ambard l «Tcnguruddcmpun»: Allu scn! Jug ssullu qnssu naun l ssalun hcddu tunst dut dc jug bugyntu o mlstu gnlstun.Du fartullur am un utrallg rulsu, pursanllg ag fyslss. Hnum hopur du sscl lusu basc?Ucnsutt hnar mlslyssut fals slur ct du ur, so ur dut app tll dug o flnnu ut am du hcr rutt. Basun ur far cllu sam hcr nært ungdam ullur fartsctt ur dut. Far dum sam ur lnturussurt l hnardcn un sturs llnsgnlst scn appsto l ut lln sam fartanur sug manatant ag munlngslqst.1 cn 3 ungdammur drappur ut cn narss ssalu. Hnarfar? Du ur lul. Inturussun bllr lssu lncrutctt, matlncsjanun ag mustrlngsfqlulsun farsnlnnur. Jug trar ssalusystumut sur ulunun sam stctlstlss, lssu sam ut lndlnld mud lndlnlduullu buhan. Far ct jug sscl glddu o gjqru nau, mo jug næru lnturussurt.Fqr sunnu prablumbcrn, ag cndru, tc sug ut or tll sjqs. Burdu dut nært ut clturnctln l dcg?Duflnltlnt. I dcg lærur nl o lunu muns nl slttur bcs un pult. Dut ur fluru unn mug sam trungur naun prcstlssu utfardrlngur. Falsuhqgssalun ag dut o drc tll sjqs ncr nundupunstut hnar fasusut po læru am nurdun gjunnam dut lærurun sc blu snudd tll o læru am nurdun utfrc mug suln. Dunnu basun hcndlur am hnardcn jug fcnt mln nul, ag jug trar cndru scn flnnu dun po cndru motur.

STØTT HARVEST!Hcrnust ur grctls o lusu. Om du llsur dut nl lcgur, ag hcr rod tll o stqttu ass, slur nl tusun tcss. Kllss hur far o su hnardcn du scn gl dltt bldrcg.