Et halvt år på Notholmen

Jeg ser på hendene mine.
Håndflatene er myke, små, fingrene mine er tynne, lange, jeg har ofte lurt på hvorfor ikke lillefingrene mine noen gang har knekt før, eller hvordan blodårene holder seg på plass på andre siden av den tynne huden.

Nå står jeg med hendene ytterst på armene, på en øy på Vestlandet, jeg blør mellom tommel og pekefinger, og jeg rister et sted i underarmene. Det er dag to, jeg har båret planker fra båten og opp til midten av øya, pappa sier at det ikke heter planker, det heter bord, ok, bord, jeg har båret bord, og jeg blør mellom fingra og jeg føler meg som et barn, og rett der ute ligger storhavet.

Min daværende kjæreste Martin, og jeg, flytta ut av Oslo et halvår.
Til en øy. Med ett hus. En båt. Femti sauer, rett ut ligger Færøyene, rett inn ligger spisse romsdalstagger, midt i mellom ligger vi og dupper i en båt og lurer på hva i all verden.
Jeg må ha kjent på det lenge.
At tida ruller som et hjul og at jeg ikke helt klarer å hoppe på, litt som når man hopper hoppetau, man må ta litt sats og kaste seg inn før tauet denger deg i huet og du er ute av leken.

Jeg må ha kjent på at noe ved byen ikke har kjentes godt.
At pappkoppen med kaffe, bollen i papirpose og takeawayen har hatt en bismak.
At jeg har lett etter parker, skoger, at jeg har lukka meg inn i hodetelefonene oppover i bybildet, forbi trikker og handleposer. Misforstå meg rett, jeg elsker det jo, alle menneskene og møtene og festene og klemmene. Men henda mine forblir like tynne og barnlige, og helt ytterst på en øy på Vestlandet går pappa og blir eldre hver dag og jeg er frilanser, så hva søren, vi stikker da, Martin, vi stikker til Vestlandet, vi hopper hoppetau. (Artikkelen fortsetter)