Et fritt liv

Å flytte hjem til småbruket var mest av alt et ønske om å leve på en litt annen måte. Jobbe litt mindre, ha mer tid med familien og være mer ute. Bli sliten i kroppen, ikke sitte ved en skjerm hele dagen. Få med meg heggens blomstring om våren og ta en fisketur en klar høstmorgen.

Det burde være en grei sak når man nærmer seg midten av livet, og byens mange gleder ikke er like sterke lenger.

Men det er ikke så enkelt. Heller ikke for oss privilegerte mennesker i et av verdens rikeste land. Vi har jo så mange krav å oppfylle, så mye vi skal henge med på. Og vi vil jo også helst være gode samfunnsborgere, som bidrar mye til fellesskapet.

Jeg har skrevet mange artikler om dette dilemmaet på Harvest. Fordi det både handler om hvordan vi lever livene våre og hva slags samfunn vi vil ha. Nå har jeg gått dypere inn i temaet og skrevet boka Et fritt liv. Om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land. Boka har to historier. Den ene handler om livet på småbruket. Den andre om hvorfor det er vanskelig å velge et slikt liv. Fordi det på mange måter bryter med normen i vårt samfunn. Å jobbe full tid og vel så det. Å tjene stadig litt bedre, få større hus. Alt det der. Som kanskje også handler om noe sunt i oss mennesker: lysten til å gjøre mest mulig ut av talentet vårt, bruke kreftene våre. Å utnytte mulighetene som livet gir. Men; hva betyr egentlig det? Handler selvrealisering bare om jobb? Og hva vil det si å leve fritt?

Det er ikke mulig å finne ut av sånne spørsmål i en artikkel. Det krever større format, tid og ro til å lese bøker. Nå har jeg lest alt fra gamle klassikere om frihet og forbrukersamfunnet til nyere tysk sosiologi om baksider ved veksten og velstanden. Derfor har også stress blitt et viktig tema i boka (og det handler ikke bare om jobben!). Men utgangspunktet er mitt eget liv. Fordi jeg jo har prøvd det jeg skriver om: Om vi kan leve litt annerledes.

Det er ikke en bok som sier at det gode liv finnes på landet og at alle burde dyrke grønnsaker og snekre sine egne møbler. Mitt småbruker-liv er som de fleste andres liv: Det er strev og det er glede. Det er ensomhet og mørke, sauer som rømmer og for mange mil i bil. Men det er lyder og lukter som er annerledes. Ærfugler på holmene som på visse stille høstkvelder kan høres helt hjem, svetten på ryggen i saging av veden og gleden over å kjenne hver stein på stiene jeg gikk som liten.
Men det er ikke oppskriften på noe. Det er bare en påminnelse om at det er mange måter å leve på. Og det tror jeg vi trenger.

Les et utdrag fra innledningen i boka under bildet:

"Valget så ut til å overraske mange. De ville gjerne høre om vårt modige livsvalg. På et par fester satte jeg i gang med den store, eksistensielle samtalen; skal vi leve på samme måte hele tiden, skal vi aldri prøve noe annet, ikke før vi blir pensjonister? Vi ble ikke skapt for å sitte foran skjermer hele dagen, vi er ikke bare hjerner, vi har en kropp. Og så videre.

Etter noen minutter gikk folk til neste samtale på festen, en som handlet om kule prosjekter på jobben eller hvor mye boligprisene hadde steget siden sist i det området de helst ville bo. Men det var flere som sa til meg at de gjerne skulle ha gjort noe av det samme som vi gjorde. Levd nærmere naturen. Hatt mer tid i hverdagen. Bodd i et vakkert landskap, uten støy og bråk. Alle disse harmoniske bildene som folk tydeligvis ser for seg når de tenker på et liv på landet. Å jo, de skulle gjerne ha gjort det. Men, det var dessverre umulig. I hvert fall nå. Kanskje når barna blir større, når barna flytter ut.

Noen var mer realistiske: Hva skal dere jobbe med, da? Hva skal dere leve av? Hva skal dere gjøre der om vinteren? Hos enkelte kunne jeg også ane en litt kritisk undertone, uten at det ble sagt direkte, det ville vel være for konfronterende. Men lå det ikke en liten anklage der, om en form for egoisme. Om at det å trappe ned lønnsarbeidet i såpass ung alder var å svikte som bidragsyter til fellesskapet.

Jeg hadde tenkt igjennom mange sider ved beslutningen, fram og tilbake over flere år, men ikke dette. At jeg, ved å tjene mindre penger enn jeg var i stand til, kunne bli oppfattet som en slags snylter på velferdsstatens goder. Jeg ville jo fortsatt nyte godt av gratis skole og sykehus. Gratis tannlege til barna, billig barnehage. Ja, samboeren min var ennå sykemeldt etter fødselen der hun nesten mistet livet, og hun ville neppe noensinne bli i stand til å jobbe i en hundre prosent stilling igjen. Altså ville hun få sykepenger og kanskje delvis uføretrygd. Dessuten ønsket jeg jo å bidra. Jeg var ikke en anarkist som ville motarbeide samfunnet. Jeg var en familiefar, og snart ville jeg være FAU-leder og fotballtrener. Var det noe jeg aldri hadde gjort så var det å snike meg unna forpliktelser.

Men hva er et menneskes dypeste forpliktelser? Jeg tenkte at aller først kommer det å ta vare på familien, og seg selv. Å prøve å bygge et godt liv for seg og sine. Den beste måten å gjøre det på, var kanskje ikke å jobbe så mye. Det føltes heller ikke som min rette identitet. Men hva var det, hvor var den? Ville jeg finne den på stedet som betød så mye for meg, var identiteten min i gårdstunet mellom fjellknausene der jeg lekte som barn, var den i det gule lavet ute på svabergene, i kastanjetreet ved bryggerhuset, i de gamle knirkete tregulvene, på stiene gjennom skogen, der vi gikk til sjøen for å bade, der jeg bar fisk hjem om kvelden?

Jeg tenkte vel at dersom alt annet gikk feil, så ville jeg i hvert fall ha dette stedet. Det var et forhold som aldri kunne ta slutt eller forandre seg, slik så jeg det for meg. Men fri for tvil var jeg jo ikke, og når jeg tenker tilbake på det i dag, var min optimisme kanskje naiv.

(...)

Den amerikanske filosofen Henry D. Thoreau skrev i sin berømte bok Walden. Livet i skogene at han ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke. Målet var å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger, som det heter i hans litt pompøse språk fra 1800-tallet. Men Thoreaus prosjekt kan sies å være moderne, ved at det var romantisk, det var ikke nød som tvang ham til å bygge seg en hytte i skogen. Det som drev Thoreau var avstand til de rådende verdiene, og ikke minst skrekken for at han ved livets slutt skulle oppdage at han egentlig ikke hadde vært i live.

Jeg skulle ikke leve som en eneboer i skogen, men jeg ønsket også frihet. Ikke enda mer valgfrihet. Men kanskje frihet fra å leve med penger som den selvfølgelig målestokk for alt. Frihet fra de mange synlige og usynlige krav som stilles til oss i et samfunn som hele tiden skal bli rikere. Rikdommen kommer ikke av seg selv. Den som får ta del i den, må siden gjøre det han kan for å ivareta den, opprettholde og helst forbedre sin posisjon. Dette gjelder for hver og en av oss og for landet.

Det går ingen vei tilbake, det er ikke mulig å stå stille, det finnes bare en vei: videre fremover. Dette er fremskrittets iboende tvang.

Jeg søkte ikke mot villmarka, men mot et liv med mindre stress. Jeg skulle fortsette å skrive artikler, bare litt færre enn før. Når jeg gikk til sengs om kvelden skulle kroppen litt oftere være sliten etter utendørs arbeid. Slik var i hvert fall planen. Men det kunne bli et liv i splittelse mellom to verdener og to identiteter. Den jeg så langt i mitt liv hadde vært og den jeg nå håpet å bli. Ikke bare ville det praktiske hverdagslivet bli forandret, men antagelig også synet på hva som er verdifullt, hva som er fornuftig bruk av tid. Før eller siden måtte jeg kanskje ta et valg, men foreløpig levde jeg med et bein i hver verden, med telefonen i lomma, blant skruer og spikre i arbeidsbuksa."