Ekspedisjon

Å bestige et fjell alene

Han har googlet seg frem til en tind som ser bra ut. Sjekket på kartet at det lar seg gjøre. Alt som gjenstår er å komme seg opp.

Starten på reisen: En båt og solstråler som bryter gjennom skylaget.

Kap. 1 Å sitte alene i bilen mens en venter på fergen. Det er ikke ofte en tar seg tid til slikt. Nå for tiden venter en ikke på noe lenger om ikke en blir tvunget. Men nå har jeg ikke noe valg. Jeg trenger ferga for å komme meg over fjorden, og det er bare meg her, jeg har ikke selskap. Så jeg venter.
Utenfor passerer et lasteskip. En glippe i skylaget slipper en lysstråle ned i skipets akterende. Det kan bli et bra bilde, så jeg går ut av bilen og tar frem kameraet. Fra fastlandet ankommer bilfergen. Men før den legger til kai, forsvinner den bak en holme. Jeg tipper jeg kan telle til ti før jeg ser den igjen. Jeg kommer til førtitre. Tiden går saktere når man venter.

Det er en gammel ferge. Men det gjør ikke noe, jeg har alltid likt gamle ferger. Den har sin funksjon og ferdig med det. Veggene ser ut som de er formet med slegge. Dekket er av metall med små opphevede knotter og gulmalte parkeringsanmerkninger. Hardt og nakent. Denne farkosten er en gammel mann i et ensomt hus. Gleden og varmen er borte, nå er det bare det praktiske igjen. Jeg tenker at turen blir veldig mye større, når man må krysse havet. Da fergen forlot kaien var vi minst tre timer fra hverandre, familien min og jeg. Det er verken spesielt trist eller spesielt gøy. Men det er et faktum at havet nå skiller oss, og at jeg sitter alene i bilen på fergen og lager et større poeng ut av det. Jeg skal ikke tilbake før i kveld.
Dette er min alenetid.

Men jeg klarer ikke sitte stille. Snart går jeg ut av bilen og trykker på den hydrauliske døråpneren som åpner døra ned til fergens nedlagte kafeteria. Døra glir opp i et oppsiktsvekkende sakte tempo. Jeg tipper jeg kan telle til ti før den lukker seg igjen. Jeg kommer til femtito. Jeg kikker rundt meg, som for å få andre til å bekrefte at den hydrauliske døråpneren er ødelagt, at den glir for sakte frem og tilbake, men jeg finner ingen. I stedet går jeg frem i baugen på ferga for å kikke mot land. Jeg står i baugen og noterer meg at ferger er verdens tregeste motoriserte farkost. Det kan i hvert fall ikke være langt unna. Jeg går tilbake til bilen og setter meg inn. Jeg tar opp mobilen og løser en kabal, men kommer på at jeg må spare batteriene. Jeg trenger mobilen for å finne frem oppe i fjellet. Det er dit jeg skal. Jeg må ha over 80% batteritid før jeg begynner å løpe. Det er presset jeg har på meg i dag. Å holde mobilen i live til turen er over. Det er en absolutt overkommelig oppgave.

Opp på toppen skal han. Og kikke ned stupet i øst.

Kap 2. Å kjøre bil helt alene, langs kysten på Vestlandet på et tidspunkt hvor jeg vanligvis sitter i kundemøter. Det gjør meg rastløs. Usikker, nesten litt manisk. Jeg tvinges til å ta frem mobilen, men oppdager at det er umulig å se på den mens jeg kjører. Det er for mange svinger her. For smal vei. Dessuten er det ulovlig. Jeg legger mobilen fra meg på passasjersetet og plasserer hendene på rattet. Ti på to, akkurat slik kjørelæreren min lærte meg. Jeg lener meg forover for å se om jeg kan skimte fjelltoppene. Jeg finner ikke roen. Slik kjører jeg i en time, med hodet frem og øynene opp. Innimellom kikker jeg på mobilen og lurer på om jeg har fått en mail. Sier til meg selv at jeg må la mobilen ligge. Helt til jeg nærmer meg stedet der jeg skal parkere. Da tar jeg den opp. Jeg vet hvor jeg skal, bare ikke hvor det er. Så jeg sjekker kartet og mailen og Facebook i samme slengen.

Jeg tar til høyre rett før riksveien krysser en elv. Jeg er på en smalere vei nå, det er bare plass til én bil i bredden. Jeg ser et turskilt, men ikke det jeg ser etter. Jeg møter en bil. Jeg tipper jeg kan telle til ti før den passerer meg. Jeg kommer til femten. Jeg finner skiltet mitt og tar av opp en grusvei. Etter fem hundre meter oppdager jeg at det ikke er lov å kjøre her, så jeg rygger. Det er lenger tilbake enn jeg trodde, men snart finner jeg en fotballbane og et sted å parkere. Jeg går ut av bilen og tar på meg løpeklær. Jeg sjekker sekken. Jeg kjenner at jeg fortsatt jages opp av forventningen til det å være alene. Foran meg ruver reisens mål: Geitadalstind. Et skylag har satt seg fast i den 1100 meter høye vertikale granittveggen på østsiden og velter over toppen mot vest.

Å løpe helt alene, mot et mål en ikke kjenner, på en vei en ikke vet helt hvor går. Et hagleskudd bryter stillheten, men ekkoet fra fjellsidene gjør det umulig å lokalisere. Jeg stopper opp. Det ble med det ene skuddet. Jeg løper videre.
I et kort øyeblikk demmes tåken opp i øst. Toppen kommer til syne. Snart sprekker demningen og tåken flommer tilbake. Nesten hver gang jeg har vært i Kvinnherad har dette vært normaltilstanden. Tåke fra 800 meter og opp. Jeg er blitt fortalt at det noen ytterst få ganger, er fri sikt over tåka. Da kan man sitte der, isolert fra den menneskelige verden med toppene Melderskin, Bjørndalstindane, Tysnessåta, Stordfjella og Siggjo som eneste selskap. Helt alene. Det høres råflott ut, men det ser ikke ut som det er dagen for slikt i dag. Det er uansett ikke viktig. Jeg er i ferd med å roe meg. Jeg er på gang. Hodet og kropp har endelig akseptert at denne dagen ikke er som de fleste andre.

Foran meg ender grusveien i en åpen grind. Jeg fortsetter gjennom grinda på et smalt nedtråkket, nesten usynlig spor. Fukten fra morgendisen ligger tungt over det lange gresset. Snart trenger vannet gjennom skoene og inn i sokkene. Det er helt greit å bli våt. En slipper å måtte tenke på hvor en setter føttene. Jeg løper opp mot en gammel traktorvei og inn i en skog. Jeg passerer tette grantrær, åpen bjørkeskog og små sildrende bekker. Et gammelt skilt viser vei. Det er blitt brattere nå. Jeg hører min egen puls, svetten melder sin ankomst. Stien snirkler seg rundt meterhøye steiner som en gang i tiden må falt ned fra toppen av fjellet.
Jeg fortsetter å løpe, også der jeg må bruke armene for å komme meg opp. Jeg tenker det hadde vært gøy å løpe hele veien, men slår det snart fra meg. Jeg har ikke dårlig tid. Klokka er ikke mer enn tolv. Jeg går raskt opp ryggen mot fjellets mellomplatå, innimellom hoppende fra stein til stein. Fra parkeringsplassen så det ut som en umulig vei. Men det er ikke spesielt krevende her nede i skogen. Stien svinger seg oppover, det er ingen stup som truer. Slik er det med fjellene. De er aldri det du tror før du er der.
Jeg kommer opp til de første småtoppene. Trærne er blitt igjen nede i lia, fortsatt er det over 700 høydemeter igjen. Tåkelaget demmes nok en gang opp i øst og jeg ser ned mot Uskedalen, videre utover havet og inn mot Tysnes. Igjen flommer tåken tilbake over landskapet. Denne gangen lavere og raskere. Det begynner å regne. På turer alene har jeg alltid følt meg mer isolert når været har vært dårlig. Da kommer usikkerheten. Det er da man trenger en partner som ikke gir opp. Jeg har snudd før når det har vært slike forhold. Det er alltid en grunn til å snu. Jeg kommer ikke til å se noe fra toppen. Hjemme er det oppvask som skal tas. Klesvask som kan settes på. Mat som bør lages. Men jeg kjenner også konsekvensene av å snu. Senest i sommer:
- Hvor var du?
- Jeg var på Bjørndalstindane.
- Var du på toppen?
- Nei, ikke helt oppe. Mer litt under halvveis opp mot toppen. I nærheten av.
Turer blir lite konkrete når man ikke når målet.
Derfor fortsetter jeg.

Mot toppen er tåka så tjukk at han knapt ser seg selv.

Kap. 3 Å springe mot toppen helt alene, uten at en ser noe annet enn svart stein og grå luft. En kan ikke stoppe for lenge. Kald og fuktig flyter tåken rundt kroppen min. Jeg er tynnkledd, men tempoet holder meg varm. Det er ingen vits i å sjekke hvor jeg er. Jeg trekker hetta over hodet. Korte intense vindkast treffer meg fra øst. Innimellom ser jeg femti meter rundt meg, som regel halvparten.
Det er så bratt nå at stien er borte. Jeg ser snø. Det begynner å regne. Det slutter å regne. Det kommer et vindkast. Det blir stille. Så begynner det å regne igjen.
Det er så bratt her. Et par steder må jeg trekke meg opp etter armene. Rett til venstre ligger et tusen meter høyt vertikalt stup. Som om halve fjellet har falt ut. Jeg holder meg så langt til høyre jeg kan komme uten å miste sporet. Håper at jeg ikke må tilbake mot stupet. Jeg snur meg for å forsikre meg om at veien jeg gikk opp fortsatt er der. Så oppdager jeg enden på de svarte steinene. Og bak dem er det ingen ting annet enn tjukk tåke. Dette fjellet har rast fra seg sier jeg. Men jeg tenker på Mannen og Oksfjellet og at også ruvende fjell står i fare for å falle.
Jeg stopper opp. Får tilbake roen. Finner grepet om neste stein og drar meg opp og videre til steinen over. Det går en time. Kanskje går det mer. Jeg balanserer over en smal steinløs sti. Jeg klatrer i enda mer stein. Så flater det ut. Jeg ser en varde. Enda en. Og en til. Jeg plukker ut en turbok av en metall-eske ved den største varden. Det er én uke siden noen var her sist. I én uke har fjellet fått være i fred. Nå er jeg her. Tett pakket inn i tåke. Jeg krabber ut mot en av de bratteste sidene, setter meg ned og slipper føttene utenfor. De dingler rett ned i løse lufta. Jeg tar et bilde. Ned i tåkehavet. Så krabber jeg tilbake til varden. Her er jeg ved reisens mål, 1204 meter over havet. Geitadalstind.

Men dette er ikke et blivende sted. Her er det kaldt og vått og sikten er dårlig. Dessuten kjenner jeg stupet trekke meg mot seg. Jeg tenker at det er en av friluftslivets store myter, det at man nyter livet på fjelltoppene. Som regel er det for kaldt. Eller for bratt. Eller det blåser for mye. Men det er her vi tar bildene som havner på Facebook og Instagram. Slike bilder har ingen beskrivelse av tid, et foto har ingen evne til å fortelle om fjellets ugjestmilde virkelighet.
Jeg klatrer tilbake ned steinrøysa. Forbi snøen. Ut av tåkehavet. Syv hundre høydemeter lenger ned ser jeg en fugl fly over meg. Jeg tipper den kommer til å forsvinne i tåka innen jeg har telt til ti. Men den forsvinner ikke, den blir der. Rundt og rundt sirkler den over mitt hode.

Vi får mye lovord for nyhetsbrevet vårt. Det inneholder våre beste saker, tips, tøys, triks og spillelister. Du får det her.

Å dingle med beina utenfor en bratt skrent.