En tur i desemberlyset

En nydelig søndag er over, og jeg og hundene har brukt hver stråle av vinterlyset i skogen. Tenk så heldige vi er som kan vandre ut døra hjemme, ut i stille natur i lav vintersol. Oppleve både dyr og fugler, tenne et bål og lage en kopp kaffe, mens både to- og firbente kjenner på kroppen at dette gjør oss godt. Samværet med hund gjør også noe med oss, de krever ofte bare en myk hånd og en mild stemme. Det bør vi klare å tilby, selv i en hektisk hverdag.

Som naturverner har jeg skrevet den samme historien om og om igjen i forskjellige varianter de siste 20 årene. En liten bit av naturen er truet av utbygging, eller en truet art blir belastet med menneskets egoisme og utbyggertrang. Jeg har forsøkt å belyse saker fra alle mulige vinkler, men bit for bit-utbygging er vanskelig å stanse. Hvert inngrep betyr jo nesten ingenting, sier utbyggerne. Men nå vet vi at vi har havnet i en svært alvorlig situasjon. Verdens første globale rapport om naturens tilstand som kom i 2019, sa at verdens og Norges biologiske mangfold er i krise. Poenget med rapporten er at menneskers ødeleggelse av natur må opphøre om vi skal komme unna naturkrisen vi styrer mot. Den samme dystre trenden fikk vi bekreftet da den siste rødlista for de norske artene ble lagt frem i november. Hele 2752 arter er truet av utryddelse, og 333 arter er på rødlista for første gang siden sist den ble oppdatert i 2015.

(Kronikken fortsetter)

Hvilken meningsbærende fortelling har egentlig ødeleggelsen av jordens artsmangfold som vi opplever nå?

Mens store deler av landets befolkning benker seg foran skjermer for å se halvkjendiser kle seg ut og tippe hvem som er bak en maske, blir de rødlista artene skutt ved soloppgang. Underholdningsindustrien gjør oss til passive mottakere av inntrykk. Det er Titanic-stemning over det hele.

Det vi burde vært opptatt av, og opprørt over, er at arter forsvinner. At det brukes millioner av kroner på subsidier for å sprenge bort og asfaltere kystfjellene våre, reise vindmøller i urørt natur, skyte bjørnen fra helikopter - når den kommer våryr ut av hiet, og ulver bare fordi de eksisterer. Vi burde gråte over tapene, over at det blir færre insekter og færre fugler, mindre liv. Men det gjør vi altså ikke.

I årtier har mange kjent på uretten som begås mot naturen, og artene som vi deler jorden med. Det store spørsmålet er og blir hvordan vi mennesker skal klare å sameksistere på jordkloden med annet liv i fremtiden.

Det å vokse opp i et forbrukersamfunn har lært oss at naturødeleggelsene er fremskrittets pris. Men hva gjør vi når dette fremskrittet ødelegger det som skal bli vår fremtid?

Må naturødeleggelsen være del av vår natur?

Vi er selv natur, som har oppstått i en natur vi er totalt avhengig av. Selv føler jeg meg som en medsøster til kjøttmeis og gaupe. De andre dyrene ligner oss på svært mange måter. De er sensitive som oss, de er redde, usikre og kan føle brusende glede. Ikke si at du ikke har lagt merke til fuglenes omsorg for egne avkom eller forstår at en elgku har sterk morskjærlighet for sine kalver. Når vi begynner å identifisere oss mer med de andre artene, så kommer omsorgen krypende etter.

At havet blir fylt av søppel og stiger, at en million arter er truet av utryddelse og vi ikke forstår vår plass i naturen, vil våre ledere helst ikke snakke så høyt om. Hvis vi ikke setter arbeidsplasser høyere enn alt annet, så mister vi uansett muligheten til å tenke på de trua artene, sier de. Og sånn fortsetter det. Kreftene som forutsetter økonomisk vekst, dominerer i samfunnet. Dette var forståelige drivkrefter i en tid da man ønsket å bringe folk ut av nød og fattigdom. I dag vet vi at natur og artsmangfoldet er økonomiens eneste grunnlag. Alt annet er teorier konstruert for å legitimere mer ran og utnyttelse. Økonomisk fremskritt er noe helt annet enn økonomisk vekst. Dette snakket Arne Næss, Erik Damman og Sigmund Kvaløy Sætereng om på 1970-tallet.

For hvert år blir det vanskeligere å gjøre noe med problemene. Det handler ikke bare om politikk, mer og mer om moral. Når den økonomiske politikken representerer en trussel mot økosystemet og gode liv for dem som kommer etter oss, da må vi finne svar andre steder. Og det haster. Jo mer vi gjør i dag, desto mindre ille blir det i fremtiden.

En ting er å verne naturen, men vernet naturen gir oss, er viktigere enn noensinne å snakke om. At naturen hjelper oss er det jo ingen tvil om, det er bare det at denne omvendte relasjonen ikke blir beskrevet like ofte. Det er en stadig større forståelse for at natur og naturopplevelser gjør oss godt. Vi trenger trærne, lyset, luktene, turene og inntrykkene, det gjør oss til hele mennesker - Gir oss mulighet til å hel–se livet. Ja, natur gir oss god helse, samt luft, jord, energi, mat og vann, for å nevne noe av det viktigste.

Samtidig er vi laget slik at vi tror naturen og dyrelivet rundt oss er utømmelig. Vi bærer på en historie om at naturen er enorm og ubegrenset. Denne forestillingen har satt seg i hodet vårt, og vi ser endringene ut fra oss selv og vår korte tid her på jorden. Men de fleste erkjenner og skjønner at naturen har en betydning for oss.

Kanskje må vi gjøre naturen hellig, skal vi greie å ta vare på den vakre og brutale katedralen vi er en del av?

Kanskje må vi begynne å forstå oss selv som noe annet enn konsumenter, fremmedgjorte og splittede. Vi vet hva som er rett, men gjør det motsatte. Vi vet at det ikke kan fortsette. Naturmangfoldkrisen kan sette oss mennesker tilbake til en plass hvor vi selv er små og sårbare vesener. Dit vil egentlig ingen av oss, men dit er vi på vei.

Jeg og hundene hufser oss inn i stua i det kalde småbruket etter turen. Vi føler oss rike. Rike på livsro og mette på enkle naturopplevelser. Til tross for disse litt dystre tankene en desemberdag i 2021, er det ingen tvil om at vi må fortsette å handle som om det nytter.