Er du en som leker? Da lever du lengst og best

Hvorfor er mennesket det pattedyret som leker lengst? Kan vi bli syke av å leke for lite?

For den amerikanske legen og psykiateren Stuart Brown handler lek om å høste en kraft som er bygget inn i oss gjennom millioner av år med evolusjon.

Se for deg en verden uten lek. Ikke bare fravær av sport og spill - livet uten lek er et liv uten bøker, filmer, kunst, musikk, vitser og historiefortelling. Det er en verden uten flørting, dagdrømmer, komedie og ironi. Det er en ganske grim virkelighet, mener Stuart Brown, forfatter av boka Play - How it Shapes The Brain, Opens the Imagination, and Invigorates the Soul. Boken (fra 2009) er en hyllest, en legitimering og en oppmuntring til å leke. Til tider leses den også som en alarm. Hans interesse for forskning på lek ble vekket da han studerte livshistorien til voldsutøvere, men det kommer vi tilbake til.

Lek endrer hjernen og gjør dyr smartere og mer tilpasningsdyktige. I mer avanserte dyr fostrer lek empati og legger til rette for muligheten for komplekse sosiale grupper. For oss mennesker er lek kjernen til kreativitet og innovasjon. Lek løfter folk fra det hverdagslige. Å leke gir oss energi og kan få oss til å føle oss mer levende, skriver forfatteren. Andre fordeler han nevner, er økt selvregulering, nysgjerrighet, utholdenhet, prosessmestring og optimisme.

Andre tenkere før Brown har satt leken på det akademiske kartet. I Homo Ludens fra 1938 diskuterer den hollandske kulturhistorikeren Johan Huizinga viktigheten av lek som et element av kultur og samfunn, og argumenterte for at lek er helt nødvendig (dog ikke alene) for å skape kultur. Den franske sosiologen Roger Caillois bygget videre på disse idéene i sin bok Man, Play and Games fra 1961 - en bok som fortsatt leses og diskuteres aktivt i dag. På tross av at sistnevnte kritiserer noen av tankene i Homo Ludens, en kritikk som dels går på hvilke kriterier som ligger til grunn for at noe skal kalles kvalifiseres som ludos, virker de enige om at det latinske ordet ludos (fra verbet ludere) vanskelig lar seg oversette til for eksempel engelsk. På norsk mangler vi et godt ord som rommer både lek OG spill, som det engelske ordet play synes å gjøre bedre.

«Å lage en enkel definisjon av lek er som å prøve å forklare en vits», skriver Brown, som er mer opptatt av å beskrive effekten av og tilstanden man er i når man leker. (Artikkelen fortsetter)

Han medgir at noen nøkkelingredienser må være til stede for at vi skal kunne kalle det for lek, og støtter seg til dels på tanker presentert av Callois og Huizinga. Et grunnleggende premiss er at aktiviteten tilsynelatende er helt meningsløs – det er ingenting vi skal produsere eller oppnå når vi leker. Aktiviteten kan være så totalt oppslukende at vi mister følelsen av tid. Leken skaper et avbrekk i livet, uten andre distraksjoner. Aktiviteten har et improvisasjonspotensial, det motsatte av planmessighet og rigiditet, vi slipper kontrollen. Perfeksjonisme og selvsensur har ingen plass i leken. Det er viktig at aktiviteten må være basert på frivillighet (tvangslek er en uting), og må oppleves som lek for alle impliserte. Å bruke lek som en unnskyldning til å skade noen, "vi lekte jo bare", er IKKE lek, presiserer Brown. Det er en viktig komponent i leken er at man har lyst til å fortsette. Vi gjør det fordi det er gøy!

Den lekende hjernen

Lek ser ut til å være den mest avanserte metoden naturen har funnet opp for en kompleks hjerne til å skape seg selv. Et team nevrologer ved universiteter i Canada og Australia har rapportert at det er en tydelig forbindelse mellom størrelsen på hjernen og hvor mye et pattedyr leker. De så på 15 ulike arter, fra delfiner til hunder, og la merke til at arter med større hjerne (i forhold til kroppsstørrelsen) lekte mye mer enn de med mindre hjerne. En annen studie Brown referer til i boka, viser at lek stimulerer nervevekst i amygdala (den delen av hjernen der følelser behandles) og i dorsolateral prefrontal korteks, der vi finner esekutivfunksjonen som hjelper oss med å foreta beslutninger, planlegge og å moderere sosial oppførsel.

«Vi er skapt for å leke, og skapes gjennom leken», skriver Brown, og viser til hjernens plastisitet, og synapser - som er «stier» hjernen bruker til å sende signaler gjennom. Plastisiteten viser seg i at «stiene» (synapsene) som blir brukt, styrkes. De som ikke blir brukt, svekkes eller elimineres - ikke ulikt slik det vil være å gå mellom hytta til utedoen første dagen i høy snø, til du etter hvert har du gått opp en sti. Dette er en prosess som varer hele livet, men den er viktigst i barneårene, som er perioden med raskest hjerneutvikling. Leken fostrer tilblivelsen av nye «hjerne-stier», og virker å være en drivende kraft i å forme hvordan hjernen fortsetter å vokse og utvikle seg.

Mennesker leker lenger enn andre pattedyr, inkludert vår nærmeste slektning sjimpansen. Til sammenligning har ulver og hundevalper lik adferd i starten, men der en ulv trer inn i de voksnes rekker med det alvoret det innebærer, fortsetter en labrador å leke med ball og kan være ivrig på å hente pinner i senere stadier i livet. En labrador ville kanskje ikke ha overlevd like lenge alene i villmarken som en ulv. Brown sammenligner oss mennesker med labradoren. Men vår evne til innovasjon og utforskning har gjort oss til en veldig tilpasningsdyktig art. Det er en form for byttehandel, skriver Brown. Evolusjonen har favorisert dette trekket ved oss, en lang barndom og en hjerne som kan fortsette å utvikle seg langt inn i voksen alder. Oppførsel som er så tilstedeværende gjennom menneskehetens ulike kulturer og felles historie, må ha en overlevelsesverdi, resonerer Brown. Hvis ikke ville den ha blitt eliminert av naturlig seleksjon. Dette gjenspeiler seg også i andre dyr.

Dyr og lek

De fleste ville dyr bor i krevende miljøer der de må konkurrere om mat, status og make. Hvorfor vil de kaste bort tid og energi på noe så uproduktivt og fjollete som lek? Allikevel leker bjørner, fugler, ulveunger, leoparder, hyener og rotter - for å nevne noen. Noen ganger bruker de tid og krefter på farlig lek. Fjellgjeiter spretter rundt på steiner med tusenvis av meter fallhøyde. Noen ganger faller de ned. Dersom de lekne geitenes stunt var unødvendig, og dersom geitene som stod og så på var de som fikk formere seg, så ville deres ikke-leke gener hatt større suksess. Det samme er tilfellet for bjørner. Etter å ha observert Grizzly-bjørner i Alaska i over 15 år, så forskere at de mest lekne bamsene hadde størst sjanse for overlevelse på sikt. Dette på tross av at lek tar energi og tid fra mer overlevelsesorienterte aktiviteter som spise og jakte. Fordelene må overveie ulempene, konkluderer Brown.

Leken kommuniserer på tvers av arter også. I boken forteller Brown om en hendelse fra Hudson Bay i Canada, der en sulten isbjørn velger ikke å spise en trekkhund, men heller svarer på lekeinvitasjonen gjennom hundens kroppsspråk (der en hund legger forlabbene ned og løfter baken og logrer, samtidig som den gir vennlige signaler med ører og øyne). Dette lekekroppspråket transenderer artsgrenser og var så uimotståelig for denne isbjørnen at den droppet middagen denne og de etterfølgende dagene da den kom tilbake for å leke mer med sin nye husky-kompis.

En teori går på at dyr gjennom leken trener på aktiviteter som er nødvendige for dem senere. Men Brown er ikke overbevist. Han bruker kattunger som et eksempel. Kattunger bruker mye tid på å lekesloss. Men også de kattene som ikke lekesloss, kan bli gode jegere. Det de derimot ikke blir så gode på, forteller Brown, er å sosialisere med andre katter. Det samme kan sies om mennesker. Lek, og gjerne lekeslossing, lærer oss mye om grenser og kommunikasjon. Gjennom leken utvikler vi emosjonell intelligens, mener Brown. Det er ikke helt uviktig når man er en sosial primat.

Sosial er nøkkelordet her. Det hjelper veldig å ha noen å leke med. Et eksperiment gjort på det særdeles lekelystne dyret rotta, viser at hjernen deres vokste mer når de lekte med venner enn når de lekte alene. Det var en liten revolusjon i barnepsykologien da man skjønte at barn trenger lekekamerater. Det holder ikke å fylle barnerommet med morsomme leker i muntre farger for å stimulere poden til nysgjerrighet og fantasi. Når vi er barn og leker, lærer vi å orientere oss i komplekse sosiale grupper, som er helt vesentlig for oss som sosiale vesener som skal fungere i ulike fellesskap. Men hvor blir leken av når vi blir voksne?

Flaut og teit?

Som barn trenger vi lite oppmuntring eller instruksjon når vi skal leke. Det foregår omtrent sånn her: Vi finner noe som virker gøy, og så gjør vi det. Men et eller annet sted på veien, når vi blir eldre, kan vi få dårlig samvittighet av å bruke tiden på noe så lite produktivt og til og med retningsløst. «Voksenlivet drar deg ut av leken», skriver Brown. Han mener at det er en skam knyttet til lek, at den derfor kultiveres ut av oss, og at vi må betale en høy pris for det med vår psykiske og sosiale helse. Filosofen Arne Næss sa i et kåseri om lek på NRK P2: «Det er rart at voksne syns det er flaut å leke med det de lekte med som barn. Mange mennesker har lyst, det har de fortalt meg, og mange gjør det i det skjulte, det har de også fortalt meg. Men de holder det hemmelig, for de syns det er flaut. Og skamfullt.» Filosofen var, i tillegg til så mye annet, kjent som advokat for Homo Ludens.

Livet som en funksjonell voksen fylles ofte opp med viktige oppgaver, som gjør at det ikke er mye tid igjen til tøys og tull på slutten av dagen. Den formen for lek som er mest stuerein for voksne, er organisert idrett, der målet ofte er å bli dyktig. Dersom en aktivitet ikke lærer oss en ferdighet, gjør at vi tjener penger eller har en annen målbar effekt, er det lett at vi nedprioriterer den. Men vi kan fortsatt være funksjonelle voksne og oppdage hvordan små doser med lek og undring også kan ha en positiv effekt. Brown viser til studier der tidlige faser av demens kan forsinkes gjennom å stimulere hjernen gjennom spill, kryssord, lek og andre former for resistenstrening mot nevrodegenerativ sykdom. Forfatteren beskriver god akademisk forskning som et resultat av utforskning og lek. Kunnskapsnivået er høyere blant forskere på universitetet, men nysgjerrigheten og drivkraften er den samme som hos et barn i sandkassa.

Combinatory play seems to be the essential feature in productive thought.

― Albert Einstein

Han syns det er leit at ordet player har så negative assosiasjoner – man ser lett for seg en narsissistisk rundbrenner. En bedre definisjon kunne være `en som er god til å se noe nytt i situasjonen, en som inviterer inn i og får andre mennesker til å føle seg lettere til sinns, inkludert seg selv´. «En player burde være en hederstittel», mener Brown. «Når vi snakker om en person som en skikkelig player, bør det være noe vi aspirerer mot!»

Lek over styr?

Innvendingene han møter når han holder foredrag, er spørsmål om det kan bli for mye lek? Når for eksempel videospill, eller gaming, som er en veldig utbredt måte for folk i alle aldre å leke på, går over i avhengighet og tar over livet ditt? Browns respons er at på veien til spillavhengighet har mistet de grunnleggende kriteriene som gjør aktiviteten til lek. I det noe blir tvangsmessig, har det mistet aspektet av frivillighet, for eksempel. Selv om han er positiv til dataspill, mener han at mennesker som kun sosialiserer med andre gjennom skjermer, går glipp av noe vesentlig ved menneskelig interaksjon som kun oppstår i fysiske møter.

I samspill med andre mennesker er lek en form for språk. Ofte kan det være mer nyttig å leke sammen, enn å snakke om problemer i relasjoner – særlig hvis man er en sånn som snakker og tenker veldig mye, skriver Brown, som mener at lek frisker opp og revitaliserer langvarige parforhold. Kanskje kan man bytte ut en time hos samtaleterapeuten med en aktivitet som begge syns er gøy? «I et sunt forhold er lek som oksygen», sier Brown, som mener at lek helt essensielt for intimitet og for den humoren som trengs for å gå gjennom livet sammen. Det gir oss en oppløftende følelse, påvirker biokjemien i kroppen positivt og skaper samhandling og tilhørighet.

Lekløshet

Kanskje et viktigere spørsmål er: Kan vi leke for lite? I boken presenteres forskning som sammenligner lek-underskudd med underskudd på søvn. Dyr i laboratorier vil på samme måte som de prøver å ta igjen tapt søvn, forsøke å ta igjen på tapt leketid dersom de har vært deprivert for det. På samme måte som søvn er viktig for hjernen, virker lek å dynamisk stabilisere kroppen og sosial utvikling hos barn, og vedlikeholde disse kvalitetene i voksne. Forsøk med lek-deprivasjon med dyr har vist at det forsinker eller forstyrrer hjernens modning. Brown er interessert i parallellen mellom søvn og lek, og ser dem begge som essensielle langtidsorganisatorer av hjernens utvikling og tilpasningsdyktighet. Et tema han er spesielt opptatt av og som tente hans interesse for lek-forskning, er hvordan lekunderskudd er koblet med kriminalitet, voldsutøvelse.

Brown mener at betydelig lekunderskudd i de første 10 årene av livet har konsekvenser for mellommenneskelig kompetanse og livskvalitet. På bakgrunn av intervjuer (nærmere seks tusen individer i perioden 1968-2013), og funn fra andre forskere, mener han at det er mulig årsakssammenheng mellom disse mennenes utøvelse av vold og mangel på de grunnleggende elementene man får gjennom lek i tidlige år. Brown beskriver individer uten evne til emosjonell regulering, utbredt depresjon, rigide og låste tankemønstre, mindre impulskontroll, større fare for avhengighet, liten evne til å regulere aggresjon og at mange er sårbare i relasjon og har derfor overfladiske relasjoner til andre. Ved stress manglet mange av individene alternativer til å håndtere sine emosjoner, går inn i isolasjon, voldelige og dysfunksjonelle løsninger.

«Å se lek som en drivkraft for livskvalitet og samtidig se de alvorlige konsekvensene underskudd av lek kan ha, har endret min livsanskuelse», skriver psykiateren. «Det daglige beviset på knappheten av grunnleggende lek-hygiene i vestlig kultur, rammer inn mange av de overhengende sosialiseringsutfordringene som både er individuelle og systemiske». Han er pessimistisk på vegne av skolesystemet. «Jeg kan ikke engang begynne å snakke om hvordan skolen forstår læring som noe som er seriøst og komplisert». Vårt utgangspunkt som mennesker er lek og utforskning, egenskaper som ofte blir tørket/skremt/institusjonalisert ut av barnet i tidlig fase av skoleårene. Et system som er mer opptatt av å måle og teste enn lek og utforskning, tar knekken på en viktig del av det å få utvikle seg som menneske. «Lek kommer ikke i veien for læring. Det er en læringspartner, eller en form for blomstergjødsel for hjernen. Det er galskap å ikke bruke det mer, basert på det vi vet».

Lek og latter som medisin

Lek og latter har direkte med helse å gjøre. Grunnleggeren av Sykehusklovnene, Tove Karoliussen, kan fortelle meg at det er gjort mye forskning på forbindelsen mellom humor og helse de senere årene, og at Sykehusklovnene forskes på, for det er en ekstrem situasjon med veldig syke barn klovnene får til å le. «Når vi ler skjer det en biokjemisk respons», forteller Karoliussen. «Da forløses immunglobin som er en gruppe proteiner i blodet som fungerer som antistoffer, noe som er livsviktig for å kunne bekjempe infeksjoner».

Kunnskap om sammenhengen mellom helse og humor, samt Brown og hans kollegers arbeid, kan inspirere oss til å ta tøys og tull på større alvor. Hvis jeg forstår Stuart Brown riktig så er ikke hans poeng at vi skal lage lekegrupper og leke utenfor konteksten av våre egne liv, men invitere mer utforskning og humor inn i det vi allerede gjør. Utfordrer dette rammene for hva vi vanligvis tillater oss i rollen som voksenperson, kan det være legitimerende å vise til forskningen om hvorfor og hvordan lek virker positivt på oss, eller vi kan droppe alle unnskyldninger, slå ut med armene og rope: Lego ergo sum! (jeg leker altså er jeg). Hvem vil være med på Boksen går?

Stuart Brown er grunnlegger av National Institute for Play, en organisasjon som har som mål «å forløse menneskers potensiale for lek i alle stadier av livet, og gjennom vitenskapelige metoder avdekke hva lek kan lære oss om å forandre verden».

Kilder:

Stuart Brown: Play: How it Shapes the Brain, Opens the Imagination, and Invigorates the Soul, Scribe Publications 2009.

http://www.scholarpedia.org/ar...

http://www.nifplay.org/science...

http://www.nifplay.org/play-de...

https://en.wikipedia.org/wiki/...

https://en.wikipedia.org/wiki/...