Noe radikalt nytt har skjedd i livene våre

Trigger warning: Denne teksten kan for enkelte virke støtende da skribenten, på tross av covid19-sykdom, har hatt en god vår. Selv om økonomien hans er usikker, er han klar over hans privilegier i den norske middelklassen – og klar over at mange ikke har det bra nå, ikke har 120 kvadrat, hageflekk eller fire deilige barn som elsker å ha sin far som rektor og hjemmeskolelærer.

1. JEG FÅR EN MERKELIG SMS
SMS fra en venn, mars 2020: Av og til lurer jeg på om det har vært en global depresjon, som gjorde det lettere for folk å omfavne koronatiltakene. Fra samlebånd i Kina til businesslounger på flyplasser har tilstrekkelig mange kanskje følt: «faen, jeg er lei av det her.»

Noe er nytt.
 Da jeg ble frisk, begynte jeg å gå. Jeg gikk og gikk med hunden. Det var ingen mål med gåingen, jeg ville bare gå. Etter fem uker innendørs ville jeg se gata vår, se Sagene kirke, se nye gater. Se ansikter og la hunden møte bikkjer. Jeg gikk ti kilometer hver dag, men også fjorten og seksten. Lungene kviknet til, og da jeg ble helt frisk, begynte jeg også å løpe, som en Forrest Gump, løp uten mål og mening, hvertfall ikke med mål om trening, jeg løp i glede over noe jeg ikke klarte å sette fingeren på. En morgen glemte jeg meg og løp i olabukse til kontoret. Dagen etter erstattet jeg jeans med en Swix-bukse, og siden har jeg knapt tatt den av.
 Det er noe nytt her. 


Jeg tjener mindre penger - men det ser bra ut på skritt-telleren Helsedirektoratet har bedt meg bruke.
Så brune folk er! Hvor har de vært? I Toscana? I Hellas? Spania, Florida, kanskje i Thailand? Julibrune! De har vært i parkene i Drammen, i hagene på Oppsal, på fotballfeltet i Hønefoss, i skauen og utenfor blokka på Ellingsrud. Aprildager sånn, nordmenn brune som grekere.

Når jeg går, eller løper, føles det annerledes der ute. Jeg ser mange andre som går, eller løper. Ser pappaer fly drager med barn (det kan ikke vare), ser naboene spille badminton, ser vennegjenger ølle ved Åklungen og familier ha lunch ute (klart det ikke kan vare, intet samfunn kan overleve på badminton, drageflyvende pappaer og familier på piknikk). Man ser gjenger på gåtur, guttegjenger i treningsjakker det står Frigg og Lyn og Sagene på. Ser mennesker jeg aldri har sett. Noe har lokket dem ut. 
Når jeg går, ser jeg folk i hager som før kun var til grønn pynt. De rydder boder, vasker kjeller, kvister trær, hamrer ned gjerdestolper, lakker skiboksen og fader som folk spiser ute. De eter og eter.

Folk overalt i skogen også. De sitter ved vann og på knauser, dingler i hengekøyer og tar orienteringsposter, de griller og båler, går og løper, isfisker og sykler, og det er klart, dette kan ikke vare, et samfunn kan ikke bestå, enn si overleve, av grillere, vandrere, fuglekikkere, syklende, men det er hva man ser. Er det bra? Bra/dårlig får man selv vurdere. Noe er åpenbart ikke som det var. (Saken fortsetter)