Langrenn

En ny motivasjon for trening

Jeg vil trene mer, for å beholde en av mine største gleder.

Jeg våkner edru på hytta i Rauland, til soloppgang, nysnø og fem kuldegrader. Slik bør et nytt år innledes, men aldri har det blitt sånn. Ikke før i år.
Idet jeg går ut av senga, er det likevel noe som kjennes galt. Lårene er jo stokk stive. Nærmere bestemt lysken. Nesten vrient å gå vanlig. Korsryggen er heller ikke god. Dette er noe mer enn litt stølhet, dette er en advarsel.

Vinterens første skitur er alltid et lite sjokk for kroppen. Det var så fint der ute i går at jeg ikke klarte å la turen bli kort. Myke løyper forbi fjellbjørk og gjennom snødekt granskog, med sola glitrende mellom greinene.
Men bakkene var tunge. Jeg innså noe i en av de bakkene.

Jeg hadde gått og tenkt på det nye året, hvilke små forbedringer som kunne gjøre livet litt bedre. Å la brødene heve litt lenger, kjøpe fersk sei oftere, kanskje gi klassisk musikk en sjanse, såpass løftet var min sinnsstemning, men på vei opp mot et fjellplatå på 1100 meter, der løypene tok slutt, der jeg ble alene med noen dyrespor og duvende, hvite koller, forsto jeg hva som gjelder.
Jeg så ned på Møsvatn, bort på Gaustatoppen, innover Hardangervidda, og en gammel drøm dukket opp. Om å gå fra Finse og til hytta på Rauland, øverst i Telemark. Over Hardangervidda, ned til Mogen, og så det siste lange stykket over Møsvatn og ned mot Raulandsgrend.
Det ville være et eventyr. Men skal jeg greie den siste etappen på én dag, må jeg bli i bedre form. Ellers vil turen være farlig! Det nytter ikke lenger å stole på gammel god teknikk.

Å trene mer er verdens vanligste nyttårsforsett. Hvert år. En viktig grunn til at planen ryker for de fleste av oss, er at motivasjonen er for svak. Vi vil bli i bedre form. Men vi vil det ikke sterkt nok. Hvis selve målet med treningen, er mer konkret, men også noe som kjennes viktig og handler om glede, så vil kanskje motivasjonen bære lengre. Tror jeg.
Å gå lange turer på ski er noe av det fineste jeg vet. For meg ligger noe av skigleden i å gå teknisk riktig. Da kommer den berømte flyten. Men for å gå bra teknisk, med tyngdeoverføring, svikt i hoftene og godt fraspark, må du være i nogenlunde form. Du trenger ikke å gå veldig fort, men uten et visst tempo er det vanskeligere å gå teknisk bra. Og teknisk bra er altså et mål fordi det øker skigleden.

Å skyve ett og ett ski flatt fremover under to stive ben kan gi en fin naturopplevelse, men ikke den samme bevegelsesgleden. Og for meg handler den spesielle lykkefølelsen i langrenn om kombinasjonen, av bevegelse og landskap. Å bevare denne gleden så lenge som mulig, er viktig for meg.

Jeg går der med stive lysker og ser snøkrystallene blinke under den lave januarsola. Det slår meg at jeg fyller 50 i dette året. Jeg utpeker trening til noe mer enn et nyttårsforsett, nemlig en tiårsplan!
Det er ingen original plan. Men jeg snakker altså ikke om trening for å leve lengst mulig eller for å nå en viss tid i Birken, men for glede, for mye som kan bli morsommere å gjøre. Sykle opp Telemark, ski over vidda, fotturer til topper. Jeg har ennå ikke vært i Sunnmørsalpene! Men skal jeg orke 1100 høydemeter på en dag, og få en god opplevelse, holder det ikke å gå turer med hunden. Det hjelper, men av og til må pulsen høyere.
Jeg må løpe eller sykle mer om sommeren, ta fram rulleski om høsten. Jeg må styrke selve skjelettmuskulaturen, trene armer og rygg, og ja, hofter og lysken, selv om jeg ikke aner hvordan det gjøres. Kanskje må jeg, skrekk og gru, prøve intervalltrening. 4 x 4. Og hvis knærne ryker, som de nok gjør, får jeg heller slepe et bildekk opp en passende motbakke og håpe at ingen sambygdinger ser meg. Mens fluene surrer og alt virker tungt, er det avgjørende at jeg ser belønningen for mitt indre: Evnen til å ta meg opp og ned fjellsider om vinteren.

For man blir aldri lei av å gå på ski, hvis man virkelig liker det. Det er heller tvert om. Milliardæren Olav Thon sliter nå, i en alder av 97, med slitasjegikt i knærne, leser jeg. Han sier til Dagens Næringsliv:
Jeg ville jo forferdelig gjerne ha vært i en sånn form at jeg i alle fall kunne gå en mil eller to.

Denne saken har du fått av en venn

God journalistikk koster. I mange år har vi basert oss på frivillige donasjoner. Nå ønsker vi å tilby de som støtter oss, eksklusivt innhold. En som abonnerer på Harvest har valgt å dele denne saken. Derfor kan du lese den gratis.

Få tilgang til hele Harvest for
kun kr. 99 per måned.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her