Velstand

En ny, alternativ hedonisme

Vi skal ikke fordømme forbruk. Poenget er at den forbruksorienterte levemåten tilbyr for lite glede og tilfredsstillelse.

Forbruk er den viktigste årsaken til global oppvarming og ødelegger planeten for fremtidige generasjoner. Den drives av en vekstøkonomi som stimulerer de allerede meget velstående til å stadig konsumere mer og har fått gapet mellom de rikeste og fattigste til å vokse til uante proporsjoner. I dag bruker 16 prosent av verdens befolkning 80 prosent av ressursene. Amerikanere alene er ansvarlige for rundt 25 prosent av globale CO2-utslipp, og deres økologiske fotavtrykk er fem ganger den globale kapasiteten på 1,8 hektar per innbygger.

Men kjøpesenterkulturen er på mange måter skadelig også for folk i velstående samfunn. Det økonomen John Maynard Keynes fordømte som sykelig opptatthet av penger, anses nå ikke bare som normalt, men også som en viktig drivkraft for nasjonal velvære. Dens effekt er å underordne alle et tidsregime og en arbeidsmoral som ser fritid som en trussel mot menneskelig velstand, i stedet for en måte den kan realiseres på.

Til tross for store gevinster i produktivitet forblir tidsknapphet, stress på jobben og usikkerhet den dominerende livserfaringen for et stort antall mennesker. En tilværelse som består i å lage stadig flere ting, som for det meste er unødvendige og som kun har bedriftens fortjeneste eller opprettholdelse av forbruksøkonomien som mål, gir altfor lite tid og energi til faktisk å ha et liv. Alt som burde være sentralt i menneskelig nytelse og trivsel har blitt marginalt, enten det er tid med familie eller venner, samfunnsengasjement og deltakelse i politikk, hobbyer og pedagogiske aktiviteter, å lage musikk, lese, hagearbeid, være i naturen, eller bare avslapping.

Omgivelser uten støy, stank, lysforurensning og overbelastning av høyhastighetseksistensen er nå stadig vanskeligere å finne. Den stadig voksende tilgangen på varer krever produksjons- og distribusjonsmetoder som ødelegger både økologisk levedyktighet og det estetiske miljøet. De innebærer mye lidelse for dyr og også utryddelse av dyr, og skaper ofte giftig avfall. En av ti amerikanske husholdninger leier nå en lagringsplass for sitt overflødige rot, mens søppel som følge av husholdningskonsum vokser seg store som fjell.

Forbrukskulturen bør nå ses for hva den i hovedsak har blitt: et middel til ytterligere å styrke næringslivets globale rekkevidde og makt på bekostning av helse og velvære for både planeten og flertallet av dens innbyggere. (fortsetter)

Foto: Melanie Pongratz/Unsplash

(...)

Alternativ hedonisme.
Å forsvare den progressive dimensjonen ved en ny type lengsel (man kan kalle det "avantgarde nostalgi") er ikke å anbefale en mer asketisk livsførsel. Tvert imot er det å understreke de puritanske, ubehagelige og irrasjonelle aspektene ved den moderne forbrukerkulturen. Det er et forsvar for den glede og lykke som man kan få ved å velge en rettferdig og mer bærekraftig økonomisk orden. Det er å åpne opp en ny politisk visjon om et alternativ til ressurskrevende forbruk, bygd rundt en reduksjon av arbeidstid og en langsommere livsførsel.
Ved å arbeide og produsere mindre kan vi forbedre helse og velvære og finne nye former for sosial omgang som våre travle og isolerte reise- og arbeidsrutiner for tiden gjør umulig. En kulturell revolusjon langs disse linjene ville utfordre annonsørens monopol på skildring av velstand og "det gode liv". Det ville få ting som nå ødelegger planeten - flere veier, landingsbaner, kjøpesentre, mer oppussing, mer bruk og kast - til å se stygge ut på grunn av energien de forbruker og miljøskadene de forårsaker.

Fokuset i "alternativ hedonisme" er altså på glede snarere enn på begrensninger, på fordelene ved et sosialt rettferdig og øko-gunstig forbruk snarere enn på restriksjoner. Den utsteder ingen jeremiade mot forbruk, og krever heller ikke forsakelse. Den hevder snarere at den forbruksorienterte levemåten tilbyr for lite glede og tilfredsstillelse. Og den søker legitimitet for sine påstander, ikke i noen objektiv kunnskap om "sanne" behov (som kun en elite av eksperter har tilgang til), men i den ambivalens som mennesker nå begynner å føle ved den såkalte velsignelsen forbruker-livsstilen gir.

Nullvekstøkonomi blir ofte avvist som utopisk, men det er også ganske urealistisk med business as usual i fremtiden

Nullvekstøkonomi og alternativ hedonisme blir ofte avvist som utopisk, men det er også ganske urealistisk med business as usual i fremtiden. Det er fullstendig usannsynlig at vi kan, verken sosialt eller miljømessig, fortsette med dagens ekspansjonshastighet for produksjon, arbeid og forbruk i det kommende årtusen, og enda mindre i en fjernere framtid. Velferdspolitikken må kutte koplingen mellom glede og tilfredsstillelse og ressurskrevende forbruk. Derfor må vi unngå ugjennomførbare antakelser om hva som ville være globalt bærekraftig næringsliv og livsstil. Vi kan ikke forfekte lik og universell tilgang til dagens levestandard i den velstående vestlige verden. Krav om full sysselsetting, slutt på sparepolitikken og økonomisk trygghet for alle må kombineres med mer fritid, nedkjøling av økonomien og en mer bærekraftig måte å tilfredsstille grunnleggende behov på.

Det er selvfølgelig store problemer som møter ethvert forsøk på å "bremse" langs disse linjene, fordi nasjonale økonomier er integrert i et system der tempoet er bestemt av globaliseringens dynamikk. Men vi trenger nå desperat en annen utviklingsmodell, og den må begynne et sted. Velstående samfunn er godt rustet til å være spydspisser for en ny orden og katalysere den politiske viljen til forandring. Hvis de skulle ta ledelsen globalt på dette, kunne de fremme en alternativ velstandsmodell som de mindre "utviklede" landene kunne bruke for å revurdere mål og konvensjoner for økonomisk vekst - og dermed bedre forstå de verste konsekvensene av nordvestlig "overutvikling" og hvordan man kan unngå dem.

Å bevege seg i retning av bærekraftig forbruk kan også kreve - selv om jeg skjønner hvor kontroversielt dette vil høres ut - en mer modig utfordring av nonsjalante forbrukere uten måtehold. Det er fortsatt svært vanskelig å kritisere miljøsløsingen i folks forbruksvaner, og man møter mye forlegenhet om man prøver. Likevel, i møtet med de undertrykkende virkningene av klimaendringer, forårsaket av den rike verdens velstand, på andre, ressurssvake deler av kloden og på alle fremtidige generasjoner er det ikke lenger klart hvorfor svært sløsende og forurensende former for personlig forbruk bør forbli unntatt fra den typen kritikk som vi nå forventer mot rasistiske, sexistiske eller klart udemokratiske holdninger og atferd.

Engasjementet for en alternativ velstandspolitikk basert på en bærekraftig økonomisk orden må i denne sammenheng ses på som en videreføring av opplysningsprosjektet. Hvis vi har en kosmopolitisk omsorg for velværet til verdens fattigere mennesker og er bekymret for livskvaliteten til framtidige generasjoner, må vi kjempe for en dramatisk endring av holdninger til arbeid, forbruk, glede og selvrealisering i de mer velstående samfunnene. Den sosiale forvandlingen og personlige åpenbaringen som den vil kreve vil være sammenlignbar med det som ble oppnådd av de feministiske, antirasistiske og antikolonialistiske bevegelsene i nyere tid. De som engasjerer seg vil ikke bare forbedre sine egne liv, men også livene til dem som skal leve etter oss.