Sognefjellet 1.330 m.o.h.

Hvorfor ble det slik at jeg startet med landeveissykling? Hvorfor brukte jeg deler av ungdomstiden – syklende til og fra kamerater og skolen – mens jeg visualiserte at jeg kjempet oppover de vanvittige fjellene i Touren på jakt etter den gule trøyen? I en tid da sykling var forbeholdt særinger og for mennesker bosatt i Mellom-Europa. I Modum, der jeg kom fra, drev man med langrenn, skihopp, orientering eller fotball. Ikke sykling.
- Mads Kaggestad

Slik starter det. Ved foten av Sognefjellet speider vi utover en grønn fjord mens vi henger over sykkelstyret. Solstråler hamrer mot den speilblanke flaten. Vi setter oss på syklene, spenner fast sko og tar de første tråkkene, ikke bare mot fjellovergangen, men også mot Frankrikes bratteste og mest berømte stigninger.
Veien leder gjennom et skyggeparti der luften biter mot huden og får meg til å huske at det ennå er mai, at det er fra solstrålene, ikke luften, varmen kommer. Til venstre for oss strømmer grønt smeltevann fra stedet vi er på vei, den kuperte flaten som utgjør Sognefjellets langstrakte topp. Nettopp det skiller den fra de fleste toppene som venter oss i Frankrike, der toppunktet er kort før det raser utfor igjen. Vi tråkker innover i dalen. Skog blir dominerende, omslutter veien. Lukten av vår fyller neseborene; en blanding av råte og spire, den evige runddansen mellom død og liv som er likt et friskt pust etter den sterile vinterkulden. Veldige kampesteiner på hver side av veien avleder tanken på lukt. Steinene er så store at de må ha ligget der i tusener av år, som om slike krefter hører til i en fjern fortid. Sporene rundt tyder derimot på at de har beveget seg nylig. Jeg klarer ikke å se for meg at de triller over veien, det virker like utenkelig som om en mammut nå skulle passere foran oss. Vi tråkker videre. Slik er tiden på sykkelsetet, tanker som stadig avbrytes etter hvert som nye impulser dukker opp, nå i form av et skilt som varsler bensinstasjon og at det er 77 kilometer til neste drivstoffmulighet. Ved den første stasjonen begynner stigningen, ved neste er klatringen for lengst overstått.
Vi har knapt vekslet et ord oss imellom. De to andre virker som meg å være fylt av forventning og nysgjerrighet. Stigningen vi nå starter på, vil gi en sikker pekepinn på de franske fjellenes vesen, for på papiret ligger ikke Sognefjellet tilbake for noen med sine 16,5 kilometer og åtte prosent gjennomsnittlig stigning. Det er kort sagt en real trøkk som venter, et langt og seigt angrep på muskulatur, psyke og kondisjon. Den mest opplagte forskjellen fra de franske stigningene, er mangelen på sykkelhistorie. Med unntak av Col de la Madone de Gorbio har alle de franske stigningene vi skal utfordre vært en del av Tour de France. Og også Madone har Tour-myter knyttet til seg. I Frankrikes alper forventer jeg at det stadig vil dukke opp bilder i hodet mitt hentet fra utallige tv-timer med Tour de France, tankespinn der jeg ser for meg legendene like foran meg, at den hundreårige sykkelhistorien skal utspille seg rundt meg mens jeg tråkker. Det er hva jeg tror vil møte meg i Frankrike: legendariske stigninger fylt av spøkelsene etter beryktede menn, de som i min ungdom syklet som guder, men i dag betraktes som forbrytere.
Det er ingen slik sykkelhistorie fremfor oss nå, og uten å ha forsøkt bakkene i Frankrike, kan jeg bare ane hvilken dimensjon det frarøver Sognefjellet. Samtidig tilfører dette historieløse en annen kvalitet til denne stigningen: Det føles som om vi sykler inn i et uutforsket landskap, om det aldri så mye er asfalt hjulene triller på. Vi kjenner de harde fakta om bakken, men vi vet ingenting om hvordan fjellsiden fortoner seg med svinger, rette strekninger og utsiktspunkter. Vi har ingen tv-bilder i hodet som avslører hvor langt vi har kommet oss opp eller hva som venter rundt neste sving. Sykkelcomputeren vil telle kilometer, og vi vil tråkke.
«Nå begynner helvete», mumler vi oss imellom, allerede inne i den første serpentinsvingen.
Slike svinger får meg til å tenke på Alpe d’Huez med sine 21 berømte serpentinsvinger, også kalt hårnålsvinger, alle døpt etter tidligere vinnere til topps. Jeg vet ikke hvor mange slike svinger som venter oss nå, og jeg kommer ikke til å telle dem. Col de la Madeleine er et annet fjell som dukker opp i tankene, med 40 hårnålsvinger.
Vi holder et jevnt tempo oppover, bytter på å sykle på rekke og ved siden av hverandre, avhengig av om vi har små kommentarer – brokker av samtaler – på lager eller sparer pusten og studerer landskapet. Til og med i Tour de France kan de som ikke holder tritt med teten i motbakkene, ha et lite blikk til overs for verden rundt.

Jeg puster tungt selv om jeg kjenner at beina har mer å gi. I øyeblikket er det sju prosent stigning, og det kan ikke kroppen være uberørt av, uansett hvilken fart man gir sykkelen. Jeg vet det skal bli verre, både her og i Frankrike.
I den jevne, bratte stigningen oppover veksler det mellom sol og skyggepartier. Det er isende i skyggepartiene, mens det brenner mot huden når solstrålene treffer. Grøftene er bratte kanter, og veien er trang, men trafikken er beskjeden: kun bobiler med ujevne mellomrom.
Det er frodig rundt veien, slik lange partier av Col du Noyer kommer til å være. Jeg er oppløftet over å kjenne beina fungere, at de i styrke foreløpig matcher utfordringen Sognefjellet. Sannsynligvis grunnet en makelighet som kommer med alderen, er jeg ikke lenger like flink til å presse meg til maksimal intensitet. Til gjengjeld har jeg fått en seighet som tidligere ikke var i meg. Det er ikke mange sammenhenger der det å være seig er positivt, men overfor noe som Sognefjellet er det perfekt. Jeg innbiller meg at i dette tempoet kan jeg sykle oppover så lenge som det kreves, før en lav stemme i hodet sier: Kanskje du klarer det opp Col du Télégraphe og Sestriere, men går det også opp det høyestliggende asfalterte passet i Alpene, Col de l’Iseran, 2770 meter over havet? Så høyt har jeg aldri vært på landjorden, verken med føtter eller hjul. Landskapet foran oss åpner seg i mørkegrønt og lar spørsmålet ligge ubesvart – inntil videre.
Solen varmer, men kombinasjonen med en sval bris skaper noe nærmere en perfekt sykkeltemperatur. I veikanten beiter en flokk sau- er uforstyrrelig. Også flere av Tour-stigningene passerer gjennom gammelt, ikke lenger flittig brukt beitelandskap, for eksempel mystiske Col du Glandon. Langt foran oss kan jeg skimte snø. Det er ingen lykke i å ha snøen på avstand når jeg vet at vi skal opp til den. 300 høydemeter har vi forsert, 1000 gjenstår.
Asfalten er full av sprekker. Jeg forstår at jeg er inne i en dårlig periode siden blikket limer seg til veibanen. Jeg løfter hodet, ser bakover: Utsikten viser den trange dalen i inngangen til stigningen. Der var vi. Med bein og pust har vi erobret.
«Du ser ut som gamle Escartín», lyder en kommentar. Jeg forstår at jeg har begynt å bruke overkroppen for å kompensere i perioden med dårlige bein, akkurat som Kelme-rytter Fernando Escartín, en av heltene fra 1990-tallets Tour de France, fremdeles betraktet som en av få dopfrie klatrere i den epoken, men på et lag som bedrev systematisk doping. Jeg reiser meg og danser oppover sammen med de andre. Det letter litt på trykket som stigningen påfører kroppen, gir plass til hørselssansen: Det risler i vann rundt oss, smeltevann i små og store bekker.
«Se på fossen og tråkk!» utbryter jeg. Og det er hva vi gjør, i motsatt vei av vannet som skal fylle elver og fjorder. Det er elleve kilometer siden vi trillet vekk fra fjorden. Asfalten foran oss stiger med ti prosent, vi holder elleve kilometer i timen. Det er en marsjfart som gir nok overskudd til at blikket kan flakke rundt, ta til seg landskapet, glemme det meste like raskt som det er sett og passert, men også brenne inn små detaljer: for eksempel et gammelt og forlatt seterhus der sauer ennå møtes i flokk, som om de har et kollektivt minne om at bygningen har betydd noe for deres forfedre. Det er ikke ulikt sykkelsporten, som hedrer sin historie ved å vende tilbake til de samme berømte stigningene som 100 år har gjort legendariske. Blant annet ble det i 2011 markert at et århundre hadde passert siden det røffe Col du Galibier ble syklet i rittet for første gang.

Etter hvert som vi forserer stadig flere høydemeter, blir jeg mer og mer sikker på at toppene i Frankrike kommer til å bli erobret av oss. Det vil ikke være stigningene det kommer an på, de skal vi klare, det er dagsformen som er utfordringen. Det overbeviste seks ganger Tour-deltager Atle Kvålsvoll meg om da jeg spurte hvilken stigning vi skulle frykte mest:
«Bakkene føles ulikt avhengig av dagsform.» En mann som har fullført opp til Alpe d’Huez med brukket kragebein, vet hva han snakker om. Det virker nærmest som om Sognefjellet vil utfordre min gryende selvtillit idet stigningen i samme øyeblikk går opp til tolv prosent. Flere av stigningene i Frankrike kan skilte med like bratte partier, særlig virker profilen på Col du Granon skremmende. Et skilt varsler Oscarshaug om seks kilometer, og vi har nok krefter til å gjøre oss morsomme på lokalbefolkningens bekostning, de som bor i et så fjellrikt område at toppen av en 1300 meters stigning kalles haug.
Den behagelige sykkeltemperaturen er skiftet ut med en kvelende varme som slår opp fra dalen. Det kjennes som en luft destillert for oksygen. Idet vi etter 14,5 kilometer passerer over en bro og kjenner den våte spruten fra fossen, føles det befriende og leder tankene til de varmeste dagene i Tour de France, der rytterne, kokende opp stigningen, overøses av vann fra ivrige tilskuere.
Terrenget flater ut, men det er ingen trøst, for det betyr at kommende partier vil være langt over bakkens gjennomsnittlige åtte prosent.
En vei går av til høyre, det er den trange turistruten over til Årdal og smelteverket. Vi fortsetter rett frem. I trio kaster vi skygger mot den grå asfalten. Vi passerer forbi Turtagrø hotell. Veien begynner å vise spor av å være mindre trafikkert. Det ligger sand i veikanten som biler ennå ikke har klart å virvle ut i grøften. Jeg titter bakover. Alle høydemetrene vi har karret til oss. Tusen, ifølge et skilt i veikanten. Jeg kjenner ikke igjen landskapet som ligger bak oss, det vi har tråkket oss opp. Forskjellen mellom nuet og tilbakeblikket er for stort, ikke bare på grunn av perspektivet, men også fordi erindringen tar så lite med seg. Jeg frykter denne forskyvningen gjelder for det meste i livet. Slike tanker dukker stadig opp på sykkelen, tilsynelatende dypsindige, men ufordøyde. Sykkelsetet er en idéfabrikk, mens verdivurderingen av tankene må gjøres annetsteds.
Hele tiden svir det nederst i lårene. Av en eller annen årsak liker jeg følelsen, det å kjenne kroppens strev, men ennå ha noe å gå på. Jeg innbiller meg at det er tyngre å tråkke nå som vi er tusen meter over havet, men en sikker erfaring om høyde og prestasjon venter meg først i Frankrike. Jeg er nysgjerrig på hva to stigninger som dette hver dag i seks dager, og i mer krevende høyde, vil gjøre med bein, med kropp, med hodet. Vil det fremdeles være nysgjerrighet igjen i meg, eller vil blikket konstant vende mot asfalten og tankene flykte ned i underbevisstheten mens viljen forblir alene på overflaten? Jeg forventer sure bein, da som nå.
Etter hotellet har snaufjell overtatt, ugjestmildt som de mest berømte partiene av Mont Ventoux og Col de l’Iseran. Serpentinene svinger oss oppover, men det er vi som gjør jobben. De første restene av snø viser seg i veikanten. En krittstrek over veien forteller at selve stigningen er unnagjort, men etter en liten flate fortsetter det å stige. Vi fortsetter vi også, inn på det lange, kuperte platået som utgjør toppen av Sognefjellet. I motsetning til for eksempel Les Deux Alpes stanser ikke veien, men fortsetter over fjellet, videre. Brøytekantene er høye som busser, og det er ikke lenger for varmt. Et stykke foran oss dukker en lang, slak stigning frem. Det lyder korte grynt oss imellom, nok til å avtale at dette skal være vår topp. En uannonsert, men pålagt liten konkurranse starter i det samme. Det er vondt å spurte etter 1300 høydemeter. Likevel er alt jeg klarer å tenke mens kreftene ebber ut, at disse beina, denne sykkelen, skal opp til toppene av vår tids mest berømte stigninger, blant spøkelser av drømmer og håp.