Det er ikke befolknings­veksten som er elefanten i rommet, men...

Det er ikke antall mennesker på jorda som er den store utfordringen. Åtte milliarder mennesker ville, hvis de sto samlet, fått plass på et areal på størrelse med Akershus fylke. Alle forstår at det er fotavtrykket vårt som er problemet. Det vil si vårt forbruk av energi og mat og hvor mye vi forurenser.

Det vi mener når vi snakker om befolkningsvekst, er derfor veksten av både antall mennesker og veksten av fotavtrykket deres. Det gir lite mening å peke på at vi er blitt dobbelt så mange mennesker på kloden de siste 50 årene hvis vi ikke samtidig peker på at vår vekstdrevne økonomi har ført til at hvert enkelt menneske i dag forbruker mye mer av klodens ressurser enn for 50 år siden.

På 1970-tallet tok man befolkningsveksten på dypt alvor. Da hadde antall mennesker på jorda passert fire milliarder og veksten var eksponentiell (i motsetning til dagens lineære tilvekst). I hele den vestlige verden var det opphetede diskusjoner om en global befolkning som var ute av kontroll, og skolens naturfag- og samfunnsfagbøker forklarte elevene at vi nå var blitt så mange at vi nærmet oss jordas bæreevne.

I dag, nærmere 50 år senere, er det ikke lenger befolkningsveksten som gir politikerne angst. Det som gir dem frysninger, er tanken på at den globale økonomiske veksten skal stoppe opp. Riktignok kommer det innimellom nyheter som forteller oss at antall mennesker på jorda har vokst fra fire milliarder til nærmere åtte milliarder på 50 år, men i samme avis, på økonomisidene, kan hovedoppslaget godt være at norsk økonomi går så det griner, eller at veksten i Kina har stagnert fordi den nå er nede i 6,5 prosent, den dårligste på ti år.

Disse nyhetene har som regel bare ett budskap, nemlig at vi er blitt dobbelt så mange mennesker som i 1970. Ikke noe mer. Det mest alvorlige, og som vi alle er smertelig klar over, blir sjelden kommentert, nemlig at vi ikke nærmer oss åtte milliarder 1970-mennesker. Hvis vi mennesker nå forbruker og forurenser to-tre ganger så mye som i 1970, så er vi på 50 år blitt mer en 20 milliarder 1970-mennesker. Det er den reelle befolkningsveksten: Verdens befolkning har vokst fra fire milliarder i 1970 til mer enn 20 milliarder! Det skremmende med denne vanvittige veksten er at den er sterkt eksponentiell. OECD venter en global økonomisk vekst på nærmere frem prosent neste år.

Vi kan øke matproduksjonen ved hjelp av genteknologi, vi kan bruke mer fornybar energi, vi kan produsere flere elbiler, vi kan rydde strender for plast, vi kan spise mindre kjøtt, vi kan fly mindre og vi kan redusere befolkningsveksten til et minimum. Det vil ikke monne. Dessverre. Den globale vekstøkonomien, med sitt krav til vekst oppå fjorårets vekst oppå fjorårets vekst oppå fjorårets vekst, vil uansett sørge for at energiforbruket og forurensingen vil øke. Alle miljøtiltak er selvfølgelig nødvendige og velkomne, men det blir som å trø vannet mens vi venter. Venter på at det skal komme i gang politikk med alternativ tenkning. Det vil tvinge seg fram. Den globale vekstøkonomien er årsaken til verdens store miljøproblemer. Stadig flere innser det. Den franske ministeren for økologi, bærekraftig utvikling og energi, Nicolas Hulot, gjorde så godt han kunne, men han måtte innse at tiden ikke var moden. Det vil komme flere etter ham, i rask rekkefølge. Vi får håpe at de blir mange nok, raskt nok.