Den numne befolkningen

Egentlig etterstreber jeg å være den endringen jeg ønsker å se i verden og bable minst mulig normativt. Jeg ønsker jo oppriktig at menneskene skal fylle livene med sin egen mening. Men jeg frykter at mange lever et liv i tåka, at vi helt har glemt at vi må tenke sjæl, og at det hele tiden, svært langt på vei, er vi selv, som velger. At vi glemmer at et ja til noe, er et nei til noe annet. Nei til noe annet som kanskje egentlig er viktigere for oss, men at vi for sjelden setter oss ned og oppretter kontakt med oss selv i stor nok grad til å klare å kjenne etter. Og at, først, når vi blir gamle, så skal vi kjenne at vi angrer. At vi har tatt feil om hva som virkelig er essensen i dette ene livet vi kan vite med sikkerhet at vi fikk. Fordi vi har stengt av følelsene våre, og mistet kontakten med egne behov. Til dels latt oss hjernevaske.

Middelklassen, som utgjør majoriteten i vårt langstrakte land, har i prinsippet stor valgfrihet med tanke på hvordan vi velger å leve våre liv. Likevel tar de fleste av oss valgene som samfunnsordenen forventer. Som å akseptere institusjonalisering av barndommen, helt ned til babystadiet, et utdanningsløp basert på politikernes satsingsområder og snever målstyring, videre til fulltidsarbeid som roten til alt godt og deretter alder-DOM – sannsynligvis tilbake på institusjon (delvis betalt av nettopp pensjonen). Jeg har et klart inntrykk av at mange ser på livet her og nå som en «fase», som leves mer eller mindre som en slags forberedelse til neste fase.

Dr. Gabor Maté snakker i sin siste bok «The Myth of Normal» om at hvordan vi organiserer samfunnet krever både unaturlige og lite helsefremmende tilpasninger for oss. Samtidig oppfatter vi de tilpasningsdyktige i dette systemet som normale, og de som viser oss helt naturlige reaksjoner på et usunt system – som unormale. Ikke sjelden blir disse «unormale» sykeliggjort og tildelt en diagnose. Med boken leverer han en skarp kritikk av hvordan majoriteten av nåtidens mennesker lever, og kanskje først og fremst, forventes å leve. Fremfor å leve et liv i tråd med egne behov, blir vi fra fødselen av mer eller mindre designet til å fylle samfunnets behov. For å bli akseptert av saueflokken undertrykker vi den støyende magefølelsen som forsøker å minne oss på hva vi egentlig trenger. Helt ifra hvordan vi føder og selv blir født, til vi sitter på aldershjemmet iført smekke til fellesmåltidene. Alt infiltrert av en nytte-kostnadsanalyse som spiser oss levende. (artikkelen fortsetter)

Johann Hari er forfatteren bak bestselgeren «Frakoblet». Her utforsker han de egentlige årsakene til depresjon, og de overraskende løsningene. Han finner at den viktigste årsaken til bølgen av angst og depresjon, ikke finnes i hodene våre, men i verden og hvordan vi lever i den. Jeg er overbevist om at han har rett. På sin forskningsreise tilbakeviser han teorier om depresjon som kommuniserer at dette handler om mennesker som maskiner, med defekte deler. Som han sier, dreier det seg snarere om at vi er dyr med behov som ikke blir oppfylt. Vi mennesker trenger et fellesskap, og dessuten meningsfylte verdier. Ikke søppelverdier som at lykke er penger og materielle gjenstander. Vi trenger meningsfylt arbeid, vi trenger naturen, og vi trenger å bli respektert. Hari peker på at vi i vår kultur er relativt gode til å dekke fysiske behov, de færreste sulter. De psykologiske behovene derimot, står det dårligere til med. Vi lider ikke av en kjemisk ubalanse i hjernen, men en sosial og åndelig ubalanse i måten vi lever på. Det er ikke serotoninet, det er samfunnet. Det er ikke hjernen, det er smerten. Biologien kan gjøre lidelsene våre verre, men det er ikke årsaken. Det er ikke der du skal se etter verken forklaringen, eller løsningen.

Psykologer kaller det unike ved dagens vestlige mennesker «WEIRD» (western, educated, industrialized, rich, democratic). Andreas Ervik skriver om dette i Morgenbladet (26.04.20): «Vi er raringene som er forpliktet til å følge strenge tidsplaner hvor vi morgen etter morgen drar til kontorer for å tilbringe tid med folk vi kanskje ikke deler annet med enn lønnsutbetalinger.» Som Gabor Maté påpeker så er det ikke syke mennesker som representerer det abnormale i denne tilværelsen, de representerer heller en normal respons på abnormale tilstander.

Lars Petter Grue skriver om diagnosenes makt over sinnene i boka Normalitet. Om hvordan eldres glemsomhet, barns raseriutbrudd og din og min sorgreaksjon er menneskelige uttrykk som sykeliggjøres for at samfunnet skal kunne romme de, og legge en strategi for å rydde de av veien. Grue beretter om sykdommen «Draptomani» som i 1850 ble diagnosen på slaver som viste en trang til flukt. Sekundære symptomer var surhet og misfornøydhet, foreskrevet behandling var å piske djevelen ut av dem.

De siste tiårene har det i Norge vært en betydelig økning i de registrerte tilfellene av ADHD blant barn og unge, og en mangedobling i den medikamentelle behandlingen disse barna utsettes for. Psykologspesialist Heidi Wittrup Djup og Nora Sveaas som er førsteamanuensis ved psykologisk institutt, skrev om sin bekymring for at vi medisinerer normalvariasjoner og helt naturlige tegn på omsorgssvikt i Dagsavisen (09.05.18). De mener vi krenker barnas rettigheter. De sentralstimulerende medisinene som foreskrives har ikke en tilstrekkelig dokumentert virkning. Vi kjenner ikke godt nok til ulike skadelige bivirkninger eller hva det gjør med barns utvikling å bruke amfetaminlignende medisiner gjennom oppveksten. Selve grunnlaget for diagnosen betviles dessuten av mange som har greie på det. Den baseres seg på antakelser om at ADHD har et nevrobiologisk grunnlag, men store forskjeller på diagnosens fremkomst i fylkene viser at det er svært ulik praksis som ligger til grunn for å stille diagnosen. Det viser seg også at gutter født sent på året har 40 % høyere risiko for å ende opp med en diagnose, forskjellene i modning og evnen til selvregulering ser ut til å tas til inntekt som symptomer på ADHD. Medisinene de så settes på kan stå i veien for at de lærer å regulere seg selv og forstå egne følelser. Diagnostiseringen av ADHD eksploderte med innføringen av Kunnskapsløftet i skolen, det er et sammenfall, som neppe er tilfeldig. Livet med fokus på ferdighetskrav kan sette en støkk i oss alle.

I bruk av antidepressiva har det blant folk under 40 år vært en økning på over ti prosent, over de siste to årene.

Kjente bivirkninger av antidepressiva er ifølge Norsk legemiddelhåndbok kvalme, hodepine, svetting, skjelving og vedvarende seksuelle bivirkninger. Enkelte studier har hevdet at medikamentet kan øke risikoen for selvmord. Med tanke på bivirkningene, synes jeg ikke det er særlig overraskende.

Et av mine sammenbrudd ga seg utslag i at jeg mistet stemmen. Jeg var så tappet for krefter at kraften ikke rakk til å lede stemmen inn i ordene. I et langt år var jeg grunnleggende trist. Og med tilgang på en god og tålmodig samtaleterapeut, var jeg så heldig å komme gjennom denne verdifulle tunellen uten verken medikamenter eller diagnoser. Å definere helt naturlige reaksjoner på livet, som psykiske lidelser, vil neppe være særlig forløsende for livskvalitet. Og hvor grensen går mellom å være sykelig deprimert og normalt nedstemt finnes det ingen fasit på. I et forsøk på å få ting til å fungere i systemet vårt har vi imidlertid laget en mal som ser ut til å ha gått seg vill. De siste femti årene har det skjedd en stor økning i antallet diagnoser og påfølgende medisinering av livsutrykk.

Overveldelsen vedvarer å slå meg i bakken med jevne mellomrom. Det er da heller ikke annet å forvente. Til tross for at jeg så lenge jeg kan huske har forsøkt å opponere mot livet i hamsterhjulet, og sprellet hva jeg har maktet i nettet - så holder jeg jo i stor grad på som dagens vestlige raring-mennesker selv. En gang jeg kom til terapeuten min i en klassisk overveldet fase, fikk jeg opp et bilde av budeia fra barndommens seter i Gudbrandsdalen på netthinnen. Hun som ga meg min helt egen ku. Gjøremålene hennes sett utenifra, var så rolige og gjentagende, og samtidig så konkret fylt med mening. Den akutte følelsen av hvor fjernt mitt liv var fra budeias liv, slik det fremsto for meg, satte i gang en voldsom tåreproduksjon. I voksen alder tar jeg meg i å være på evig søken etter steder eller handlinger som kan gjenskape følelsen av hvile, som jeg har lagret fra setra i barndommen.

Verdensdagen for psykisk helse 2022 løfter frem det at vi mennesker trenger hverandre. Fellesskapet. Med budskapet er målet å motivere til tiltak og initiativ som reduserer avstanden mellom oss. Kan det være mulig å unngå utenforskap i et samfunn hvor folk må presse seg gjennom et nåløye for å passe inn? Jeg tror ikke det. Skal vi skape grobunn for et bærekraftig menneskelig fellesskap, må vi gå grundigere til verks. Fremfor flotte intensjoner om å skape arenaer for fellesskap, på toppen av et allerede dysfunksjonelt system, må vi pløye selve verdigrunnlaget dette samfunnet er bygget på. For vi mennesker trenger å kjenne at det er plass til oss i sin helhet.