Den lange veien hjem

Jeg trakk på smilebåndet da jeg plasserte åtte liter vann i boden i fjor vår. Tenk å være så hysterisk. Jeg hadde akkurat sett NRKs Innafor-dokumentar om dommedag, og tenkte dunken ikke kunne skade. Sånn i tilfellet hva vet jeg, atomkrig?
En ekte prepper har nok bodd i meg helt siden jeg ble født blålilla og ikke pustet de primære 50 sekundene av mitt liv. En av mine første bøker het «Hvordan overleve alt». Likevel har jeg totalt oversett den lille soldaten med gassmaske som har gjemt seg i mellomgulvet mitt - helt fram til nå.
I mars 2020 tok hun time for time over alle cellene i kroppen min.

De siste fem årene har jeg bodd i solfylte Barcelona med kaldpresset olivenolje på alle måltider og spanjoler som sjelden stresser. De bruker to timer på lunsjen og lar heller bussen fyke forbi enn å avfeie en bekjent. Jeg har vært litt misunnelig på den avslappede livsholdningen fordi noe i meg alltid ønsker å være ett steg foran. Være beredt på hva som kan, eller skal skje. Men onsdag 11. mars ble jeg bare irritert på uberørte, kinn-kyssende lokalfolk som ikke engang kunne navnet på viruset hele Norge snakket om.
Jeg hadde nøye fulgt nervøse nyheter fra fedrelandet og handlet derfor litt ekstra pasta, litt ekstra frossenmat. Jeg syntes det luktet avlyst påskeferie allerede da, men familie og venner i Norge ba meg roe kraftig ned.

Torsdag 12. mars våknet jeg, som alle andre, til nyheten om at USA stengte grensene til Europa. «Alvorlig» var ikke lenger et tilstrekkelig ord.
Jeg begynte å vaske nøkler og rotgrønnsaker med oppvaskmiddel. Kl. 15.59 la jeg ut et bilde av et svært glass rødvin på Instagram, samt et spøkefullt: «Dagen er fucked uansett (muligens resten av 2020 også)». Jeg trodde ikke helt på min egen setning, men apokalypsen lyste fra Mac-en og jeg så folk i Kina bli dratt etter håret og murt inne i leilighetene sine. Jeg hørte kloke, desperate venner i Italia rope om en tsunami og så dødstallene tikke oppover. Et grenseblindt, smittsomt og ukjent virus var allerede blant oss. Ingen visste hvor farlig det var, men ettersom Spania imponerte med å ta raskt grep og fullstendig isolere sine 47 millioner innbyggere, kjente jeg meg tryggest i landet som tok korona mest seriøst. Jeg valgte derfor først å bli i Spania.

(saken fortsetter)