Den fødte yogi

- Men du kommer for seint, Vetle!
Jeg kjenner desperasjonen prikke i armer og bein, hodet koker. Sønnen min ser på meg med skrå øyne og fortsetter å kaste sokker opp i lufta og fange dem igjen med uforstyrret ro.
- Slapp’a, mamma, svarer poden og drar på seg de siste plaggene i sitt helt eget tempo.

Han klemmer meg grundig, lusker ubekymret ut av døra, tar et ektefølt farvel med katten, vinker til forbipasserende og lar seg på ingen måte stresse av skoleklokka som ringer i det fjerne.
Det er en klassisk morgen i huset med den grønne døra. Jeg lukker meg lettet inne på hjemmekontoret og puster ut over kaffekoppen. Vi greide det i dag også.
(Artikkelen fortsetter)

Sommerferie.
Vetle har inntatt sin yndlingsplass på stranda ved hytta. Her skal han sitte hver eneste dag mens vi er her, og kaste stein etter stein ut i vannet for å høre på den fine lyden. I timevis. Vetle plopper. Innimellom legger han seg ned og sukker tilfreds. – Dette er livet!
Selv springer jeg rundt husene og leter etter roen. Jogger en tur i skogen, bader, drikker kaffe, prøver å komme nok i vater til å kunne fordype meg i ei bok. Jeg bruker dagevis på å komme i feriemodus, på å puste hverdagsstresset ut av systemet til lyden av bølgeskvulp og sommerglade båtmotorer. Vetle bare tasser bort på stranda, setter seg ned og er. Hvorfor kan ikke jeg?

Han er i skravlemodus.
En litt plasskrevende og effektiv lillebror er bortreist, og da kjenner yogien sin besøkelsestid. Han vil snakke om da han var liten.
- Jeg var i magen din i sted. Så ble jeg født, og jeg var så heldig at jeg fikk deg.

Jeg prøver å forklare at det snart er 13 år siden han var i magen min – takk og pris – at det er veldig lenge, og at «i sted» betyr «nå nettopp». Men for den som lever så inderlig i nuet, er fortid og framtid ubegripelige størrelser å forholde seg til. For Vetle er det NÅ og «i dag» som gjelder, alt annet er «i sted» eller «i morgen». Noe har vært, noe skal bli. Men nuet tar desidert mest plass, der er han og opplever med hver celle i kroppen sin. Er det ikke det vi alle strever mot?

Det skal jo være travelt.
Likevel er det vi andre som setter premissene. Vi som alltid skal bli ferdige med noe – med en arbeidsoppgave, med travle uker, vintermåneder, småbarnsfasen. Og så da, hva kommer etterpå, når vi er ferdige? Mer å gjøre ferdig. Men det er vi som er på lag med tidsånden, og som dermed har rett. For det skal jo være travelt å leve, vi har jo så mye vi skulle gjort! Det moderne livet krever effektivitet, levering, vi skal makse alt, til og med feriene. De som ikke henger med i de krappe svingene, faller utenfor.

Og samtidig bruker vi masse ressurser på å komme i flytsonen, på å lære å leve i nuet. Vi stresser for å rekke kurs i yoga, i mindfulness, meditasjon, tapetserer husene våre med «Carpe diem» og «Hakuna matata». Selvhjelpsbøker og -kurs og -podkaster er big business. Men er vi opplæringsdyktige?

Verdens lengste klemmer.
Vetle byr på verdens inderligste klemmer, i en lang nattaklem kan jeg kjenne sjeldne øyeblikk av indre ro. Han elsker å sitte på rommet sitt i timevis og høre på yndlingssangene sine og juble med av hjertens lyst. Den beste dagen i uka er torsdag, da tilbringer han ettermiddagen hos mormor og bestefar, der tida står litt stille og man gjør rolige aktiviteter. Baker brød. Spiller dyrelotto. Går tur med bestefar og ser på bevergnagde trær. Vetle elsker livet sitt, særlig de dagene da folk rundt han har lave skuldre og god tid.

Han er den eneste av mine barn som ser det som en selvfølge at han skal rydde av bordet etter seg

Men han er langt fra lat, min eldste sønn. Han er et arbeidsjern av de sjeldne, som når arbeidsoppgavene treffer, kan holde på i timevis. Vedstabling, for eksempel, der har han en stamina som langt overgår både storesøster og lillebror. Han er den eneste av mine barn som ser det som en selvfølge at han skal rydde av bordet etter seg, og som gjør det, etter hvert eneste måltid.
Også leksene gjør han gjerne, så lenge jeg ikke stresser og skal ha det til å gå fort. I møte med effektivitetskrav blir den lille yogien fremmedgjort. Da låser det seg, og han blir dypt ulykkelig, fordi han skjønner at han ikke strekker til. Uten at tempoet øker det minste av den grunn. Og jeg, representanten for effektivitetssamfunnet, må puste dypt og øve meg på å se ting fra yogiens vinkel. Jeg burde greie det, som hans mor.

Men en murring bor i kroppen min.
En bekymring for hva som skjer når han blir stor og jeg ikke alltid kan være mellomledd. Jeg som kjenner han, vet at han kan bli en super arbeidstaker, som vil utføre jobben sin samvittighetsfullt og ivrig, hver eneste dag. Og som vil trives med det, dersom omgivelsene lar ham gjøre ting i hans eget tempo.
Jeg håper inderlig at han får muligheten til å jobbe ute i samfunnet. Ikke bortgjemt i en skjerma krok med meningsløse rutineoppgaver, men midt ute blant oss stressa typer. For jeg tror vi har så godt av det. For yogiens ro og varme er smittsom, når vi bare senker skuldrene og lar den få ta sin plass og sin tid. Han har litt av hvert å lære oss. Hva ville skje med samfunnet vårt og livskvaliteten vår om vi ga han og hans like litt mer plass blant oss, og hørte litt mer på hva de har å si?