Den deilige fornektelsen av ensomhet

I boken Ensomhetens århundre tar forfatter og forsker Noreena Hertz for seg hvordan vi kan forstå ensomhet, blant hvem den øker, og hva det gjør med oss. Alle er ensomme iblant, uten at det nødvendigvis er et problem. Mange er plagsomt ensomme, og det er et dårlig sted å være. For Hertz handler ikke ensomhet bare om en personlig følelse. Ensomhet handler også om å stå utenfor arbeid og fellesskap, eller å mangle tilhørighet til lokalsamfunn eller myndigheter. Da er ensomheten et samfunnsproblem som ikke bare psykologer kan løse, men som trenger politikere også.

I Civita er de ikke enige i at ensomhet er noe å bekymre seg over. I et innlegg i Harvest tar filosof Lars Svendsen et oppgjør med det han kaller «Ensomhetsepidemien som ikke finnes.» Civita-rådgiver Lars Kolbeinstveit delte begeistret teksten fra kollega Svendsen og mente at alt «tullet» som skrives om ensomhet hører til et «narrativ om at fellesskapet forvitrer om vi ikke øker offentlige utgifter enda mer». En konspirasjon altså, for å få opp offentlige utgifter? Det må vi undersøke.

Så vidt jeg kan se, har Svendsen tre hovedargumenter. Det ene er at det er sterk sammenheng mellom ensomhet og tillit til andre, og at vi i Norge har høy tillit til hverandre, ergo er ikke ensomhet et samfunnsproblem i Norge. Det andre er at ensomheten ikke øker, og dessuten at individualistiske samfunn generelt er mindre ensomme enn mer kollektivistiske. Det tredje er at ensomhet ikke har økt som følge av koronapandemien, og at hvis den har det i noen grupper, er det bare forbigående.

(artikkelen fortsetter)

For det første har Svendsen selvsagt helt rett i at det er en korrelasjon mellom tillit og ensomhet. I Europa har italienere lave skår på tillit og høye skår på ensomhet, mens forholdet er motsatt i Norge, Sverige og Tyskland. Undersøkelser på individnivå viser også sammenheng mellom mer ensomhet og mindre tillit til andre mennesker

Men det er også her i Norge noen urovekkende utviklingstrekk vi ikke kan overse. Innbyggerundersøkelsen i 2019 viste et generelt høyt tillitsnivå til myndigheter, men noe fallende tillit til politikere. Vi vet også at her i Norge er folks tillit til at de politiske institusjonene og prosessene lytter til dem, noe lavere blant dem med lavere utdanning og dem som bor i mindre sentrale strøk.

Det er jo heller ikke slik at selv om vi har høy tillit her i Norge, så finnes ikke ensomhet. I SSBs levekårsundersøkelse fra 2017 oppga 16 prosent at de er plaget av ensomhet. Jeg synes det er ganske mange.

For det andre mener Svendsen det er grunn til å tro at vi var mer ensomme før i tiden, at ensomhet ikke har økt, og at kollektivistiske samfunn typisk har mer ensomhet enn mer individualistiske samfunn. Det første vet vi jo egentlig ikke så mye om, ettersom det ikke finnes veldig lange tidsserier med spørreundersøkelser om ensomhet. I dag finnes en rekke ulike metoder, alle med sine svakheter, når man skal forsøke å diagnostisere og måle ensomhet. Betyr det å ha få nære relasjoner, sjelden kontakt med andre, eller er ensomhet også å føle seg avkoblet fra samfunnet omkring? Er det ensomhet når 85 prosent av alle arbeidstakere i verden føler manglende kontakt med firmaet og arbeidet sitt. Det vi har fått mer kunnskap om, er hvor helseskadelig ensomhet faktisk er. Det kan jo også være en forklaring på økende politisk oppmerksomhet om fenomenet.

Svendsen er opptatt av at vi ikke skal rosemale fortiden eller ønske oss til mer kollektivistiske samfunn der storfamilien bestemmer mer og står sterkere. De kollektivistiske samfunnene han da beskriver har typisk en mindre utbygd velferdsstat, større økonomiske forskjeller og mindre grad av likestilling enn Norge. Jeg er enig i at det ikke er noe å trakte etter. Men jeg oppfatter heller ikke at de som er urolige for ensomhet, ønsker seg noe av dette. Dermed blir også analysen av at alt er såre vel, litt for enkel.

De siste hundre årene har vært preget av to sterke utviklingstrekk. Det ene er en mye sterkere individuell frihet. I moderne og liberale demokratier er det heldigvis ikke familie, kjønn eller religion som bestemmer hvem vi skal gifte oss med, omgås og hva vi skal jobbe med. Det bestemmer vi selv. Den friheten er fantastisk, men den stiller også nye krav til fellesskapet. For hvis vi kan bli og gjøre hva vi vil, hvem har ansvaret når vi ikke får det til? Vi vet at stadig flere unge oppgir bekymring over skoleprestasjoner og framtidsutsikter som en viktig kilde til psykiske plager. For det er så mye de skal få til. Livet står foran dem som en vegg av muligheter, som Nils-Fredrik Nilsen beskrev det i sine Tristesser i utvalg.

Det andre som har skjedd er en helt fenomenal økonomisk utvikling og velstandsvekst, parallelt med større individuell frihet. Det er fint å klare seg selv når alle piler peker oppover. Men de siste årene har optimismen og framtidstroen fått noen skudd for baugen. De økonomiske forskjellene har økt, produktivitetsveksten i økonomien har avtatt, klimakrisen ble stadig farligere. Også i dette står vi alene. Spør vi de som nå er mellom 16 og 25, tyder mye på at trygghet er i ferd med å bli viktigere. I en undersøkelse fra 2017 oppga hele 95 prosent av dem at utsikt til fast jobb var viktig eller svært viktig for deres valg av yrke. Utfordringen da er å kombinere individuell frihet med sterkere fellesskapsløsninger og trygghet.

Svendsens tredje poeng er at pandemien neppe har gjort oss mer ensomme. Forskere ved Folkehelseinstituttet påpeker også i et leserinnlegg i Dagsavisen at folk generelt i undersøkelser oppgir at de i løpet av koronakrisen har blitt noe mindre ensomme. Det er en god nyhet. Jeg er enig med både Svendsen og forskerne fra FHI i at det er liten grunn til å tro at alle, eller en gang et flertall av befolkningen, er ensomme mennesker, heller ikke i en krise. Mennesket er et flokkdyr, og vi søker fellesskap. At folk finner sammen i en krise, er også både interessant og oppmuntrende. Kanskje handler det om litt det samme som skjedde da LO fikk 11 000 nye medlemmer bare i mars i år.

Heldigvis har nordmenn relativt høy tillit både til hverandre og til våre myndigheter. Under koronapandemien har nordmenns høye tillit til myndighetene også vært mye verdt. En studie fra Institutt for samfunnsforskning viser at tillit til myndighetene i Norge henger tydelig sammen med hvorvidt man selv følger smittevernråd. Høy tillit skal forvaltes godt. Da mange mistet jobben i mars i år, tok det opp til tre måneder før mange fikk utbetalt inntektssikring de hadde krav på. Vil slike opplevelser forsterke trenden med noe fallende tillit til politikere, og lavere tillit i lavere inntektsgrupper?

Vår tillit til hverandre har falt måned for måned gjennom krisen. Svendsen skriver helt riktig at det er tenkelig at dette vil gi en litt forsinket effekt i form av en viss økning i ensomhet. I så fall vil vi nok også se at noen er ensommere enn andre. Antakelig kan både Svendsen og jeg og mange andre med ganske stor letthet kravle oss ut av hjemmekontoret på vårparten og i stor grad gjenoppta våre liv som før. Vi har fortsatt jobb, vi har nytte av lavere boligrente så vi har kanskje mer penger, og vi har venner og nettverk som vi har savnet og som i beste fall har savnet oss litt også.

Jeg er også bekymret for den ensomheten som kommer etter korona fordi folk har mistet jobb eller annen tilhørighet. Kanskje fordi fotballklubben ble lagt ned eller foreldrene dine ikke lenger hadde råd til å betale kontingenten. Flere kommer til å være arbeidsledige og står dermed uten tilhørighet på jobben. Mange vil være forsinket i sine studier, lærlinger har vært uten læreplass, og de som allerede sto utenfor arbeidsmarkedet, har enda lengre vei tilbake enn før. Vi har fortsatt en økonomi der stadig flere tjenester tilbys med en digital plattform som arbeidsgiver, kanskje uten kolleger, kompetansepåfyll eller tariffavtale. Alt dette er kilder til ensomhet.

Uavhengig av pandemi, tror jeg at alt «tullet om ensomhet» handler om en lengre utvikling. Individualismen ga oss stor frihet, men kanskje også større ensomhet. Et viktig poeng i boken til Hertz (som i all hovedsak ble skrevet før pandemien) er at maktesløshet, utenforskap og fremmedgjøring på jobben også er også ensomhet. Denne ensomheten som har både samfunnsmessige konsekvenser, og noe politikken bør beskjeftige seg med.

Det meste er som oftest bedre i Norge. For de fleste. Vi har høyere tillit, sterkere fellesskap og mindre økonomiske forskjeller enn mange andre land, og dette gjør oss sannsynligvis bedre rustet til å møte både pandemi, finanskrise og ensomhetens problem. Men det er også ofte slik at store samfunnstrender rammer oss litt saktere og litt mer dempet, og så kommer de hit også. Og på sikt kan de bli alvorlige. Da virker det litt dumt å avvise alle forsøk på å påpeke og gjøre noe med problemet nå.

Det er selvfølgelig deilig med problemer som ikke finnes, som bare er «tull» og som vi kan la ligge og gå videre med livene våre. For en konservativt anlagt filosof og tankesmie er det særlig bra, for om problemer ikke egentlig er store nok, da trenger vi jo også mindre politikk, og det passer fint. Mindre innblanding i våre individuelle liv, ensomme eller ei.

Særlig farlig er det så klart hvis alt dette «tullet» om ensomhet bare er lureri for å snakke om fellesskap og sniksolidarisere samfunnet. Det skulle tatt seg ut.