De rike bør bli enda rikere

Det er noens sol. Det er noens skyer. Det er noens vei, trær, hus. Lyden av sko som går forbi på gata. Det er til salgs. Man kan kjøpe lukten av våt asfalt, fuktigheten i en gressplen, suset fra byen, glitteret i sjøen. Solflekkene på soveromsveggen om morgenen, de bærer du med deg gjennom et helt liv, fra du er for liten til å forstå hva de er. Hvem vil ikke gi barna sine slike bilder, slike minner? Det fordrer bare at man har et soverom hvor sola skinner inn. Og det kan man kjøpe, man får det når man kjøper en hytte på Koster, et hus på Nordberg, en toppleilighet i Bjørvika, vi vet det nå, selv om vi alltid er blitt fortalt noe annet. Helt siden industrialderens byer ble anlagt, ja, enda før det, har de med penger plassert seg på solsiden, og de fattige har levd i skyggen. I trange gater, med gårdsplasser uten sol, i rom med utsikt til nabogården.

Slik man kan kjøpe en leilighet, hvis man har penger da, slik kan man også kjøpe et helt område, en ledig tomt ved havet og midt i byen, og man kan bygge på eiendommen slik at det danner seg gateløp, plasser og torg; dype, trange smug der man kan få sola til å titte inn til bestemte tider, om vinteren så lavt at den stråler rett inn i øynene, om sommeren høyt, høyt der oppe over takterrassene, og blikket kan møte den glødende kula en stund før den forsvinner rundt hjørnet og etterlater seg en mørknende himmel. Man kan planlegge dette, planlegge andres opplevelser og følelser, andres møte med lyset idet de beveger seg gjennom akkurat dette smuget som man har anlagt, som noen har anlagt.

Så noen la denne veien forbi denne fasaden, noen bestemte at fasaden skulle være en glassflate. Noen planla speilingen av den forbipasserende. Denne aksen, denne retningen, denne skyggen, denne stripen av lys. Noen vil noe med våre bevegelser her. Kanskje forestilte de seg varme, levende kropper som kontraster til de enorme, blanke flatene: De beregnet, når de skapte det, at disse to elementene skulle virke mot hverandre, for å gjøre arkitekturen enda større, for at følelsen av litenhet skulle oppstå inne i kroppene; slik inngikk vi i regnskapet deres.

”Noen” har bestemt det, sier jeg. Men de var sikkert mange. De hadde sikkert ulike demokratiske prosesser for å få det til. Men nå virker det som det like gjerne kunne vært én person som tenkte ut alt. Eller, ikke en gang en person, mer som en vilje, en hånd. De er blitt til et stort ”Det”. ”Det” bestemte veiens bredde og lengde, mørket i slagskyggen, følelsen av å være liten mellom de store bygningskroppene. Og de, eller ”det”, beregnet at vi skulle like denne følelsen, at vi skulle bli overveldet av den. Noe er større enn oss, noe blir igjen når vi er borte. Vi ser oppover fasadene, oppover og oppover, og det kan minne om å være barn og se opp på en ekstra høy voksen, én som lener seg over deg, ser deg inn i øynene med sine blanke vinduer.

To eldre arkitekter sitter på en benk på Sørenga, et helt nytt boligområde i Oslo som tidligere var en del av Oslo havn. Sommer og sterk ettermiddagssol. De har med termos og stabler med bøker som de siterer fra.

Arkitekt 1: (Ser mot publikum.) Vi er blitt bedt om å snakke om sollysets historie.
Arkitekt 2: I den skandinaviske byplanleggingen.
Arkitekt 1: (Tar fram en bok og leser høyt.) I de strøk hvor livet er haardest at leve og hvor glæden er minst, som arkitekt Johannes Nissen skrev i 1908.
Arkitekt 2: (Tar fram en annen bok og leser høyt.) I den korte tid, hvor det er muligt at glæde sig over solen, er det et meget udtalt ønske at få lejlighed til det, som arkitekt Jan Gehl skrev i 1971.
Arkitekt 1: Vi arkitekter kjempet med dette i mer enn hundre år.
Arkitekt 2: (Tar fram ny bok, en lovsamling). I bygningsloven av 1924 sto det for første gang: Nye beboelsesleiligheter skal ha solinnfall. (Pause.) Altså alle nye beboelsesleiligheter. Ikke bare noen.
Arkitekt 1: (Tar fram et eldre diagram som viser solens gang.) Når de første boligområdene ble bygget i Skandinavia etter krigen, ble det beregnet hvor stor avstand det måtte være mellom lamellene for at hver leilighet skulle ha minst 5 timer sol ved vårjevndøgn.
Arkitekt 2: (Tar fram et hefte.) I svenske Bostadsstyrelsens veileder fra 1960, God bostad idag och imorgon, heter det: Lekplatserna bör vara väl solbelysta mellan 8 och 17.
Arkitekt 1: (Tar fram et eldre planforslag.) I Forslag til en bydelsfornyelse i Oslo fra 1964, står det: Mindre enn 3 timers solbelysning vår- og høstjevndøgn i noen leilighet bør føre til at byplanen forkastes.
Arkitekt 2: Under byfornyelsen på 80-tallet rev kommunen bakgårdsbygninger for å gi barna mulighet til å leke i lys og luft.
Arkitekt 1: (Med lovforskrift.) Og i Husbankens minstestandard, revidert i 1992, het det: Leiligheter skal ikke vende ensidig mot nordøst.
Arkitekt 2: Altså alle leiligheter.

(Pause)

Arkitekt 1: (Ser mot publikum.) Alle skulle ha rett til sol og lys.
Arkitekt 2: De elementære gleder.
Arkitekt 1: Men disse forskriftene er borte nå.
Arkitekt 2: De elementære gleder er ikke så elementære lengre. Lovverket smuldret sakte opp.
Arkitekt 1: Ikke engang arkitektene protesterte.

(Pause)

Arkitekt 2: Nå handler det om å skape forskjeller, ikke likhet.
Arkitekt 1: Størst mulige forskjeller innenfor et prosjekt.
Arkitekt 2: Til og med innenfor samme bygg.
Arkitekt 1: (Løfter hånden, som om han peker oppover.) Øverst er det store penthouseleiligheter med utsikt over havet i alle retninger.
Arkitekt 2: (Senker hånden og ser ned). Nederst er det små sokkelleiligheter vendt mot søppelhåndteringen.
Arkitekt 1: Det skal gi flere mulighet til å komme inn på boligmarkedet.
Arkitekt 2: (Ser mot publikum.) Det er den nye sosiale boligpolitikken.

(Pause)

Arkitekt 1: Dette gjelder riktignok ikke her nede på havna.
Arkitekt 2: Nei, her koster leilighetene over 70000 kr kvadratmeteren.
Arkitekt 1: (Tar opp dagens avis.) Her i Aftenposten blir en byforsker ved Arkitekthøyskolen spurt hva han tenker om prisene i Sørenga. Han svarer: ”Hvis man ønsker seg lavere boligpriser, må man være glad for alt som bygges. Boligene i Fjordbyen frigjør andre boliger og bidrar til å dempe presset noe.”

(Pause)

Arkitekt 2: Ja, vi skal være glade for at det bygges leiligheter med utsikt, slik at de som ikke har så god råd, kan bo uten.
Arkitekt 1: Vi skal være være glade for at noen kan velge leiligheter med lys, og at andre kan velge mørke.
Arkitekt 2: (Reiser seg og ser mot publikum.) Vi skal være glade for at de rike finnes, slik at de fattige kan vandre i deres skygge.