Darwin i byen

Den er helt fullkommen. Et mikroteknisk mirakel parat for sitt korte besøk her i verden. Florlette, ennå uskadde vinger ligger varsomt foldet over magen, som puster nesten umerkelig. Seks kvikke bein er plassert forsiktig på den støvete veggen. De er perfekte – hvert bein er komplett, med ni ledd. Ingen har ennå forsvunnet etter møter med ventilasjonsvifter eller edderkoppenes skarpe munndeler. Brystet er dekt av gyllen bust, et kraftig skall rundt et energinøste av vingemuskler, så digert at det nesten skjuler det klare ansiktet. Bak ansiktet koordinerer en miniatyrhjerne signaler inn til og ut fra antenner, palper, altoppfattende øyne og de åtte stilettene som griper inn i hverandre i parasittens sugesnabel.

Jeg står i en varm og overfylt passasjertunnel i undergrunnen ved Liverpool Street Station i London med brillene i den ene hånden mens jeg presser nesen mot den flislagte veggen og beundrer dette flotte eksemplaret av en liten husmygg, Culex molestus, som nettopp har kommet ut av puppen sin. Jeg våkner imidlertid snart opp fra mine entomologiske drømmerier. Ikke bare fordi travle forbipasserende bare så vidt klarer å svinge unna meg i siste liten mens de mumler et «unnskyld» som er mer anklagende enn beklagende, men også fordi jeg har blitt ubehagelig klar over overvåkingskameraet som henger ned fra taket og de hyppige oppfordringene til passasjerene fra administrasjonen i Transport of London om å rapportere til en ansatt om mistenkelig atferd.

Abonner på vårt ukentlige nyhetsbrev - helt gratis.

(saken fortsetter)

Biologer utøver ikke vanligvis sitt yrke i indre by. Den uskrevne regelen er at om man blir spurt, svarer man bryskt at byer bare er nødvendige onder, steder der en biolog oppholder seg så lite som mulig. Den egentlige verden finnes utenfor den urbane sfæren, i skoger, daler og på åkre – i den ville og usiviliserte naturen.

Men hvis jeg skal være ærlig, må jeg i all hemmelighet innrømme at jeg liker byer. Ikke så mye det organiserte, glatte, velsmurte ved dem, men byens skitne, organiske materie, alt man finner i de glemte avkrokene der kulturens tynnslitte teppe gir etter – byens sårbare og ubeskyttede sider, der det kunstige og det naturlige møtes og samhandler i økologiske relasjoner.
Med mine biologøyne blir bykjernen til et konglomerat av ørsmå økosystemer, selv med alt ståk og bråk og sitt fullstendig unaturlige vesen.
Selv i Bishopsgates tilsynelatende sterile gater, kledd i betong og tegl, finner jeg livsformer som klynger seg fast på sta trass. Her vokser en prydløvemunn i all sin ville prakt opp fra en usynlig sprekk i murpussen på en veibro. Der fødes glassaktige, elfenbenshvite istapper gjennom den unevnelige kjemien mellom betong og kloakklekkasje. De tjener igjen som forankringspunkter for de støvstrødde spindelvevene til hjulspinner-edderkoppen. De smaragdgrønne moseårene som veller frem fra spalter mellom sprekt armert glass og en vinduskarm og kjemper for overherredømme sammen med rustboblene som jobber seg gjennom den røde blymalingen.
Utemmede klippeduer med sykdomsbefengte føtter balanserer blant plastpigger på et fremspring. (Ved siden av har noen satt opp et klistremerke som viser en rasende due med en knyttneve til vinge, som sier: «Plastpigger er en kynisk, tyrannisk innskrenkning av vår forsamlingsfrihet. Kampen er ikke over!»)
Og en mygg på veggen i en undergang ved en togstasjon.

Det er nemlig ikke en hvilken som helst mygg. Culex molestus er også kjent som undergrunnsmyggen, «London Underground mosquito». Navnet fikk den først på grunn av sine herjinger blant de av Londons innbyggere som søkte ly på Central Lines plattformer og spor ved Liverpool Street Station under tyskernes bombetokter i 1940. Så i 1990-årene på grunn av genetikeren Katharine Byrne fra universitetet i London, som fattet sterk interesse for dem.
Byrne ble med vedlikeholdspersonalet på deres daglige ekspedisjoner inn i det indre av byens undergrunnsnett. De gikk inn i det dypeste dypet av tunnelene, der murvegger holder fast på floker av armtykke strømkabler dekt av svart støv fra togenes bremsesko, og der de eneste posisjonsmarkørene er mystiske koder skrevet med kritt og spraymaling eller på emaljeskilt.
Det er her undergrunnsmyggene lever og formerer seg. De stjeler pendlernes blod og legger egg i oversvømte avløpsbrønner og sjakter. Og det var herfra Byrne hentet larvene deres.

Hun tok prøver av vann med larver fra sju forskjellige steder på undergrunnslinjene Central, Victoria og Bakerloo med seg inn i laboratoriet, ventet til larvene utviklet seg til voksne mygg (som den jeg så på veggen i tunnelen) og trakk så ut protein for å utføre genanalyse. For 20 år siden var jeg blant publikum da hun presenterte resultatene ved en konferanse i Edinburgh.
Selv om tilhørerne besto av garvede evolusjonsbiologer, begeistret hun oss alle sammen. For det første var myggene fra de tre forskjellige undergrunnslinjene genetisk forskjellige. Det skyldtes, mente Byrne, at linjene er så godt som separate verdener. Den konstante stempelaktige effekten av tog som beveger seg gjennom trange tunneler, pumper skyer av mygg inn og ut og blander dem sammen. Den eneste måten myggene på Central, Bakerloo og Victoria Line kan blandes genetisk på, fortalte hun, ville være om «alle byttet tog på Oxford Circus». Men det var ikke bare det at myggene på de forskjellige undergrunnslinjene var forskjellige. De var også annerledes enn slektningene sine over bakken. Ikke bare i proteinsammensetning, men i levesett.

Oppe i Londons gater lever myggen av blod fra fugler, ikke mennesker. De trenger et blodmåltid før de kan legge egg, de parer seg i store svermer, og de går i vinterdvale. Nede i undergrunnen suger myggen blod fra pendlerne og legger egg før de spiser. De danner heller ikke paringssvermer, men søker sine seksuelle gleder i trange rom og er aktive hele året rundt.
Etter at Byrne begynte å jobbe med feltet, er det gjort funn som viser at undergrunnsmyggene ikke bare finnes i London. De bor i kjellere, underganger og t-baner over hele verden og har tilpasset levesettet sitt etter det menneskeskapte miljøet. Når mygg fanges i biler og fly, sprer genene seg fra by til by. Samtidig parer de seg med lokale mygg over bakken, slik at de også absorberer gener fra denne kilden. Vi har faktisk påvist at dette har skjedd ganske nylig – Culex molestus utviklet seg antakeligvis ikke før menneskene begynte å lage byggverk under bakken.

Jeg kaster et grundig siste blikk på min helt egne undergrunnsmygg der jeg står i den overfylte passasjen på Liverpool Street Station, og tenker på alle de små, usynlige endringene evolusjonen har fått til inne i denne ørlille, skjøre kroppen. Proteinene i antennen har endret form, slik at det er vår menneskelige odør, ikke lukten av fugl, som vekker respons. Genene som regulerer myggens biologiske klokke, er tilbakestilt eller slått av. Dette for at myggen ikke skal gå i dvale, siden det alltid er tilgang på menneskeblod i undergrunnen, og fordi det aldri blir særlig kaldt der.
Tenk på den komplekse differensieringen som måtte til for en så stor endring i formeringsatferden!
Fra å være en art der hannene svermer i store skyer som hunnene piler inn i og ut av for å bli befruktet, til å bli en art der paringen foregår én til én i de trange rommene der undergrunnsmyggene slumper til å treffe på hverandre enkeltvis.

Undergrunnsmyggens evolusjon taler til vår kollektive fantasi. Hvorfor synes vi den er så spennende, og hvorfor husker jeg så godt Katharine Byrnes presentasjon for så mange år siden?
For det første har vi lært at evolusjon er en treg prosess, en umerkelig tilpasning av artene gjennom millioner av år – ikke noe som kan skje i løpet av menneskehetens korte urbane historie.
Det får oss til å skjønne at evolusjon ikke bare dreier seg om dinosaurer og geologiske perioder. Vi kan faktisk se den her og nå! Når vi ser at vår innvirkning på miljøet er så stor at «ville» dyr og planter faktisk tilpasser seg habitater som opprinnelig ble skapt av mennesker for mennesker, skjønner vi for det andre at noen av endringene vi påtvinger kloden, er ugjenkallelige.
Den tredje grunnen til at vi spisser ørene når vi hører om undergrunnsmyggen, er at den fremstår som et søtt innslag i evolusjonshistorien. Vi vet at evolusjonen har perfeksjonert fjærpryden til paradisfugler dypt inne i jungelen og formen på orkideer på fjerne fjelltopper. Men så er prosessen også så prosaisk at den bedriver sitt virke her rett under føttene våre, blant sotete strømkabler i byens undergrunnssystem. For et spesielt, nært og hyggelig eksempel! Akkurat noe slikt man kan forvente å finne i en lærebok om biologi.
Men hva om dette ikke er et unntak lenger? Hva om undergrunnsmyggen er representativ for all flora og fauna som kommer i kontakt med mennesker og miljøet menneskene skaper? Hva om vårt grep om jordens økosystem har blitt så fast at livet på jorden er i ferd med å utvikle metoder for å tilpasse seg en tvers gjennom urban planet?

I 2007 passerte verden en viktig milepæl: Dette året var det første gang i historien at det bodde flere mennesker i byer enn på landet. Fra da av har statistikken vist en skarp økning. Innen 2050 vil to tredeler av verdens omtrent 9,3 milliarder mennesker bo i byer. Det gjelder vel å merke verden totalt sett. I Vest-Europa har det bodd flere folk i byer enn på landet siden 1870, og USA nådde vippepunktet i 1915. Europa og Nord-Amerika har vært på god vei til å bli urbane kontinenter i mer enn hundre år. En nylig utført studie fra USA viste at gjennomsnittsavstanden mellom et gitt punkt på kartet og nærmeste skog øker med omtrent 1,5 prosent hvert år.

Aldri tidligere i vår planets historie har én enkelt livsform vært så dominerende.
«Men hva med dinosaurene?» spør du kanskje.
Men dinosaurene var en hel klasse av dyr, antakeligvis tusenvis av arter. Det å sammenligne alle de tusen dinosaurartene med den enkle arten Homo sapiens, er som å sammenligne alle verdens uavhengige grønnsakhandlere med supermarkedkjeden Tesco’s.
Nei, økologisk sett har verden aldri før opplevd den situasjonen vi befinner oss i i dag: én eneste, stor dyreart som dominerer og dekker hele kloden og tilpasser den til fordel for seg selv. I dag forsyner vår art seg med en firedel av den maten alle verdens planter produserer og halvparten av verdens overflateferskvann. Igjen er dette noe som aldri før har skjedd: Ingen andre arter har noen gang klart å spille en så sentral økologisk rolle i en så global skala.

Vår verden er altså i ferd med å bli gjennomdominert av menneskene. Innen 2030 vil nesten 10 prosent av landmassene i verden være urbanisert, og mye av resten vil være dekt av gårder, åkre og plantasjer skapt av menneskene. Helt og holdent nye habitater, som det ikke er maken til i naturen. Når vi snakker om økologi og evolusjon, om økosystemer og natur, glemmer vi likevel å ta hensyn til menneskene og fikserer blikket nærsynt på den krympende brøkdelen av habitater der menneskene fremdeles har liten innflytelse. Enten det, eller vi forsøker å sette naturen i så stor karantene som mulig, skjermet fra den skadelige påvirkningen fra vår absolutt ikke-naturlige verden.
Slik går det ikke an å tenke lenger. Det er på tide å vedgå at menneskenes handlinger er den største økologiske innflytelses-faktoren i verden. Om vi liker det eller ikke, er vi nå en integrert del av alt som foregår på denne planeten. Bare i vår frie fantasi kan vi fremdeles holde naturen atskilt fra det menneskelige miljøet. Ute i virkeligheten vikler våre tentakler seg tett inn i naturens strukturer.
Vi bygger byer med nye konstruksjoner av glass og stål. Vi vanner, forurenser og demmer opp vannveier og slår, sprøyter og gjødsler åkre. Vi slipper ut klimaendrende gasser. Vi tar med oss dyre- og plantearter fra andre steder i verden, fanger fisk, jakter på dyr og hogger ned trær for å dekke våre mange behov. Enhver ikke-menneskelig livsform på jorden vil møte på menneskene, enten direkte eller indirekte. Og vanligvis får disse møtene følger for organismene vi møter. Vi kan true deres eksistens og levesett. Men vi kan også skape nye muligheter, nye nisjer. Som vi gjorde for forgjengerne til Culex molestus.

Så hva gjør naturen når den møter utfordringer og muligheter? Den utvikler seg. Hvis det i det hele tatt er mulig, endrer og tilpasser den seg. Jo større trykk, desto raskere og mer gjennomgripende er endringene.
Som de slipsbehengte forretningsfolkene som fyker forbi meg i tunnelen på Liverpool Street Station så altfor godt vet, byr byene på store muligheter, men også sterk konkurranse. Hvert sekund teller hvis du vil overleve. Og naturen gjør nettopp det. Mens vi har vendt oppmerksomheten mot den stadig krympende uberørte naturen, har de urbane økosystemene utviklet seg bak ryggen på oss, nettopp her i disse byene som vi naturforskere har fnyst sånn av. Mens vi har forsøkt å redde verdens smuldrende pre-urbane økosystemer, har det gått oss hus forbi at naturen allerede har reist et rammeverk for fremtidens nye og urbane økosystemer.

Den stadig voksende gruppen som prøver å skape begeistring for natur i bymiljøer, blir ofte anklaget for å levere argumenter til utbyggere som vil ødelegge den ville naturen – eller til og med for å gå til sengs med fienden og gi naturvernet et dolkestøt i ryggen.
For flere år siden skrev jeg en kronikk i den nederlandske dagsavisen De Volkskrant sammen med en kollega, Jef Huisman fra Universiteit van Amsterdam. Her hevdet vi at naturen er dynamisk, i konstant endring og at vi ikke bør prøve å ta nøyaktig vare på de nederlandske økosystemene i samme form og sammensetning som vi ser dem i flere hundre år gamle landskapsmalerier. Vi oppfordret til en mer pragmatisk tilnærming til naturvern, der det er plass til eksotiske arter og urban natur, og der det legges større vekt på et velfungerende økosystem enn på de spesifikke artene i systemet.
Dette kom det mange reaksjoner på. Vi fikk sinte e-poster fra kolleger som anklaget oss for å støtte høyreorienterte politikere, som de mente ville gripe begjærlig fatt i alle argumenter for å forsette å ødelegge naturen. Andre iltre lesere mente vi burde «si det til folk fra Australia og New Zealand, som har fått landet sitt oversvømt av agapadder og kaniner».
Slike angrep gjør meg vondt.
I oppveksten var jeg insektsamler og fuglekikker og gikk mange av guttedagene rundt alene på en av åkrene ved hjembyen min med en kikkert, en flora eller en krukke til å samle biller i. I dag har åkrene der jeg fotograferte spovereir, vandret gjennom tepper av tidlige stormarihånd og fanget min første store, sølvfargede vannbille, blitt absorbert av drabantbyområdene som vokser sammen rundt Rotterdam. Jeg så på i rasende, tåredryppende avmakt, med knyttede never, da de første bulldoserne begynte å planere fristedene mine, og jeg sverget på at jeg skulle ta hevn på vegne av naturen som gikk tapt for alltid. Senere bodde og arbeidet jeg som tropisk økolog på Borneo og så maktesløst på mens mangroveskoger ble gjort om til parkeringsplasser og urørte regnskoger ble til monokulturer med oljepalmer.
Men den samme kjærligheten til og omsorgen for naturen ga meg også en forståelse for evolusjonens makt og den usvikelige tilpasningsevnen til en levende verden. Det at menneskeheten vokser og ekspanderer, er et faktum. Hvis det ikke oppstår globale katastrofer eller gjennomføres diktatorisk barnebegrensning, vil menneskene kvele jorden med sine byer og urbaniserte miljøer før århundret er omme. Derfor må vi ta vare på så mange ufordervede villmarksområder som mulig. Men samtidig må vi forstå at utenfor de urørte områdene kan tradisjonelt miljøvern (utrydde eksotiske arter, fjerne «ugress» og «skadedyr») faktisk ødelegge de økosystemene som skal bære menneskeheten i fremtiden. I stedet hevder jeg at vi må omfavne og tøyle evolusjonskreftene som former nye økosystemer akkurat her, akkurat nå, og tillate naturen å vokse i hjertet av byene våre.

Utdraget er hentet fra boka Darwin i byen. Evolusjon i gatenes jungel