Da himmelen ble til blod

Utenfor de sotede vindusrutene begynte himmelen over New York å mørkne. Innenfor veggene i auksjonshuset Sotheby’s hovedkvarter på Manhattan sto kunsthandlere og journalister med fjes som var røde av lettelse og oppgløddhet.
Det var 2. mai 2012 og Edvard Munchs Skrik hadde nettopp tatt hjem tittelen som historiens dyreste kunstverk solgt på auksjon. En flokk av verdens mest velstående mennesker hadde fulgt den seige budrunden noen timer tidligere, der kjøpesummen endte på 720 millioner kroner. Nå ventet vi på pressekonferanse med analyser og reaksjoner, velgjørende pillow talk etter kjøpsøyeblikkets utløsning.

Journalistene, som var kommet fra hele verden, svelget skuffelsen da de fikk høre at Skriks nye eier ville være anonym og ikke kom til å delta på seansen. Isteden de tok pliktskyldig fram notatblokkene da bildets selger ble introdusert som erstatning. Straks etterpå entret den norske rederarvingen og antroposofen Petter Olsen scenen i en litt for stor dobbeltspent dress. I innerlommen lå en tale han hadde forberedt lenge.

”Motivet Skrik kan få flere av oss til å fatte alvoret og konsekvensene av fortsatte utslipp av klimagasser”, leste milliardæren med monoton stemme, mens forvirringen spredte seg i ansiktene til adrenalinstinne reportere. De hadde kommet for å høre om dollartegn og prisrekorder, isteden fikk de en advarsel om løpsk kapitalisme og globale naturkatastrofer.

”Biosfæren vil minske og det vil bli mindre oksygen, vann og føde, messet Olsen.
”Det vil bli mer død, mindre liv. Og det vil være altfor få livbåter når vi går ned.”

”Jeg gikk bortover veien med to venner – solen gikk ned”. Du har sannsynligvis hørt dem allerede: Edvard Munchs egne ord om hans mest berømte motiv, en slags bakgrunnsfortelling eller bruksanvisning han sendte ut i verden sammen med maleriet, som for å sikre seg mot at det skulle bli misforstått (i dag kan vi slå fast at det ikke fungerte).
Munchs tekster om Skrik-opplevelsen blir ofte beskrevet som dagboknotater, men det er kanskje bedre å tenke på dem som prosadikt, poetiske stubber med en selvbiografisk kjerne som forankrer Skrik i kunstnerens egen kropp. Det 20. århundrets mest berømte maleri er også kunsthistoriens minst flatterende selvportrett.
Munch flikker, justerer og varierer på disse Skrik-tekstene gjennom hele livet, men essensen er alltid den samme. Han er ute og spaserer med to venner – den mest nøyaktige sceneangivelsen han gir, er at de går langs ”en Bjergvei nær Kristiania”. Vi kan se for oss lavmælt prat, et håp om adspredelse i friluft etter en lang dag. Men på et tidspunkt lener hovedpersonen seg mot et gjerde, ”træt til døden”, mens kameratene går videre. Og plutselig rammes fortelleren av en gjennomgripende angst under de flammende skyene: ”Og jeg følte som et stort, uendelig skrig gjennem naturen.”

En mann på tur, altså, det er det vi har foran oss. Eller: mennesket og naturen. Og rapporten fra ekskursjonen skulle snart nå ut til en hel verden.