DEBATT

Bør jeg spise mer fisk?

Merete Eggesbøs anbefaling til kvinner om å være mer moderat i fiskeinntaket under graviditet er rimelig, basert på den kunnskapen som foreligger, og spesielt i et føre-var-perspektiv. Det skriver en professor og en forsker ved Universitetet i Bergen.

Morgenbladet og Harvest Magazine har satt søkelys på hvordan sjømatnasjonen Norge håndterer kunnskap om miljøgifter i fisk i forhold til kostholdsråd. Enkelte får kaffen i halsen når det skrives om dette. Skal vi, som lever av fiske og akvakultur og skryter av vår rene natur, virkelig måtte diskutere om det er sunt å spise fisk?

Noen vil ha det til at debatten er presset frem av oppdrettsmotstandere. Men problemet miljøgifter gjelder selvsagt ikke bare oppdrettslaks. Det handler også om fisken er fet eller mager, siden de fleste miljøgifter havner i fettet. Torsk er en mager fisk, men har en svært fettrik lever. Kostholdsråd for torskelever gjelder alle norske fjorder og kystområder. Det handler også om hvor fisken lever. Fet fisk som sild og makrell fra områder som Oslofjorden og Skagerrak inneholder mer miljøgifter enn sild og makrell fra Norskehavet og Nordøstatlanteren. For oppdrettslaks er det fôret som er hovedårsak til nivåene vi finner i fisken. I HIs Sjømatdatabase kan du finne data fra analyser av miljøgifter i fisk og annen sjømat.

Her kan du også finne data som forteller om trendene i oppdrettslaks. Det er riktig at nivåene av dioksiner og dioksin-like PCB har gått ned til under det halve det siste tiåret, men det finnes andre stoffer som ikke har gått ned på samme måten. Plantvernmiddelet endosulfan hadde for eksempel en viss nedgang i begynnelsen av denne perioden, men har senere variert mer. Hexaklorbenzen (HCB), som er et soppmiddel og tilhører de persistente organoklorforbindelsene som er forbudt under Stockholms-konvensjonen, har ikke vist noen nedgang å snakke om i den samme tiårsperioden (se figur).

Under fremleggelsen av Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) sin rapport om sjømattrygghet 2014 kunne vi lese følgende på Matportalen.no (15.12.2014): "VKM konkluderer derfor med at verken storspisere av fisk eller andre får i seg skadelige mengder av miljøgifter fra fet fisk. VKMs beregninger viser at du kan spise over én kilo oppdrettslaks eller noe mindre makrell i uken, uten at du risikerer å få i deg skadelige mengder av miljøgifter."

Den beregningen det vises til er en modell som ekstrapolerer innhold mot et såkalt tolerabelt ukentlig inntak (TWI) for de miljøgiftene som kalles dioksiner og dioksin-liknende forbindelser. Dette scenariet sier ingen ting om helseeffekter.

Her er det tre ting som er viktig å huske på, som Eggesbø påpeker: For det første dekker denne modellen bare en liten del av de miljøgiftene vi vet finnes i fisken. Det er flere hundre andre stoffer (PCBer, sprøytemidler, ethoxyquin osv.) som også finnes i maten der vi ikke har etablert noen TWI. For det andre har vi nærmest ingen kunnskap om tolerabelt inntak av disse stoffene i blanding, de såkalte cocktaileffektene. Og for det tredje, selv om en TWI høres ut som en vitenskapelig sannhet, er disse ofte gjenstand for justering når ny kunnskap gjøres tilgjengelig.

TWI'en som det refereres til er på 14 pg toksiske ekvivalenter (TE)/kg kroppsvekt. WHO og tyske miljømyndigheter har ønsket en TWI på maks 7 pg/kg, eller helst under dette. Da hadde vi nådd grenseverdien med tre måltider norsk oppdrettslaks per uke, når vi regner med det vi gjennomsnittlig får i oss av disse stoffene fra andre kilder.

Helsedirektoratet, Mattilsynet og VKM trekker frem betydningen av å se på det samlede bildet, og ikke legge for mye vekt på enkeltstudier. Er det noen av studiene gjennomgått av VKM 2014 som viser positive effekter av å spise mer enn 2-3 måltider laks eller annen fet fisk i uken? Finnes det vitenskapelige studier der man har undersøkt helseeffekter ved konsum av mer enn ett kilo oppdrettslaks per uke? Nei, men flere studier viser negative effekter ved inntak av mer enn 3-4 måltider i uken (se tabell).

At advarsler mot å spise for mye fisk kan skape frykt som gjør at inntaket av sjømat blir lavere enn anbefalt, er ikke noe argument mot å reise denne debatten. Vi må akseptere at miljøgiftene er rundt oss og i maten vi spiser. Vi må også akseptere at dagens kunnskap om hvordan disse virker på mennesker og miljø, alene eller i blanding, er langt fra tilstrekkelig. Derfor er det viktig med en debatt om dette, og med mer forskning på temaet. Dette vil gjøre at folk kan ta bevisste valg. Et slikt fokus vil forhåpentlig også bidra til at sjømatnæringen selv anstrenger seg for å få ned nivåene av alle miljøgifter i fisken som tilbys på markedet.

De fleste er enige om at et visst inntak av fisk og sjømat er sunt. Dette bør omfatte både hvit fisk og fet fisk. Samtidig er det mange befolkningsstudier som viser at det går en grense et sted rundt 3-4 måltider per uke, og at inntak utover dette ikke gir noen positiv helseeffekt. Kanskje snarere motsatt. Dette er det samlede bildet.

Derfor er det positivt at Linda Granlund i Helsedirektoratet i sitt innlegg (Morgenbladet 20.5.2018), poengterer at «Fisk til middag mer enn tre ganger per uke (...) er derfor ikke i tråd med 'norske kostholdsråd'». Dette høres fornuftig ut. Merete Eggesbøs anbefaling til kvinner om å være mer moderat i inntaket under graviditet er også rimelig, basert på den kunnskapen som foreligger, og spesielt i et føre-var-perspektiv. VKM-rapportens scenario-modell og påfølgende oppslag i media om at du kan spise så mye laks du vil, er derimot et villspor.

Anders Goksøyr er professor i miljøtoksikologi ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Bergen og forskningssjef II ved Havforskningsinstituttet.
Jerome Ruzzin er forsker i miljøtoksikologi ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Bergen.