Bobildagbøkene del II: Å surfe på tilfeldigheter

Et mål uten en plan, men med et rammeverk for suksess
En kollega sa til meg en gang: Et mål uten en plan er bare et ønske. Hun sa det med forakt for drømmerne. Bak rattet i vår innleide bobil, har jeg tenkt mye på denne setningen og måten hun sa det på. Jeg har kommet frem til følgende:
Den setningen gir meg en irriterende kløe.

Ikke fordi den er usann, i mange tilfeller er den helt rett. Men den setter også premisset for at suksess er umulig uten planlegging. Den tar kvelertak på all impulsivitet og legger det i bakken. Før en gjør noe bør en ha et formøte med gule lapper som skal henges opp og prates om. En trenger systematikk, innsikt og forståelse.
Hvor er rebellene og annerledestenkerne som kan bevise det motsatte?
Hans Jæger er død. Jimi Hendrix er død. Maradona er død.
På gravlunden danser produsenten Max Martin og Netflix sine algoritmer til rytmen av filofaxer som åpnes og lukkes.

I første del av Bobildagbøkene sneiet jeg innom jazzen.
På morgenen, på fastlands-Norges sørligste punkt googlet jeg «what's the true meaning of jazz»:

«Jazz er uttrykk for kjærlighet, begjær, livlighet, håp, triumf, energi, glede, selvtillit og spenning – selve livets ting. Jazz handler om å nyte menneskets kompleksitet: noen ganger er vi oppe, andre ganger er vi nede. Fordi jazz involverer kreativ improvisasjon og dypt selvuttrykk, er det en av de mest tilfredsstillende musikkstilene å være involvert i. Du kan bruke hele livet på å studere jazz. Allikevel vil du aldri komme gjennom jazzens selvutforskning, innsikt og uttrykk.»
(learnjazzstandards.com)

Nå skal jeg si deg hva dette har med ferier å gjøre:
For mye planlegging kveler improvisasjonen. Booker du en plan for en hel ferie, står du alltid i fare for å gå glipp av det spennende/ flotte/ underholdende du ramler over, og som ofte er bedre enn all verdens bilder fra Facebook og Instagram.
Det er derfor jeg ikke liker å detaljplanlegge. I stedet bruker jeg egen erfaring i forhold til hva som er smart og mindre smart å improvisere. Dette kan være hva som blir for langt å kjøre for barna målt opp mot hvor mye stillstand jeg kan tåle. Vår erfaring er vårt rammeverk, det er opparbeidet kunnskap om hvilke regler vi skal spille etter. Har du et slikt rammeverk, kan man, som i jazzen, improvisere. Og da er bobilferie helt perfekt.

Men hvor skal vi?
Denne morgenen står vi på Lindesnes, fastlands-Norges sørligste punkt og speider nordover. Vi har kjørt langt de siste dagene. Neste etappe bør være ganske kort. Hvor går ferden videre?
Østlandet er ikke ferdiggjort. På de få stedene vi har stoppet, finnes det en rekke andre steder å besøke.
Men vi vil surfe, og vi vil oppleve et felt på norgeskartet som for oss fortsatt er uoppdaget: Kystlinjen mellom Kristiansand og Stavanger. Vi har kjørt langt de siste dagene, nesten helt på grensen, for å komme oss i best mulig posisjon til å oppleve surfing langs denne kysten. Nå står vi her, helt i sør, klar til å snacke på noe av det aller flotteste Norge har å by på, en times kjøretur fra Lista.

Lista og folk som vil ha mer vind, ikke mindre
Før internett ringte folk til fyrvokteren på Lista fyr for å høre om vinden og forholdene. Blåste det bra, men ikke for mye, kjørte de fem og en halv time fra Oslo, vindsurfet, og dro hjem igjen. Så flott er Lista at de som kommer hit, alltid kommer tilbake. Det er historier som dette vi får høre i og rundt Lomsesanden camping, en campingplass med et merkelig navn, plassert i ly fra heftige nordsjøvinder, godt skjult bak runde sandbanker.
Lista er som Skagen, bare villere, vakrere, kaldere og mer værutsatt.
En kan si det er en «An acquired taste», en smak som kun kan verdsettes av de som har erfart liknende ting før.
Men når vi kommer frem og parkerer bobilen, er vinden stille og Lista er åpen for alle.
En sommervikar selger kuleis i kiosken, men har åpenbart ikke fått med seg størrelsensinstruksen. Til stor glede for kundene er én kule for ham, tre for de fleste andre.
Ved siden av oss har et middeladrende par parkert campervanen sin og lagt ut segl og brett for vindsurfing. En familie har inntatt et av campingplassens nye glampingtelt og griller pølser i en bålpanne. En fuglekikker pusser fotolinsene sine.
På Østlandet venter folk på at vinden skal stilne. Her venter de på at den skal tilta. Inntil da, er det fint lite som skjer. Vi går en kveldstur mens et rosalilla lys smelter inn i det gulgrønne sivet som skjermer jord fra sandbanker. Vi mater geiter og leter etter hemmelige sandstrender. Så er det natt og vi tusler hjem.

En gang på 90-tallet hadde Levi's en reklamefilm med sangen Underwater love fra Smoke City. En linje gikk som følger:
«After the rain comes sun, after the sun comes rain again.»
Det er den jeg får i hodet når jeg våkner denne morgenen. Regn blir til sol, som blir til regn, som blir til sol igjen. Innimellom smeller også torden og lyn fra himmelen.
Snart står vi under trærne på Husebystranden og speider utover havet, klar til å vindsurfe for første gang.
Etter en time stilner himmelen, og vi trekker bort fra skogen og ut i vannet.
Der søker vi med brettet i vinden, prøver å forstå seilet, ulike fotstillinger og hvor man skal lene seg.
I teorien skal det gå fint å surfe både opp mot og med vinden, men de fleste av oss synes begge deler er like krevende.
Allikevel slumper vi innimellom til å gjøre alt rett på en gang. Da skyter vi fart over vannet så havflaten skummer. Vi hyler av glede. En time blir til fem. Armene slites ut. Bena slites ut. Ryggen slites ut. Til slutt blir vi liggende på stranden ved siden av brettene mens et kjølig duskregn kiler oss i ansiktet. Ferie er ikke bare å slappe av. Å bruke alt man har av fysisk energi, kan også gjøre godt. Denne kvelden er bobilen vår et stillerom. Jeg blir sittende å prate med en far som har surfet hele sitt liv.
– Dra til Jæren og Borestranden i morgen, sier han.
– På ettermiddagen skal det bli perfekte forhold for bølgesurfing der.

Nordsjøvegen og Norges fineste kjøretur
Neste morgen forlater vi Lista til fordel for Jæren. Det er en kjøretur på nesten fire timer, men jeg har alltid likt å kjøre bil og barna med sine mobiler, har alltid likt å sitte på. Jeg liker følelsen den mekaniske reaksjonen gir meg når jeg girer opp eller ned. Jeg liker gleden ved å treffe en inngang og utgang av en sving helt perfekt. Det er akkurat så krevende at det ikke blir kjedelig, og akkurat så avslappende at jeg kan la tankene fare.
Derfor ruller vi ikke ut på E39 mot Jæren denne dagen, men tar en omvei rundt Lista og inn på Nordsjøveien med alle dets krinker og kroker. Langs en grusvei ramler vi over turens mest fotogene øyeblikk: Et lite tjern fylt av store badeender i all verdens farger. Vi klatrer rett opp fra Flekkefjord og rett ned i Åna-Sira (hvor har jeg hørt det navnet før?). Så bærer det videre, aldri rett frem, men alltid i svinger, opp og ned. Den mellomstore bobilen får meg hele tiden til å holde konsentrasjonen. Det er til tider krevende, men aldri ukomfortabelt. En større bil krever større presisjon og jeg sitter i majestetisk positur, rakrygget langt fremme i bilen, med oversikt over veien og begge hendene på rattet. Etter Jøssingfjorden forsvinner vi inn i et hull i fjellet. (Er det menneskeskapt?) Så forbi Egersund, opp og ned i en time til. Det begynner å regne. Himmelen åpner seg. Det fosser ned. Jeg stopper bilen, og går ut for å ta bilder, men linsen blir våt før jeg rekker å ta noen. Jeg hopper inn i bilen igjen og kjører videre.
Med ett forsvinner fjellene, skyene og regnet. Veien slutter å krølle seg. I stedet strekker den seg ut på en rak linje over landskapet på Jæren. Rett frem nå, til bølgene på Borestranden.

Bølgene på Jæren
Så er vi altså her, på Borestranda feriesenter. Etter en uke på veien. Ikke visste vi at det var akkurat her det skulle være bølger akkurat i dag. For å være helt ærlig hadde vi ikke hørt om Borestranden før vi dro. Hele denne turen er blitt til underveis.
Vi river ut surfebrett og våtdrakter fra bobilen. Så småløper vi langs en smal grusvei mellom to åkerlapper og over den siste sandbanken som skiller oss fra havet.
Er det bølger her?
Er de store nok til å surfe?
Spør man ikke, får man heller aldri svar.
Og der, nede ved stranden, ruller bølge etter bølge inn fra havet. Det er klaff på absolutt alle fronter
Som når Hugh Grant møter Julia Roberts i Notting Hill.
Som når Michael Corleone møter Apollonia i Gudfaren I.
Som når Forest Gump oppdager Jenny ved Washington-monumentet.
Og som i de tre nevnte filmscenene er møtet mellom oss og bølgene tilfeldighetenes seier.
Vi kaster oss ut i vannet, svømmer ut til der hvor havet bryter mot land og rir på bølgene til sola går ned. Lykkelige og utslitte krabber vi tilbake, spiser, sover, spiser igjen og løper tilbake til bølgene. På ettermiddagen stilner havet og muligheten for å surfe er borte. En time etterpå kommer regnet og den kalde lufta som vil ligge over Norge den neste uken.