Myten om bilens fordeler

Det verste med biler er at de til syvende og sist er akkurat som slott eller strandvillaer: luksusgoder skapt for en liten rik minoritets eksklusive glede, og som i sin opprinnelse og natur aldri var tiltenkt folk flest. I motsetning til støvsugeren, radioen eller sykkelen, som er nyttige uansett hvor mange som har en, er bilen i likhet med strandvillaen bare attraktiv og nyttig så lenge massene ikke har en. På denne måten er bilen, både i opprinnelse og i sitt egentlige formål, en luksusgjenstand. Luksus lar seg i essens ikke demokratisere. I det øyeblikket luksus er allment tilgjengelig, er ingen tjent med den lenger. Snarere tvert imot: Alle svindler, frustrerer og fortrenger andre og blir svindlet, frustrert og fortrengt til gjengjeld.

I tilfellet med strandvillaer er dette innlysende. Ikke én demagog har turt å hevde at ferier bør demokratiseres ved at man innfører et prinsipp om én strandvilla til hver franske familie. Alle skjønner at 13 eller 14 millioner franske familier som legger beslag på ti meter kyst, ville forutsette en kystlinje på 140 000 kilometer! For å kunne gi alle sin andel, ville man måtte dele kysten opp i så små biter, eller bygge så tett, at villaene ble verdiløse, og fordelen kontra et hotellkompleks ville være borte. Demokratisering av strandtilgang har med andre ord kun én løsning: den kollektivistiske. Og denne løsningen innebærer en konflikt med private strender, med et privilegium en liten minoritet tar på bekostning av mange.

Hvorfor gjelder ikke noe som er selvsagt i tilfellet med strender, for transport? Opptar ikke bilen i likhet med strandvillaen en begrenset plass? Fordriver den ikke andre som bruker gatene (fotgjengere, syklister, trikke- og bussjåfører)? Devalueres den ikke når alle skal ha sin egen? Likevel florerer det av demagoger som insisterer på at hver familie har rett på i alle fall én bil, og at det er opp til myndighetene å sørge for at alle kan parkere, komme seg rundt i byen og dra på ferie i 150 kilometer i timen på samme tidspunkt, på en enkel måte. Monstrositeten ved dette demagogiske vrøvlet er åpenbar, men likevel serveres det til stadighet, til og med av venstresiden. Hvorfor behandles bilen som en hellig ku? Hvorfor anses den ikke, i motsetning til andre «private» goder, som antisosial luksus? Svaret finnes et sted i disse to aspektene ved bilkjøring: