Begrav mitt hjerte ved Færder Fyr

Indians! Sitting Bull shouted. There are no Indians left but me!
Dee Brown: Bury My Heart at Wounded Knee

*

JEG VÅKNER AV AT FAREN MIN rister i meg. Det er tussmørkt. Først skjønner jeg ikke hvor jeg er, men så ser jeg køyesenga og det lille rommet med de brune veggplatene fra femtitallet.
«Skarru være med?» hvisker han.
Jeg hører meg selv si «ja» med en stemme som sprekker, og svaret overrasker meg, for jeg er så trøtt at jeg holder på å spy.

Vi er på hytta på Hurum. Det er sommerferie, klokka er halv fire på natta og pappa skal på nattfiske. Jeg har sagt at jeg vil være med før, men når han har prøvd å vekke meg, har jeg ikke klart å stå opp. Denne gangen avla jeg en ed før jeg skrudde av lyset, og kanskje det er denne som får meg opp av senga og ut i stua. Jeg drar på meg klærne foran en vifteovn, for selv om det er sommer, er det kaldt om natta. Utafor det store vinduet ligger fjorden, helt svart, og på andre siden blinker Drøbak.
Vi kommer oss ned på brygga og laster termoser, fiskeutstyr, bøtter, matpakker og kokte blåskjell til agn opp i en 14 fots GH med en 20-hester. Jeg sitter i baugen på vei ut, men ikke engang drøye 20 knop klarer å blåse søvnen ut av hodet mitt. Vi dregger et sted mellom Oscarsborg og Håøya, og jeg vikler ut hekla jeg fikk hjelp til å binde kvelden før. Annenhver blank krok og tyttebærkrok og en svenskepilk som søkke til slutt. Pappa røyker og drikker kaffe, og jeg er for trøtt til å prate.

Da reveljen på borgen går klokka seks, er båten full av fisk. Hvitting, sei, sild og torsk. Masse torsk. Jeg kan ikke tro mine egne øyne. Da vi nærmer oss hytta, løfter jeg opp den største fisken og skriker «SE!» til søstera mi inne på land. Vi bærer bøtte på bøtte opp på brygga, og da mora mi litt seinere tilbyr seg å avløse meg i rensinga, sjangler jeg opp til hytta og kollapser i køyesenga, lykkelig og utslitt.
Året er 1985, jeg er åtte år gammel og fylt av en undring jeg aldri skal bli kvitt.

Gjennom oppveksten min kretsa somrene rundt fjorden. Holmene, undervannsmuren fra småskjær til Slottet, klippene i Sandspollen som vi utforska fra båten jeg kjøpte for konf-pengene, historiene om Blücher, sandtaket på Hurumsiden eller de militære områdene på Håøya og Oscarsborg. Viktigst var allikevel livet under vann. Jeg kan fremdeles lukke øyene og se for meg undervannstopografien slik den avtegnet seg i mitt eget hode, etter nitidig fiske med hekler, harper, dorg, bunnsnøre, ruser, garn og teiner. Jeg kan se rennene, dypene og grunnene og jeg tror jeg veit nøyaktig hvor sandbunnen der man får rødspette slutter og hvor tareskogen som gjør at man må kjøre løs dreggen begynner. Jeg veit hvor man bare får sypiker, hvor det ryktes at det bodde en enorm hummer, hvor man tar stor torsk og hvor man tar liten torsk.

Man har en trang til at unger skal få oppleve det en selv syntes var fint. Trettito år etter fisketuren med pappa sitter jeg derfor i Oslofjorden og hjelper min egen fireåring med å agne et snøre. Og selv om vi har hatt et par bomturer tidligere, så har vi denne gangen dratt ut til en av de mest fiskesikre grunnene i hele fjorden.
Jeg veit at vi kommer til å få torsk.
Det gjør vi ikke.
Vi gir oss etter fire timer. Vi har fått én sild hver, og sønnen min er henrykt. Jeg smiler, men blir ikke kvitt mistanken om at dette ikke er den samme fjorden jeg og pappa fiska den natta i ‘85. Noe har skjedd på de tre tiårene som har gått. Torsken, som en gang var selve symbolet på livet i fjorden, er borte.

(artikkelen fortsetter)