Sommeren vi badet oss gjennom Nordmarka

Saken ble skrevet den ekstremt varme sommeren 2018.

This Summer I went swimming
this summer I might have drowned,
but I held my breath and I kicked my feet
and I moved my arms around moved my arms around.
Loudon Wainwright III, Swimming Song

Vi har gått på ski gjennom skogen rundt Oslo.
Vi har syklet den samme skogen flere ganger. Har gått den også, både skogen øst, vest og nord for Oslo, på langs og på tvers. Men det var mens jeg leste den fabelaktige boken «Waterlog» der Roger Deakin beskriver hvordan han badet og svømte seg gjennom Storbritannia, at ideen fant sin form: Vi bader oss gjennom Marka.
Det var en av de varmeste somrene i Norge i temperaturmålingens tid. La oss bade oss gjennom skogen, la oss dra. (Artikkelen fortsetter med mye bading)

Deakin skriver: In water, all possibilities seemed infinitely extended. Free of the tyranny of gravity and the weight of the atmosphere, I found myself in the wide-eyed condition described by the Australian poet Les Murray when he said: I am only interested in everything.

Sommeren var uvanlig idyllisk, sykelig glødende. Selv miljøvernere og klimainteresserte nyter slike somre, om enn med en stigende fornemmelse av uro. 30 grader varmt på Hardangervidda, 24 grader varmt i skogsvannene, 30 grader varmt i Oslo, dag etter dag, uke etter uke, vanne hagen ble forbudt og grille i skogen ble forbudt, og skogbrannfaren var akutt, og når skal vi bade, skal vi bade en gang til? Mer hvitvin, takk, en selfie på det, mer is, takk, en selfie på det, en pils, takk, og heten bare fortsetter, og Elkjøp er utsolgt for vifter.

Alt var ekstremt, også gledene. Det var noe dekadent over sommeren 2018, noe dekadent over temperaturene, især når man ikke lurer på hvor de kommer fra, men bare tar for seg, et bad takk, mer hvitvin, takk.
Denne dekadansen danset vi nå.
Vi bader oss til hytta i morgen, sa jeg til datteren min.
Vi badet i Akerselva da jeg sa det.
Hun sa nei, for der jeg fokuserte på badingen, tenkte hun på syklingen. Hun hadde aldri syklet fire-fem mil før, og tvil var hennes instinkt, og heten var synlig i bølger over asfalten.
Jeg sa det går fint om man bare bruker tid, og jeg så en endring i øynene hennes, en variant av det Astrid Lindgren skriver, at noen ganger vil man ikke være «en lort», man vil løfte seg, vise styrke.

Dagen etter sto datteren min og jeg ved Maridalsvannet. Vi hadde en liten sekk med vannflasker og mat. Og to sykkelvesker, en med badetøy og håndklær, en med sykkelutstyr. Det var allerede 30 grader i skyggen. De korte motbakkene opp til Skjærsjøen fortonet seg uendelige og kastet liksom lange skygger selv når solen stekte ovenfra og ned på oss. Grusen støvet som i panoramabildene av ryttere i westernfilmer. Elva vest for oss lå dehydrert og sykelig tynn etter ukene med tørke. Partier med blåbærlyng var brennende oransje og sprakk når vi tok på dem, bladene på trær som ikke hadde røtter ned i grunnvannet, var gule, som i begynnelsen av oktober.
Vi stanset i skyggene. Der det ikke var skygge, laget jeg en for henne.
Det går ikke, sa datteren min, det går bare ikke, jeg vil ikke være her.
Vi skal snart bade, sa jeg, med hes røst.

Da vi kom til Bjørnholt, la hun seg ned i en merkelig stilling på gresset. Som om hun hadde falt midt i en setning. Drømmer jeg? spurte hun. Hun knep øynene hardt igjen flere ganger, for å sjekke. Hun reiste seg og sa: Jeg håpet at jeg sov og at jeg ikke var med på denne turen.
Badeplassen er ned den stien her, sa jeg da jeg hadde kjøpt vaffel og solo. Vi gikk sakte ned mot vannet. Øyenstikkere fløy over oss, tok sine 90 graders svinger, vingene ga en fresende lyd når de traff strå. Ved enden av stien åpner Bjørnsjøen seg. Det gir en optisk følelse av hav eller fjord. Jeg tok av meg klær mens jeg gikk, kastet plagg for hvert skritt. Datteren min fulgte etter. Det var ingen her. Det var fellesferie, skyfri himmel, leirplassen er ganske perfekt, men vi var alene. Vi gikk ut på svabergene, svette og varme, og så Kikuttoppen i det fjerne. Ikke et menneske å se. Vannstanden var en meter lavere enn normalt. Sjøen var mørkblå. Vi seg ned i den, og jeg kunne se hennes første smil denne dagen. Vi la oss forsiktig utpå vannet, jeg tok meg i å tenke at lyden ville minne om bacon i varm panne, that sizzzzling sound, og vi tok noen tak over en smal bukt. Da vi dukket ned, var vannet fargen rødlig, som av jern. Vi dukket opp igjen. Lydene i skogen var kun våres. Kroppene våre fløt i vannflaten, gjenvant en balanse i det feberhete. Finnes det noe bedre enn dette?

Vi svømte tilbake. Berget var så varmt at vi tørket oss på dem.
Bakkene videre mot nord var om mulig tyngre nå. Jeg hadde ingen trøstende ord mer. Et nytt bad var innen rekkevidde, kunne jeg sagt, men det ville ikke hjulpet. Man skal dessuten ikke overdrive ”trøst” til barn i slike situasjoner. Det gjør dem lei og svakere enn de er.
Vi syklet ned de skarpe kneikene mot Fortjern, passerte skiltet til Kikut og delte en rennende sjokolade i veikanten. En treningssyklist ropte «amøber» til oss, fordi han mente vi tok for mye av veien. Da kviknet datteren min til. Hun blir rasende av frekkheter. Nå syklet hun foran, fort, bestemt. Ved Hakloa stoppet hun selv. Hun så vannspeilet og svingte sykkelen ned til bredden av svaberg og kampesteiner.
Her, sa hun.
Og jeg var så glad, på en uvant måte. En syklist satt 50 meter til venstre for oss. På andre siden av vannet så vi et telt. Ellers var det tomt for mennesker. Hakloa er Nordmarkas nest dypeste vann. Vi kunne stupe fra land. Vannet så rødbrunt ut fra oven, vi dykket ned og kjente kjølighet i dypet, varmt ved brystet, friskere nede. Vi svømte litt på rygg. Så tro vi vannet en stund mens vi pratet, badende. Jeg husker nesten ikke et ord av hva vi pratet om. Notater tok jeg ikke. Men jeg husker at jeg, mens jeg lufttørket, tenkte «nå løsner det».

På sykkelen pratet og tråkket hun euforisk. For noen krefter som bor i den lille kroppen. For en radius barn har, om man treffer dem på den rette måten, og de viser storsinn den dagen. Hun ville ”spise kilometer”, sa hun, og en stor sjø dukket opp vest for oss. Sandungen. Noen mener dette er Nordmarkas hjerte. Nå var vannstanden så lav at lange grunner steg opp midt i vannet. Vi badet ikke. Vi studerte navn på postkassene i den lille bebyggelsen. Løvenskiold, leste hun.
Han som eier skogen, sa jeg.
Hvordan kan noen eie skogen? Sa hun.
Hodet var for varmt til å svare, jeg viste henne Daltjuven på kartet, og ba henne speide mot øst (hennes høyre hånd).

Ved Daltjuven er det en nydelig leirplass på en tunge ut i vannets østlige del. Den var ubrukt nå. Her går også en av de finnes vinterrutene gjennom skogen, over Daltjuvmana østenfor vannet. Nå var solen for lav til å nå oss her. Men varmen holdt seg, den kom også fra steinene og lyngen under oss, grunnen strålte varme, varmet dirret i alle elementene, du kunne se det på bølger i luften. Vi badet uten hyl og juhuu. Det var grunnet lav vannstand litt baksing på glatte steiner før vi med rolige tak kunne gli utover det oppvarmede vannet. Og på ryggen der, med blikket mot trærne i siluett mot en oransje himmel i solnedgangen og gradvis mørkeblå lenger vekk, tenkte jeg på hvor få som var her. Det led mot kveld, en av de sommerkveldene som får en til å ville viske fordi alt er fredelig, hemmelighetsfullt. Jeg kunne knapt huske en bedre sommerdag.

Solen gikk ned bak kollene, delte Gjerdingen i to, lys/mørke. «Her bor to hoggormer. La de få bo her, de er fredet», sto det på et skilt på demningen. Vi hørte lave stemmer fra vannet. To menn badet sammen. De svømte ikke, de sto i vannet, og tråkket rolig med føtter og beveget armene jevnlig for å holde seg flytende mens de pratet. De pratet om jobben. Om familien. Om ferien. Stemmene bar over vannet og til vika der datteren min og jeg var. Det minnet om lydene fra mor og far i stua da jeg var barn, betryggende stemmer, summing, til å sovne godt av.

Vi tok fatt på turens siste etappe, over trillestien fra Gjerdingen demning og opp til Fjellsjøen. Jeg hadde tenkt mest på dette badet, fra odden utenfor hytta i nord, oppildnet av å ha lest Johannes Dahls klassiker Fjellsjøen (Harvest-kilde...), om fisket i dette vannet. Men på odden sto nå en mann og fisket. Og i bukta ved benken var det vannliljer og ubadsomt grunnet tørken. Vi satt noen minutter ved benken ved grusveien, syklet oss ned til Svartbekken og opp til Mylla, innom tjernet Viggern. Overflaten var så stille, som om sjøen var laminert.

Syv-åtte timer etter avreise sto vi på hytta og hengte håndklær opp til tørk mellom trærne. Våte i håret. Fornyet. Og datteren min hadde syklet opp en ås i dag, og kommet ned fra et fjell, badende, glødende.

NB. Uken etter syklet og badet vi oss gjennom Nordmarka med småsøsknene (6 og 9 år).