Kunsten å se

Naturen er hans religion

- Når du ser de store sammenhengene i naturen, blir selv all verdens religioner for enkle, sier Arne Nævra.

Les intervjuet med vinneren av Helge Ingstad Prisen 2014.

- Det handler om å se den store sammenhengen. Dette puslespillet vi mennesker er en liten brikke i. Jeg ønsker å gi mennesker en bevissthet rundt sin tilstedeværelse på jorden. I mitt livslange møte med naturen, er det dette som trer frem; at vi hører til her. Sammen med alle de andre skapningene som også hører til her. Men som vi fjerner oss mer og mer fra. Og hever oss over, uten en langsiktig tanke om at vi er avhengig av hverandre.

Arne Nævra sitter foran meg hjemme i Rypekroken. En perfekt adresse for naturens mann. Vi har akkurat sett de seks rådyrene som blir foret utenfor stuedøra. Rett over gårdsplassen er kontoret. Her redigeres og skapes det film og foto som formidles og beundres over hele verden.
Den 22. mars mottar Arne Nævra Helge Ingstad-prisen. Det er derfor Harvest er i stua hans. For å få vite noe om lidenskapen hans, evnen han har til å formidle. Han innrømmer at prisen henger høyt. De som sitter i juryen er fagfolk han har stor respekt for. Og anerkjennelsen av at det han driver med blir sett og hørt er motiverende for det videre arbeidet.

- Når du ser de store sammenhengene i naturen, ser den eventyrlige tilpasningen naturen er i besittelse av. Da blir selv all verdens religioner for enkle. For meg holder det å se dette. Det blir vel nesten som en slags religion, forresten. Sånn sett kan kanskje døden føles litt ekstra skremmende. For i mitt univers er døden vår endeholdeplass. Det finnes ingenting etterpå. Det betyr ikke at realister og evolusjonister er mer avstumpet og mindre opptatt av tanker og kunst enn andre. For det handler om menneskets fantasi. Jeg har flere ganger, når jeg har vært i skogen i grålysningen, «sett» både tusser og troll. De hører til også i min fantasi.

Juryen om Arne Nævra

"Arne Nævra får Helge Ingstad Prisen 2014 for sin innsats med å formidle engasjement for friluftslivet og kunnskap om naturen rundt oss. Arne Nævra er kompromissløs i sine bestrebelser på å formidle norsk natur – enten han sitter ukevis i kamuflasje utenfor et bjørnehi,
eller han tålmodig avdekker maurens hemmeligheter. Han har en nysgjerrighet og et engasjement som smitter. Når dette kombineres med et håndverk som en av verdens beste naturfotografer, blir resultatet en enestående dokumentasjon av naturens mangfold. Selv om de har forskjellig ståsted – den ene var pelsjeger, og den andre kan knapt tenke seg å ta livet av et vilt dyr – forenes Arne Nævra og Helge Ingstads budskap i en dyp respekt for naturens storhet og et sterkt engasjement for å verne om de siste restene av vår villmark. Ingen som har fulgt med på Nævras naturprogrammer kan stille seg likegyldig til en utvikling som år for år reduserer både våre natur- og villmarksområder og artsmangfoldet i det som er igjen. I dag er kunnskap om økosystemene viktigere enn noen gang. Gjennom sine kameralinser har Arne Nævra gitt oss en unik innsikt i naturens hemmeligheter. Gjennom flere tiår har han bidratt til å skape en bevissthet og et engasjement for naturen som er viktigere enn noen gang. Kunnskap om økosystemene har i dag betydning langt ut over den hjemlige skogsturen. Arne Nævra er en stemme man lytter til. For dette fortjener han Helge Ingstad-prisen."

Helge Ingstad Prisen

Opprettet etter en av våre aller største oppdagere, Helge Ingstad (1899-2001). Prisen skal gi heder til en person, gruppe eller organisasjon som har utmerket seg på felt som kan
knyttes til Helge Ingstads livsverk. Juryen legger vekt på egenskaper som eventyrlyst, kjærlighet til naturen, interesse for urbefolkning og formidlingsevne. Juryen består av forfatter og eventyrer Stein P. Aasheim, polfarer Liv Arnesen, eventyrer og forfatter Randulf Valle, redaktør i Gyldendal Norsk Forlag Henrik Sæhle, og Ingstads barnebarn Eirik Sandberg Ingstad.

Jeg spør om blikket hans har forandret seg fra da han var ung; om han har endret fokus? Om livserfaringen og de store fotoøyeblikkene har gjort ham en anelse blasert?

- Jeg var alltid en litt spesiell gutt. Jeg kunne som 11-12 åring sitte i timevis ved elvebredden og se snøen trekke seg tilbake og stokkendene komme i par nedover elveleiet. Jeg visste tidlig at jeg ville bli naturfotograf. Eller helst skape naturfilm. Det er klart jeg husker den første gangen jeg fikk en brunbjørn i søkeren. Da måtte jeg klype meg selv i armen. Men det har ikke gjort meg blasert. Jeg måtte klype meg i armen sist jeg så en stor myggsverm i motlys også. Det var som en ballett. Som en alvedans. Helt rått!

-Når noen spør om jeg ikke blir lei etter å ha sett mange hundre elgokser. Eller pingviner. Eller bjørner. Vel, da sammenlikner jeg med et klassisk musikkstykke. Selv om man har hørt Beethovens femte symfoni en gang, vil man da gjerne høre det igjen? Og opplevelsen kan være helt forskjellig fra gang til gang. Det er akkurat det samme i naturen. Til og med sinnsstemningen min spiller en rolle.

Nævra forteller at han, tre uker etter sin mors død, satt 18 dager i toppen av en tynn furu i Pasvik, rett ved den russiske grensen. Han hadde med en bok som handlet om kjærlighet. Og om tap. Der satt han, 10 meter over bakken, og snufset og gråt. Ikke dukket bjørnen han var der for å fotografere opp heller. Men det gjorde ingenting. Den indre reisen gjorde ham godt. Refleksjonene var viktige.

Jeg håper selvfølgelig at det jeg formidler gjør betrakterne nysgjerrige. At de får lyst til å oppleve dette natureventyret. Som ofte ikke er så langt unna stuedøra. Mange friluftsfolk har ikke engang med seg kikkert på tur. Tank alt de går glipp av!

Etter en tur i de mest eksotiske stedene, er ingenting så godt som å kjenne duften av blomster langs landeveien her på Lierskogen. Vi er så heldige vi mennesker. Det gjelder bare å få øynene opp for nettopp dette. Og samtidig vite at vi har et ansvar for å ta vare på det. Men da må vi se den store sammenhengen først. Før det er for sent.