Året som prolapset

Siste uke i mars, 2020.
Vi satt på hjemmekontor.
Satt
på
hjemmekontor.
Vi satt og satt og satt og satt.
På hjemmekontor.

Arbeidsrutiner snublet i den stadige trangen til å rydde et skap, støvsuge gulv, vaske tøy, sortere bøker, ta et glass vin, lage vafler. Hva er det med vafler? Jeg lager det sjelden, men får alltid lyst til å steke en stabel når jeg har annet å gjøre.
Hjernen er ikke alltid en venn, ikke kroppen heller.
Så ble vi vant til hjemmekontoret, så gikk vi på jobben over gangen, så gikk sola opp og ned utenfor vinduet mens vi satt og satt og, for helvete, satt.

Jeg hamret ut tekster og lydfiler, desperat etter å holde arbeidslivet mitt i gang.
Åtte timers lydredigering på en pen stol med flettet sete, en fryd for øyet og en kommende ulykke for ryggsøylen med to ukjente prolapser og en stadig mer irritabel isjas. (artikkelen fortsetter)